To timer seinere lager jegeren ei dyp grav nøyaktig på det stedet tispa hadde stand. Han gjør grava vel en meter lang og knapt en meter brei, og mer enn en meter dyp. Så løfter han gammelhunden opp, og han legger henne forsiktig ned i botnen. Den gamle hunden er blitt stiv. Fremdeles er leppene trukket opp. Så kaster mannen på jord. Da mannen har fylt grava, henter han fire store, ovale steiner i en bekk. Deretter leiter han lenge før han finner ei flat helle.
Jegeren legger hella på steinene, og etterpå setter han seg på ei tue ved sida av. For en stund føler han seg helt tom innvendig, og han har ingen tanker. Så tenker han på noen han kjente som ikke er mer, og han tenker på døden og på det som ligger bak den.
Som mannen ser på steinene med hella på toppen, ser han samtidig en liten grønn ås og ei steinrøys og et kors. Og jegeren ser for seg en hendelse som inntraff for mange år siden, og som han ofte tenker på.
Jegeren og Mando, portugiseren, hadde vært på antilopejakt inne i Merufjellene. De satt i bilen og kjørte bortetter et høydedrag mot veien som går inn i Arusha Nasjonalpark. Da stoppet Mando bilen, og han gikk opp på en liten ås. Her tok han hatten av og ble stående lenge med hodet bøyd. Sola var ved å gå ned bak Merufjellene, og de siste solstrålene streifet over åskammen, som etter hvert ble liggende i skygge. Mando tok et skritt fram og gjorde korsets tegn. Så tok han hatten på og kom sakte tilbake til bilen.
De kjørte videre, og Mando fortalte om den unge kvinnen som hadde hatt lungekreft, og som lå begravd oppe på høyden. Hun ble bare tjuesju år. Hun hadde vært en dyktig jeger og skytter, og hun deltok på mange jaktturer. Så lenge kreftene strakk til, var hun med på jakt, og da hun ikke klarte å gå lenger, pleide Mando og hun å kjøre ut til denne åskammen, som ligger slik til at en ser vidt utover høysletta og helt inn til Momellasjøene.
Mando hadde laget en benk oppe på åsen, der de brukte å sitte i skumringstimen, på den tid skyggene la seg over dalen og bredte seg gradvis ut og oppetter Kilimanjaro, til de siste solstrålene var synlige bare på snøen på Kibu.
Hun hadde vært svært glad i akkurat dette stedet, og hun ønsket å bli gravlagt der.
Og slik ble det.
En time seinere hadde Mando og mannen kommet tilbake til hotellet, og de satt ved et bord trukket med sebraskinn, som sto ute på den åpne terrassen, og de drakk doble whisky med isbiter. Det var ild på peisen, som var bygd inn i veggen mot kjøkkenet innerst på terrassen, og de satt foran flammene uten å si noe, mens de lyttet til gresshoppene og froskene og så ut i den mørke tropenatta.
Jegeren ser den lille grønne åsen, og han ser Mando, som står med hodet bøyd framfor grava. Og han ser skuldrene som luter framover, og han ser det forpinte ansiktsuttrykket. Så toner bildene fra Afrika bort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar