Da jegeren våkner, er det langt på dag. Vinden har løyet, det har ikke snødd noe mer, og det er mildere i været. Først nå undersøker han foten, som verker intenst og er hoven og oppsvulmet. Han må til bygds og til lege, men før mannen gir seg i vei, tenner han opp, koker kaffe, spiser et par brødskiver og gir tispa ei skive med karbonade.
Så forlater jegeren setra og hinker fram til skogsbilveien og bilen. Han trykker inn koblingen med høyre fot, setter bilen i første gir, har choken på og slipper koblingen sakte ut. Seinere skifter han gir uten å bruke koblingen.
Jegeren stopper ved brua som går over Storåselva, vrenger av seg på overkroppen, vasker seg, dypper ansiktet to ganger ned i det kalde vannet og pusser tennene. Deretter slipper han ut tispa, som drikker seg utørst.
Før mannen går inn i bilen, ser han oppetter elva, som går stor og skummende, og over mot Andorfjellet og Storåsen, som høyest oppe er dekt av høstens første snø. Ennå rusker vinden i tretoppene, og de siste gule bladene på lauvtrærne langs elvebredden faller ned i strømvirvlene. Men stormen er over for denne gang. Sola er ved å bryte gjennom skylaget, og jegeren ser bekkene som går hvite og flomstore oppe i Andorfjellet, og han ser helt opp til toppen av Statsklumpen
Jegeren står en stund og lytter til elvebruset og suset i granene på den andre sida av elva, idet solstrålene bryter gjennom og toppen av Statsklumpen ligger skinnende hvit. Da tenker mannen på steggen under bjørkerota i Halbufjellet, og han ser for seg den frosne, stive, forvridde kroppen med hodet under den ene vingen.
Så setter jegeren seg inn i bilen med tispa ved sida av i framsetet, og de kjører langsomt frametter skogsbilveien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar