Jegeren hadde ikke deltatt på særlig mange jaktprøver verken før eller etter unghundpokalløpet. Det var jakt og friluftsliv han var opptatt av, og han tok konkurransen og konkurransemomentet som en atspredelse. Etter at han vant Unghundpokalen var prøver på en måte enda mindre viktig. Han hadde vunnet en av de største konkurransene, og han visste hvordan det var, og hvordan det føltes. Å vinne to ganger eller tre ganger var ikke noe stort poeng, det ville ikke være noe nytt i det, og han ville ikke kjenne det noe annerledes.
I grunnen kunne jegeren godt unnvære konkurransemomentet, og siden høsten var kort og helgene få, prioriterte han jakta framfor prøver. På jakta hadde tispa og mannen all den tid de trengte, og det var ikke om å gjøre å være først noe sted.
Og mannen tenker tilbake på jaktturer sammen med tispa, i godvær og sol, i regn og sludd, og i mange deler av Trøndelag. De hadde jaktet i Snåsa, Lierne, Verdal, Holtålen, Tydal, Singsås, i Budal og mange andre steder. Og de hadde jaktet rype og årfugl og storfugl og jerpe og rugde og bekkasin.
En gang lå ei rype og ei rugde foran tispa i en og samme stand, og da mannen hadde felt begge fuglene. gikk ei and opp. Men han hadde ikke fått ladd på ny, og han fikk ikke skutt den.
Du har lært meg mer om jakt enn om prøver, sier jegeren, idet han ser ned på den døde tispa. Om det å lese terrenget, og om hvordan fuglen ter seg i lendet. Når vi jaktet sammen, var det som om jeg hadde en ekstra sans. Og vi forsto hverandre. Jeg tror ikke at du skjønte hva jeg pleide å si til deg, ikke på noen menneskelig måte. Like fullt forsto vi hverandre.
Også du kunne feile, mumler mannen, men da var forholdene virkelig vanskelige. Og som mannen fortsetter å tenke tilbake, på trening og jakt under særlig vriene vitringsforhold, kommer han i hu en gang han var på rypemerking på Kongsvoll. Det var en svært varm og stille sommerdag med særdeles dårlige teftforhold. Likevel hadde han merket kyllinger fra fire forskjellige kull i løpet av dagen. Ingen andre hadde klart det. Og det var tjue andre hunder og jegere i aksjon. Av de beste.
Kanskje er jeg sentimental, sier mannen til hunden, men det var slik det var. Du var bedre enn noen annen hund jeg har hatt. Jeg håper at jeg en gang til får en hund som er like god, men jeg tror det ikke. Sånt skjer bare én gang.
Og mannen tenker på hvorfor det er så viktig å ha en god jakthund framfor en mindre god, som på mamange vis kan være en like trivelig turkamerat.
Han hadde hatt mange hunder. Alle hadde vært brukbare på jakt, men få hadde vært topphunder. Det var noe eget ved å jakte med den virkelig gode hunden, det ga jakta en særegen spenning og intensitet. Den best hunden var den gode viltfinneren, hunden som fant vilt i tilsynelatende fugletomt terreng, som var nesten like god til å lokalisere enkeltfugl som kull, og som hadde en ubendig, ustoppelig jaklyst.
Men den gode hunden var mye mer enn det, det var en hund som først og fremst evnet å samarbeide i alle situasjoner. Aller best likte han hunder som snudde hodet og så etter jegeren når den sto i stand, og som rapporterte om det var nødvendig. Med en slik hund opplevde han stadig nye detaljer som var særegne for situasjonen akkurat der og da, små nyanser som bare den erfarne kunne sanse. Og det var aldri slik at alle ting kunne forutsies, det var alltid rom for overraskelser, og jo mer han erfarte mangfoldet i jaktforløpet, desto dypere og mer intens ble jaktopplevelsen.
Slik lærte han noe hver gang.
Det var denne altoppslukende intensiteten du opplevde, sier jegeren til tispa, da du sto i den siste standen. På et vis toppet livet ditt seg der og da. Det siste halvåret har jeg sett at du hadde det vondt, enda du aldri klaget. Jeg så det på øynene dine, og på måten du gikk på. Men jeg er helt sikker på at du ikke merket smertene, da du kjente fuglevitringen for siste gang. Og jeg så at du sloknet med det samme, lik et lys som er brent helt ned, og som for et øyeblikk, det aller siste, brenner på det sterkeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar