Da mannen sitter ved frokostbordet morgenen etter, kommer gammeltispa bort og legger hodet i fanget hans, og hun vifter med halen. Hun ser opp på jegeren, og han ser på henne, og halen svinger enda raskere. Jeg vet ikke hva du klarer, sier mannen til hunden, men jeg forstår at nå vil du på jakt. I formiddag skal vi gå en tur, bare du og jeg. Vi skal ikke gå langt, men nok til at du får en skikkelig jakttur. Og vi skal ta det med ro og hvile ofte. Vi får se hva du makter, og så innretter vi oss etter det.
Mannen og hunden forlater hytta, og de går over grasvollen og oppetter lia. Tispa trekker ikke i koblet, slik hun gjorde som ung, det virker som om hun vil spare kreftene til selve jakta. Da de når opp i åpent lende og er inne i rypeterrenget, setter mannen seg på ei tue. Skodda har lettet, det er solskinn og varmt, og en liten mild bris stryker nedover dalen. Gammeltispa setter seg ved sida av jegeren, og hun strekker halsen og værer mot vinden mens hun beveger hodet litt opp og ned. Øynene er halvt lukket, og det ene øret flagrer i brisen.
Så reiser mannen seg, han tar koblet av gammeltispa og han sender henne ut i søk.
Til å begynne med forsøker den gamle tispa å galoppere, men hun har ikke lenger den styrken og kraften som trengs til et slikt søk, og frasparket er så dårlig at hun nesten ikke vinner terreng. Derfor slår hun over i trav og tilpasser søket til den farten hun makter, og hun slår kort ut til begge sider. Men hun går like fornuftig som i sine beste dager, hun runder kjerrene med vinden mot, og søker av terreng bare der det kan ligge fugl.
Tispa anstrenger seg til det ytterste. Det er som om hun vil vise at hun ikke har gitt opp, og at hun fortsatt kan. Hun drives av kreftene som bor i henne, av den umåtelige jaktlysten hun alltid har hatt, og det er bare vitring av fugl som opptar henne og som betyr noe.
Været er varmt, og den gamle hunden går etter hvert tungt. Da hun passerer en bekk, legger hun seg ned på på magen i en kulp. Vannet når nesten opp til ryggen, og tispa blir liggende slik en stund mens hun drikker seg utørst. Hun drikker for fort og får vann i vrangstrupen, hun hoster og nyser et par ganger, og vannet renner ned fra underkjeven. Da kravler gammeltispa ut av kulpen, og hun rister seg så vannperlene står som ei sky rundt henne. Så rister hun seg enda en gang, og hun ser bort på jegeren og søker videre.
Og nå er det som om gammeltispa forsøker å gjøre det enda bedre, og hun øker farten og vider ut søket. Av og til blir hun borte bak en rabbe eller et lite høydedrag, men mannen hører den pesende pusten, selv når han ikke kan se henne, og hun er langt borte. Jegeren er klar over at jaktturen kan bli for mye for den gamle, syke hunden, men han angrer ikke et øyeblikk på at han lok henne med. Han er sikker på at denne høsten er tispas siste, det er jakta som gir livet hennes innhold og mening, og han verken kan eller vil stoppe henne.
Gammeltispa markerer fot i utkanten av ei myr. Hun slår tilbake i vinden, og hun krysser framover mot myrdraget og kjerrene rundt. På den høyre siden av myra trekker hun an og tar stand. Gamle, erfarne hunder er ofte mindre intense i stand enn de yngre, men denne gangen står tispa nesten som i sine unge dager. Hun er sammenkrøket med den venstre framfoten løftet, hver muskel er spent, og hele kroppen skjelver.
Jegeren er tjue meter bak tispa, men han går ikke fram tii henne med det samme. Han ser på den gamle hunden, som kanskje står i sin siste stand, og han ser på det fargerike høstfjellet. Han kjenner den milde brisen i ansiktet, og han ser vinden ruske lett i de lave bjørketrærne og i kjerrene, og brisen stryker over tispa, og hårene langs brystet og buken og behenget på halen blafrer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar