Mannen kommer til bevissthet, og ser opp på tispa som slikker han på kinnet. Foten smerter intenst, og han skjønner at ankelen er brukket. Et øyeblikk får jegeren panikk. Jeg er ferdig, tenker han. I dette været når jeg aldri fram til setra på én fot, det er vanskelig nok på to.
Så tar han seg sammen, og får satt seg opp med ryggen mot en stein. Det er om lag tre kilometer til setra, og jeg har bare én fot. Men det er et hell at jeg ikke slo meg i hjel. Intet er i veien med den andre foten og armene er gode nok. Jeg kan klare å komme i hus hvis jeg ikke svimer av igjen.
Det er kaldt, og mannen begynner å fryse. Han må videre før avmakten og hjelpeløsheten tar overhånd. Det har sluttet å snø, sikten er litt bedre enn før, og jegeren klarer å krabbe ut av steinura. Han kan se noen meter foran seg, og han hinker framover og støtter seg til geværet. Slik kommer mannen seg møysommelig videre noen hundre meter av gangen. Han tør ikke sette seg ned, men lener seg opp til et tre for å hvile den friske foten en kort stund. Etter hvert kjenner jegeren et tiltakende trykk inne i hodet og susing for ørene, og hjernen fungerer ikke som den skal. Jeg må hvile skikkelig, tenker mannen, ellers svimer jeg av igjen og våkner kanskje aldri mer.
Han når fram til en liten bekkedal og finner ei svær gran som står i ly av en berghammer. Her legger jegeren seg, på sida innunder grana, og har tispa tett ved. Han kjenner varmen fra hundekroppen og de uregelmessige hjerteslagene, han er uendelig trøtt, og likegyldigheten siger på. Mannen føler ingen smerter mer og fryser ikke. Han er rolig og har ingen bekymringer. Jeg kommer til å dø som steggen under rota, tenker mannen, men det gjør ingenting. Det er som det skal være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar