I grenseland, kap. 2, del 2.

Mannen tenker tilbake på formiddagen, og på det som skjedde da. Han hadde allerede jaktet i fem timer, og han mente å kunne si med sikkerhet at det var et godt rypeår i disse traktene. Han hadde skutt fjorten ryper, og hvis det gode været holdt seg, ville det bli en stordag. Og det var tegn som tydet på at også skogsfuglbestanden var bra. Da han gikk opp gjennom skogen i grålysningen, støkte han ut fem ungtiurer på ett og samme sted, og oppe på et høydedrag i overgangen mellom skogen og fjellet kom han på et orrfuglkull med åtte kyllinger.

Fuglen kan fort tape seg om den blir liggende klamt nede i sekken en hel dag. Derfor har mannen hengt rypene opp i ei bjørk. Han bruker å ha med to rypegalger, slik at han kan lufte fuglen i den tida han raster. Jegeren går bort til treet og ser nøye på rypene. Han har skutt nesten bare ungfugl, som rimelig er når kullene er store. Det hadde vært en fin vår og forsommer med tidlig klekking, og kyllingene er større enn vanlig.

Jegeren fyller trekoppen for tredje gang og tenner sin fjerde sigarett. Han vil raste i to timer, eller kanskje tre, for det er langt fram til skumring, og han vil at gordonsetteren skal hvile seg skikkelig, slik at hun er god form til kveldsjakta. Tida mellom tre og sju er ofte den beste jakttida, og den siste timen, fra sju til åtte, vil han gå på skogen. Derfor har han ingen hast, og siden været er godt vil han slumre litt, om det skulle passe slik.

Og mannen tenker tilbake på formiddagen, og især på skytingen, som var svært dårlig til å begynne med, men som tok seg opp etter hvert. Vanligvis tørrtrente han hver dag den siste måneden før jakta begynte. Han brukte å kaste opp geværet, ti til tjue ganger om dagen for å få oppkastet riktig til. Men i år hadde han ikke trent en eneste gang, og han hadde ikke løsnet et skudd før jakta startet. Og det straffet seg, han bommet med begge skuddene på det første kullet, og han traff først på det tredje forsøket, da tispa reiste en gjenligger. Etter det trente han på noen oppkast, og han så at han ikke riktig fikk hagla opp til kinnet, og at han kunne se framover hele løpet. Med slike oppkast gikk skuddene over, og det måtte bli bom. Og mannen heiv børsa til skuldra, ti-femten nye ganger, og til slutt kjente han at geværet lå der det skulle.

Seinere ble bommene langt færre, og han skaut to double og en trippel. Det var stort sett enkle skudd i det fine været, rypene trykte godt, de lå inne i tjukt kjerr, og de hadde liten fart da de gikk ut.

Til nå hadde mannen jaktet i Skardalen på begge sider av Litjelva, han hadde gått opp mot toppen av Nordskaret, og han hadde snudd et stykke ovenfor der kjerrene slutter. På toppen av skaret er vegetasjonen sparsom, og lirypa liker seg dårlig i slikt terreng.

Jegeren hadde funnet fem store kull. Men han hadde hatt problemer med å finne hunden innimellom alle kjerrene, selv om han hadde satt bjella på tispa fra start. Hun brukte å være litt for storgående de første timene, og han var ikke helt fornøyd med søket. Ut på ettermiddagen visste mannen at det ville bli annerledes; når tispa ble sliten, ble kontakten og terrengdekningen bedre. Med så mye fugl var det ikke behov for noe stort utslag, og etter det han kunne se så langt, kunne fuglen ligge hvor som helst. Og siden kullene var mange og store, ville fuglen etter hvert bli spredd alle steder i terrenget, og da var det om å gjøre å ha en hund som behersket nærsøket, og som var god på nyslått fugl.