Det er natt, og mannen og hunden sitter ved en flod. På den andre sida skinner et hvitt lys. Det skinner sa sterkt at jegeren bare ser stranda og ingenting bakenfor. En løpestreng er spent over elva. Under strengen henger ei korg tre-fire meter over vannet. En liten krumrygget mann står ved et stort hjul. Han dreier hjulet og trekker korga fram og tilbake. Korga er tom. Fergemannen dreier og dreier uten stans og frakter ingenting i begge retninger.
Hva skal all denne dreiingen tjene til? spør jegeren. Hvorfor frakter du ingenting? Den lille krumbøyde snur seg halvt rundt, står med kroppen vridd og hodet litt på skakke, øynene er livløse og nesten uten pupiller og blasse som hos en blind. Hodet er kjegleformet på en slik måte at bakhodet nesten er helt flatt, og nesa buer framover og nedover som nebbet på en rovfugl. Han er flintskallet, og lyset fra den andre bredden skinner på den blanke issen. Det er som om mannen er en del av lyset og lyset en del av mannen.
Jeg har holdt på lenge og har fraktet mange, sier fergemannen. Nå har jeg fraktet ingenting en lang stund. Men jeg visste at du ville komme, og jeg har ventet på deg. Du skal være med meg i korga, vi skal over sammen, og det er det siste oppdraget jeg har.
Jegeren sitter på en liten høyde ti-femten meter fra fergestedet, og han holder høyre armen fast rundt tispa mens han ser på fergemannen, på korga og på lyset, og igjen på fergemannen. Fortell, sier jegeren, fortell meg hva som er bakenfor bredden.
På bredden er lyset, sier den krumbøyde, og bare det, lyset er begynnelsen og slutten, og utover det finnes ingenting. Alle spør om akkurat det, det er det siste spørsmålet jeg får, og det siste svaret jeg gir. Vær ikke redd, sier krøplingen, det er slett ingen skjærsild du skal igjennom, og det gjør ikke vondt. Når du nærmer deg den andre siden, blir lyset sterkere og klarere, og du vil vite at tiden er kommet. Gradvis tar lyset deg opp i seg, og når du er helt framme ved den andre bredden, blir du ett med lyset. Da har du nådd målet, og du vil kjenne at du blir til ingenting, og samtidig at du blir en del av helheten. Som du er nå, er du halv, sier krokryggen, først når lyset omslutter deg, blir du hel.
Jegeren kjenner en sterk dragning mot lyset, og er som bergtatt og har mistet noe av egen viljekraft. Men en annen del vil ikke med, og han setter seg ned igjen. Han har en sterk uro inne i seg, og han utkjemper en kamp om det å ville og det å ikke ville.
Stig opp i korga, maner krokryggen, vi har begge nådd veis ende, og lyset venter oss. Fergemannen går et par skritt mot jegeren, den krumbøyde strekker ut den venstre armen og peker bydende mot korga, og jegeren føler en enda sterkere dragning mot lyset. Han reiser seg opp og går som i trance framover mot krøplingen.
Idet jegeren begynner å gå mot fergemannen, blir tispa redd, hun hyler og springer et stykke vekk, som om hun frykter at jegeren vil tvinge henne med opp i korga. Tispa hopper opp på en flat stein og setter seg med ryggen til lyset og floden, strekker halsen og hodet rett opp og uler sterkt og klagende.
Da mister lyset og fergemannen noe av makten over jegeren, han stanser og ser over mot hunden. Den delen av jegeren som ikke vil, får et overtak, og straks blir lyset svakere og den krokryggede mindre tydelig. Tispa fortsetter å ule, sårt og klagende, mens hun beveger forføttene opp og ned, den høyre og den venstre, og det er som hun sier at tida slett ikke er inne, og at mange jakter fremdeles er ugjort.
Mannen ser igjen mot krøplingen og får et glimt av de blasse øynene, idet fergemannen snur seg og går mot bredden, mens han halter på den høyre foten. Så stiger fergemannen opp i korga, og ryggen blir enda krummere og nesten dobbelt. Den krumbøyde tar tak i strengen og begynner å dra seg over mot den andre sida. Han trekker seg framover, tak for tak, og korga duver fram og tilbake. Han snur seg ikke, og da han kommer fram til den andre bredden, tar lyset krøplingen opp i seg, og han blir borte i det intense lysskjæret. Idet krokryggen forsvant, så jegeren at han hadde ei klo på høyre hand, og at det rant blod nedover handleddet.
Jegeren sitter en stund og ser for seg den lille fergemannen, og han tenker på den halte foten og den blodige kloa og på det kjegleformete fugleansiktet. Så legger han seg ned på bakken med ansiktet vendt fra lyset og floden, han lukker øynene, og lyset forsvinner gradvis og blir til sist til stummende mørke.
Da hopper tispa ned fra steinen, kommer bort til jegeren og slikker han på øynene og på munnen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar