lørdag 21. august 2010

Sølvnakken, kap 4, del 3.

Mannen reiser seg fra stubben og tar hagla i høyre handa. Til vanlig går han med uladd gevær til hunden har fått stand, men nå lader han med det samme. Vi kan få et støkk, sier han til tispa, og da må jeg være beredt. Jeg tror ikke at du vil støkke, men det kan hende den beste. Det er få unt å komme på skuddhold av en sølvnakke, og jeg vil ikke la noen sjanse gå fra meg.

Jegeren kobler tispa, og han går ned i botnen av bekkedalen og ut på en furumo. Så går han et par hundre meter i sørøstlig retning, og dreier opp mot den store bekkedalen med vinddraget rett imot. Han klapper tispa på hodet og sender henne fram.

Hunden krysser opp mot den trange og dype dalen og avsøker systematisk dalbotnen og sidene og åsryggene langsmed. Da hun kommer et par hundre meter lenger opp, begynner halen å rotere intenst. Tispa søker opp på sidene og ned i dalen igjen, slår et slag tilbake, går så fram og oppetter åssida til høyre. Da hun når opp på åsryggen, stivner halen, tispa krøker seg sammen slik at brystet nesten er nede i bakken. Hun trekker an og tar stand.

Som ute på myra står hun med den ene framfoten løftet, og kroppen skjelver i intens konsentrasjon. Jegeren er sikker på at tispa har funnet sølvnakken, at hun står pa overværet og har fuglen like foran, og han går raskt, men lydløst opp til hunden. De er midt oppe på åsryggen, skogen er temmehg tett til alle sider, og mannen bestemmer seg for å gå opp bak hunden. Han går fram til tispa, bøyer seg ned og stryker henne langs ryggen. Det er nå det skal skje, mumler mannen, det er nå vi må vise hva vi kan.

Siden skogen er tett, rekner jegeren med at fuglen vi springe på bakken et stykke for å finne et egnet sted å lette, og han forbereder seg på en rask avanse. Mannen gir tegn til hunden, og tispa går framover, først sakte, så hurtigere. Jegeren følger på oppetter åsryggen, og farten øker, han må småspringe for å følge med.

Etter hvert stiger terrenget mer, og mannen får vansker med pusten. Han forbanner et øyeblikk all røykingen. Avansen går oppetter høydedraget langsmed den dype bekkedalen, ett hundre, to hundre, tre hundre og fire hundre meter. Tispa følger på med hodet høyt og har hele tida kroppslukta i nesa.

Men da de nesten er kommet opp til toppen av dalen, der den vider seg ut og blir mindre dyp, mister tispa vitringen, og jegeren forstår at fuglen har dreid til en av sidene. Tispa stopper og kaster et urolig blikk på mannen, så slår hun raskt hundre meter tilbake og krysser bekkedalen og høydedraget.

Femti meter lenger nede og til sida for jegeren kaster hun seg i stand og er så nær fuglen at hun legger seg flat. Tispa ligger mindre enn fem meter fra ei svær gran, og mannen antar at tiuren sitter bak granleggen.

Slik mannen nå står, er fuglen utenfor skuddhold, men jegeren blir stående uten å røre på seg. Han trenger litt tid for å få pusten igjen, og han må finne ut hvor han skal gå. Jegeren rekner med at fuglen vil trykke en stund med hunden så nær innpå, og han venter. Lendet er såvidt bratt at jegeren er sikker på at tiuren ikke vi fly oppetter åsen uansett hvordan mannen går.

Jeg må komme opp nedenfra, sier mannen til seg selv, for da vil jeg presse fuglen ut til sida før den dreier nedover. Går jeg opp på høyre side av grana, vil fuglen gå ut til venstre, og går jeg opp på venstre side, vil den gamle ta av til høyre. Og da spørs det om jeg er rask nok til å komme rundt grana. Går jeg opp bak hunden Og får tispa til å reise hurtig, vil gammelgubben bli presset opp i motbakke, og bruke noe lengre tid på å dreie til sida og nedover. Og da vil jeg kunne se og høre hvor han tar veien og komme raskere på skuddhold.

Jegeren går noen skritt bakover til kanten av bekkelalen, og går raskt og sammenkrøket nedetter den. Så går han inn på høydedraget igjen, lister seg sakte opp mot grana og hunden. Han kommer helt opp til tispa, og hjertet hamrer. Han står en liten stund, så roper han ja, og tispa kaster seg fram mot grana. Hun er like ved fuglen da den letter, og hun hopper opp og får tak i et par halefjær.

Den svære tiuren slår voldsomt med vingene for å komme opp fra bakken, og han flyr et par meter oppetter til venstre for mannen. Jegeren springer til side for grana og hiver geværet til kinnet. Idet mannen skyter det første skuddet, dreier tiuren, og jegeren bommer på det korte holdet. Tiuren kommer like mot jegeren og passerer mindre enn to meter over hodet hans. Mannen kaster seg rundt og sender i vei skudd nummer to, idet tiuren forsvinner bak ei furu. Jegeren hadde aldri likt slike raske bakskudd, som han nesten alltid har bommet på fordi han har skutt for høyt. Og det gjør han nå også. Et par halefjær svever i lufta ved sida av furua, og viser at han var nær ved. Den konsentrerte haglskura gikk like bak.

Jegeren banner og er et øyeblikk i meget dårlig lune. Han skulle ha ventet med det første skuddet. Han visste godt at fuglen ikke ville fortsette flukten oppover, og at den ville endre retning. Idet tiuren hadde dreid halvt rundt, sto han faktisk nesten stille. Hadde mannen ventet ett sekund til, ville skuddet ha vært enkelt.

Jegeren setter seg ned og klapper tispa som har kommet inn, fremdeles med tiurfjæra i kjeften. Du gjorde alt på beste måte, sier mannen til hunden, og vi hadde lykkes om jeg ikke hadde tedd meg som en idiot. Jeg gjorde en tabbe, og det verste er at jeg har gjort den før. Det ser faen ikke ut til at jeg lærer. Jegeren klør tispa bak øret. Han roser henne lenge for det fremragende fuglearbeidet, og hun legger seg ned og slikker mannen på handa.

Mannen tenner en sigarett og tar et dypt drag. Vi gjorde det bedre enn ute på myra, sier jegeren til tispa, men det var ikke godt nok. Det er utelukkende min feil. Og denne gangen dro sølvnakken langt. Han tok utover lia, og da fløy han sikkert mange hundre meter. Og nå vet jeg ikke hvor han kan ha slått seg ned, fortsetter mannen, for fluktsektoren kan være meget vid. Det lir mot kveld, og vi får ikke en ny sjanse. Men vi skal komme tilbake. Og da skal jeg skjerpe meg og ikke skyte i utide.

Jegeren er sliten av den intense jaktingen, han går ned i bekkedalen og et stykke nedetter den. Han finner en tørr rasteplass, tar sekken av og legger seg på regnklærne. Tispa legger seg med hodet på magen hans, og han plukker tiurfjærene ut av kjeften hennes. Mannen holder dem opp og ser nøye på dem. Du lurte meg, mumler jegeren, og du var smart som fløy like over hodet mitt. Du er jaggu erfaren. Du er ikke blitt sølvnakke for ingenting. En eldgammel sølvnakke. Men en gang skal jeg finne deg igjen.

Så går han gjennom jaktforløpet på ny, gang på gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar