Sølvnakken, kap. 5, del 2.

En gammel, radmager mann går langsetter ei elv som renner i botnen av en dyp dal. Han har ingen sekk og intet annet å bære på enn en stokk i den høyre handa. Mannen går i vadmelsklær og har en filthatt på hodet. Ansiktet er grått og gustent og virker livløst. Men de blå øynene lever. Mannen går sakte med stotrende skritt, slik gamle folk ofte gjør.

Fjellene er høye på begge sider. Dalen ender i en bratt fjellhammer i vest. Østover går dalen i en bue i nordlig retning. Den er så trang at sola aldri når helt ned i dalbotnen. Mannen går østover langs en sti et stykke ovenom elvebredden. Elva renner rolig samme vei som mannen går og er uten stryk og fossefall. Det er ettermiddag, og sola skinner på den øverste delen av nordfjellet. I dalbotnen er det dyp skygge.

Mannen når fram til et sted hvor elva gjør en liten sving. Ute på odden ligger et hus og et fergeleie. Det er ingen mennesker å se. Men huset virker bebodd, og ved brygga ligger en båt i god stand. På den andre bredden står et hus bygd på pæler. På veggen som vender mot elva, henger ei fiskeruse, og noen garn er spent over en bom foran huset. Garna ser velholdte ut og har nylig vært i bruk. Men heller ikke her ser han folk.

Mannen setter seg på en benk ute på brygga. Han ser over mot huset på den andre bredden og mot fjellet bak. Et lite stykke opp i fjellsida og til høyre for huset er et mørkt hull som er formet som en portal. Foran hullet er et lite platå. Fra elvebredden og opp til dette platået står en stige med åtte-ti trinn.

Det er i skumringstimen. Etter hvert eter skyggene seg oppetter fjellsida i nord, berget svartner gradvis til, og de siste solstrålene forsvinner fra toppen av fjellet. Det mørke hullet blir langsomt en del av natta, og huset på den andre sida av elva er til sist knapt synlig.

Da reiser den gamle mannen seg og går inn i et tømret båtnaust som ligger like ved brygga. Innenfor er det stummende mørkt. Mens han ennå står i døråpningen, tenner han et lys som han tar fram fra venstre lomme. Mannen drypper stearin på bordplata og fester lyset. I rommet er en brisk og et bord. Et lite vindu vender ut mot brygga. Det trekker fra vinduet som har en stor sprekk i glasset, og lyset blafrer og kaster skygger på veggene. Stundom gløder det i det brungrå tømmeret.

Den gamle setter seg på senga og tar støvler og strømper av. Han masserer de hovne føttene. Da blodet begynner å sirkulere, tar han strømpene på igjen, og han aker seg inn på senga og lener seg opp mot veggen. Han lytter til elvesuset, det eneste som høres ute fra den mørke stillheten. Så ser han bort på de grove tømmerveggene og på skyggene som er i stadig bevegelse. Som han sitter slik, blir blikket fjernt, og det er som om mannen forsøker å tenke tilbake på noe som har skjedd for lenge, lenge siden, og som han ikke riktig kan huske. Slik sitter han lenge.

Mannen tar filthatten av og legger den på bordet. Det sparsomme håret er sølvgrått. Uten hatt virker ansiktet enda magrere. Det er som om den krumbøyde nesa er for stor for det lille hodet. Mannen sitter en stund og ser ut i nattemørket. Så slukker den gamle lyset og går rundkledt til sengs. Han sovner med det samme.