Steggen, kap. 2.

Mannen reiser seg, drikker vann fra bekken, legger hagla over skuldra og går nedetter fjellsida. Det nærmer seg kaffetid, og han vil ta en rast i dalbotnen, hvor det er lett å finne egnet brenne. Tispa slår langt ut, stilen og farten er som før, og hun tar med seg mye terreng i sidevinden. I et område med mye kjerr trekker hun an og tar stand. Denne gangen kommer jegeren helt opp til hunden før fuglen letter, og han feller double uten å skadeskyte. Tispa apporterer på kommando, først den ene og så den andre, og mannen legger byttet i sekken. De går et par hundre meter lenger ned til en østvendt berghammer med god ly for vinden og regnbygene. En bekk renner like ved, og det er nok av tørr furu på rabbene rundt. Mannen samler ved til et stort bål, spikker fliser av ei tyrirot, og snart knitrer det fra bålet. Røyken driver østover i vinden, som nå blåser med kulings styrke. Han henter vann og holder kjelen over flammene med en lang kjepp. Det gjør godt å få varmet fingrene, som er blitt frosne og stive. Jegeren har gjort opp et dugelig bål, og det tar ikke lang tid før vannet koker. Han setter kjelen ned på bakken og fyller på kaffe fra en skinnpose. Så svinger han kjelen over flammene, gir vannet to korte oppkok, og lukta av nykokt kaffe river han i nesa. Mens mannen venter på at kaffen skal trekke, tar han brød og smør ut av sekken, skjærer av to svære skalker og gir dem til tispa, som har lagt seg i ring tett innunder berghammeren.

Jegeren spiser halvdelen av brødet og legger et tykt lag smør på hver skive. Så skjenker han kaffe i den svarte trekoppen, legger mer ved på bålet, og lener seg bakover. Han lukker øynene halvt igjen og ser framover rabbene hvor vindkulene river i furugreinene, og minnes et uvær han en gang opplevde i Sørishavet.

Fangstsesongen var slutt, og kokeriet og hvalbåtene var på vei nordover. På 42. breddegrad satte uværet inn, slik en stundom kan oppleve det i dette området hvor den sørlige passaten vender. I to dager varte stormen, og båtene måtte ligge på været, kokeriet gikk med «dead slow» på babord maskin. Den første natta satt han i matrosmessa sammen med dekksfolkene, det var omkring midnatt, og nattskiftet spiste middag. Da slår ei bølge innover bakken fra styrbord side, vannet flommer over skipet, og skumsprøyten står over toppen av styrehuset. Skipet krenger mot høyre, bakparten løftes fri av vannet, og babord propell pisker fritt i lufta. Skipet begynner å riste, det knaker i skroget, og nagler ryker med kraftige smell midtskips. Kopper og tallerkener kastes over slingrekanten på messebordet, og glasstøy blir knust i skapene inne i anretningen. Lenge ligger skipet og rister med kraftig slagside, og mannen, som den gang var nitten år og førstereisgutt, er sikker på at kokeriet vil grave seg ned og kanskje brekke i to. Han reiser seg halvt opp fra stolen og klamrer seg til bordkanten. De erfarne, garvete matrosene er også bleke, de ser på hverandre, og ingen sier noe. Da retter skipet seg sakte opp igjen, den kraftige ristingen avtar, propellen får tak i sjøen, og babord maskin går som normalt. Denne episoden glemte mannen aldri. I dårlig vær kom den fram fra underbevisstheten, og noen gang drømte han om den i stormfulle netter.

Jegeren skjenker seg en ny kopp av den sterke kaffen og tenner pipa. Han bestemmer seg for å raste lenge og tar på seg en ekstra genser. Deretter legger han to kraftige furugreiner på bålet og har det varmt og ganske lunt bak berghammeren. Igjen lukker han øynene og lytter til vindkulene, og jaktturer i dårlig vær kommer han i minnet. Så legger jegeren venstre armen rundt tispa og slumrer inn.