I grenseland, kap. 6, del 5.

Pointeren var bare femti meter ovenfor tispa, og den store hannen så at tispa hadde tatt stand. Et øyeblikk var jegeren redd for at pointeren skulle ruse ned og støkke rypene. Men den andre føreren hadde full kontroll over hunden, og han gikk raskt opp og koblet den.

Det var dette øyeblikket mannen hadde trodd og håpet på, og han kjente den gode følelsen i seg som en får når en er ved å lykkes. Dersom tispa sto til jegeren kom opp, og om hun reiste korrekt og var rolig i oppflukt og skudd, var ærespremieløpet avgjort.

Mannen gikk raskt opp bak hunden, og selv om han var nesten sikker på at tispa ikke ville finne på å reise rypene på egen hånd, så han hele tida på hunden, som for å binde henne fast til standen. Og mannen kjente det på seg at tispa forsto, som om hun hadde øyne i nakken. Hun rørte seg ikke, og jegeren kom opp bak henne.

Nå var det bare to ting som gjensto, men de var hver for seg av helt avgjørende betydning. Tispa måtte reise korrekt, og hun måtte være rolig i oppflukt og skudd. Å låse seg i stand kan hende den beste, og ofte skjer det når noe særlig står på spill. Og selv den sikreste og mest veldresserte hund preller en eller annen gang.

Jegeren visste dette. Han hadde sett de beste hunder feile, og han konsentrerte seg derfor til det ytterste. Han så på hunden og på intet annet, og han tenkte utelukkende på reisingen og på oppflukten. Han sto helt rolig en meter bak og til venstre for tispa, og ventet til dommerne var nær ved. Han kjente at hjertet dunket i brystet, og han kjente murringen i magen, og de få sekundene var lange og ulidelig spennende.

Så sa han ja, og tispa gjorde nøyaktig som hun brukte, hun reiste djervt og lynraskt og var som en katt mot byttet, og hun var helt innpå kullet da det gikk opp. Mannen ropte dekk, og for sikkerhets skyld gjorde han det to ganger, og tispa kastet seg i bakken.

Mannen så hele tida på tispa, og han forsikret seg om at hun lå helt i ro før han skaut. Tispa lå urørlig med hodet litt løftet, slik at hun kunne se hvor rypene fløy. Det var slik hun brukte å gjøre, for å se hvor hun skulle søke når de gikk på nyslått fugl.

Fremdeles var mannen intenst opptatt av hunden, han så ikke etter rypene, og han var ikke interessert i fluktretningen. Han sto og ventet på koblingsordren, som ville bety at slippet var over, og at tispa hadde vunnet ærespremien. Og da han like etter ble bedt om koble hunden, gikk jegeren fram til tispa, og han satte seg ved sida av henne nede i lyngen.

Jegeren la høyre arm rundt henne, han klappet henne på hodet og roste henne for det gode arbeidet. Du var den beste, sa mannen til tispa, og vi vant på en real og ærlig måte. Pointeren hadde sjansen, men du brukte den bedre. Jeg hjalp til litt, men det var du som fant fuglen. Vi vet hva vi driver på med, og vi utgjør et brukbart lag. Det var en god følelse å vinne, og vi skal sitte her en stund og holde fast ved den følelsen.

De andre førerne og dommerne kom bort for å gratulere mannen, og han reiste seg opp og sa takk. Han var litt forlegen i slike situasjoner, og han fikk ikke til å si noe annet. Det tok litt tid før han forsto fullt ut at tispa hadde vunnet Unghundpokalen og var blitt norgesmester i unghundklassen, og at hun hadde fått det gjeveste trofeet en unghund kunne vinne.