Det begynte å blåse tidlig på ettermiddagen, og vinden tiltok gradvis utover dagen. Men vinden er mild, og mannen tar hatten av og lar den svalende brisen ruske i håret. Han tar noen dype drag av sigaretten og lytter til fosseduren. Han stryker tispa over nakken og klapper henne langs siden. Vi har det så godt som noen kan ha det, mumler mannen, vi savner ingenting. Så tenker jegeren på gammeltispa, som ikke fikk oppleve denne stordagen, og han blir litt lei seg likevel.
Jegeren røyker enda en sigarett, og han blir sittende med ryggen mot furua enda en stund. Det er to timer til skumring, og mannen har ingen hast. Han tar to brødskiver ut av sidelomma på sekken og gir begge til tispa. Du trenger dem bedre enn jeg, sier jegeren. Du har sprunget minst ti ganger så langt som jeg har gått, og du er mer sliten enn jeg er. Nå skal vi gå på skogen, og da kan du ta det med ro. Vi skal bare ta for oss skogkantene og ikke lia nedenfor. Er vi heldige finner vi en blånakke eller to. Og kanskje finner vi en sølvnakke.
Da kommer mannen i hu den gangen han jaktet på sølvnakken i Singsås, og han tenker på den svære gamle fuglen som han aldri fant igjen. Det kan hende jeg traff han likevel, mumler mannen, og kanskje døde han langsomt et sted langt nede i lia mot Gauldalen.
Og mannen ser for seg at den svære gamle fuglen med den sølvglinsende kransen rundt halsen slepte seg fram til utkanten av ei myr. Så klarte ikke gammeltiuren lenger å holde hodet oppreist, det var som om halsen ikke kunne bære tyngden, og hodet med det svære gråhvite nebbet sank ned langs brystet og inn under den ene vingen. Og fuglen la seg sakte ned på den ene sida, og ble liggende slik til reven fant han.
Jeg vet ikke hva som skjedde, sier mannen til seg selv, men slik kan det ha gått til. Og jeg liker ikke å tenke på det.
Jegeren reiser seg, og han tar sekken på ryggen og børsa i handa. Så går han langsetter skogkanten, slik han har planlagt.
Da mannen kommer fram til Litjelva, har tispa hatt stand på tiur tre ganger, men hver gang har fuglen gått ut bak svære graner, og jegeren har ikke fått felt. Før jegeren og hunden går over elva, setter de seg på ei helle, og mannen røyker en sigarett.
Vi har jaktet nok for i dag, sier jegeren til hunden, Det blir ingen tiur, men jeg er helt sikker på at vi får flere sjanser. Seinere i jakta skal vi bruke en hel dag eller kanskje to til skogsfugljakt. Og før eller siden skal vi få fuglen ut i en åpning.
Mannen og hunden går over Litjelva, og de begir seg på hjemveg. Jegeren ber tispa gå bak. Først vandrer de langs et langt, smalt myrdrag og oppetter ei li og over en ås, så går de nedetter ei glenne i den grove bjørkeskogen. Og mannen finner den halvt gjengrodde stien som han gikk om morgenen, og han følger faret til han skimter gården og jordene bakenfor skogkanten. Så dreier jegeren til høyre, og da han kommer ned til vindfallet som han satt på under oppturen, stanser han.
Mannen setter seg på en barkbit som ennå ikke har falt av den våte, slimete stammen. Slik sitter han en lang stund og kjenner at dagen svinner. Vinden rusker i trekronene, vissent løv virvler i lufta, og de gule bladene faller ned og legger seg i det høye graset, som gulner mer fra dag til dag. Mannen sanser høsten, og han ser tegnene rundt seg, sporene av forråtnelse og død. som samtidig er kimen til nytt liv,
Og mannen tenker tilbake på mange ting han har opplevd, og på de gangene han har sett inn i grenseland og har vært på grensen, og han tenker på noen som han kjente godt og som ikke er mer. Så tenker han på noe som han ennå ikke har fått gjort, og på noe annet som han helst skulle ha gjort annerledes. Og særlig tenker mannen på en del ting som han nå ikke kan endre på, og det plager han.
Slik blir jegeren sittende med den svarte tispa ved sida av seg til langt inn i skumringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar