Båtføreren manøvrerer slik at fisken er aktenfor båten. Akkurat da er fisken mindre enn hundre meter ute, og mannen sveiver, og den følger villig med inn enda noen meter. Men den store fisken har samlet ekstra krefter mens båten lå og dreiv, og plutselig setter den ut med en fart som er minst like voldsom som da den slo på.
Så kommer seilfisken opp for fjerde gang, den er igjen nesten tre hundre meter ute, og villskapen i hoppet er like stor som før. Og nå er det som om den store fisken satser alt for å komme løs, den hopper på nytt, tre ganger tett etter hverandre, og den bukter og kaster seg når den er oppe av vannet.
Men holdet er godt, mannen klarer å holde lina stram, og etter hvert makter han å få fisken noe nærmere båten. Han har hatt fisken på i om lag en time, og armene verker og er numne. Ytterligere tre ganger raser den store fisken ut med samme voldsomme fart, og tre ganger til kommer den opp på det samme kraftfulle viset.
Mannen sveiver så knokene hvitner, han tenker bare på å holde lina stram, og på å trette den store fisken ut, litt etter litt. Han svetter i den sterke varmen, og svetten drypper ned i øynene, nå og da må han tørke ansiktet med handbaken.
Men etter hvert spakner seilfisken, og når den hopper, henger den like over sjøen. Halen pisker fortsatt i bølgetoppene, men det er lite kraft i slagene.
Jeg er dyktig sliten, mumler mannen, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det gående. Men jeg vet at du er enda trøttere, og at du ikke har stort mer å gi. Jeg har deg snart om bord om jeg gjør alt rett, og jeg skal passe på å ikke gjøre noen feil.
Fisken er nå tett bak båten, og den er enda større enn mannen først trodde. Og spenningen stiger og er like stor som da fisken slo på. Mannen lar ikke fisken få noen sjanse til å få den minste slakk, slik at den kan gjøre et siste, kraftig slag og rykke lina av.
Da fisken kommer helt inn til båten, gjør den det aller siste forsøket på å komme løs, og den tar ut de siste kreftene. Den raser ut om lag femti meter, så kommer den store fisken opp for siste gang. Men det er ikke noe kraft i hoppet, og den klarer bare å komme halvt ut av sjøen. Fisken kaster med hodet, først til den ene siden og så til den andre, idet den øvre delen av kroppen er oppe over vannflata. Slik blir den stående en liten stund, rett opp og ned på halen. Så forsvinner seilfisken langsomt ned i bølgene, og det siste mannen ser, er enden på det lange spydet.
Nå følger seilfisken med inn til båten, og da den kommer opp i vannskorpa, ligger den på sida og er helt utmattet. Den beveger litt på halen og forsøker å reise på hodet, men den er nesten i svime, og den klarer det ikke. Så gir den store fisken opp, kampen er over, og den er som død og ligger helt rolig.
Mannen roper på skipperen, og sammen får de lempet fisken om bord. Den er så lang at den rekker tvers over båten og vel så det. Fisken slår et siste slag med halen, så henter skipperen ei stor treklubbe og slår den i hjel.
Det er en meget stor fisk, rundt åtti kilo, og den er lang, slank og elegant. Du kjempet til det siste, mumler mannen, og du ga meg litt av en kamp. Du hadde sjansen til å komme løs da båten lå og dreiv, men du brukte den ikke. Jeg vet ikke hvorfor du ikke gjorde det. Men du ga meg en fiskeopplevelse jeg aldri har hatt før, og som jeg neppe vil glemme.
Og mannen ser lenge på den store fisken, og han tenker gjennom det som skjedde fra han så seilene bak åtene. Nesten en og en halv time varte kampen, og han hadde aldri før kjempet så lenge med noen fisk. Hele tiden hadde han tenkt på fisken, og på stanga, og på snøret, og på å kjempe, og på å gjøre alle ting riktig.
Mannen setter seg tilbake i stolen. Ansiktet og brystet glinser av svette og armene er såre og skjelvende. En stund føler han seg helt utmattet både fysisk og psykisk, og han vil bare sitte og ta seg inn igjen, uten å tenke og uten å gjøre noe.
Slik sitter han en stund, så tar han en øl opp fra en kjølebag, og han vipper korken av med sigarettenneren. Mannen tenner en sigarett, og han drikker halvparten av ølet og gir resten til skipperen.
Mannen sitter i stolen til han har røykt ut sigaretten. Så reiser han seg og rister på skuldrene og armene for å løse opp muskulaturen. Deretter ordner han stengene og snørene og setter på åte, og han er klar til å prøve på nytt.
Tre store seilfisk fikk mannen den dagen, og han hadde på en hai, som slo seg av etter femti minutter. Og dagen ble som mannen hadde håpet og trodd, og han hadde den gode følelsen av å lykkes, slik en kan ha det en sjelden gang.
En stund holdt han fast ved denne følelsen, som om han var redd for å miste den. Men da båten var på hjemveg, og han kunne se ei stripe av land mot horisonten, var den gode følelsen borte.
Idet båten kom inn i havna ved Malindi, sto mannen framme på bakken, og han så over mot byen og mot de grønne åsene bakenfor. Den store, rødgule sola gikk ned bakom åsryggen, og de siste strålene streifet over åskammen.
Og mørket kom brått på, slik det gjør bare i tropene.
Drømmen er over, og jegeren sover fredfullt en lang stund. Så drømmer han om stormer i Sørishavet, og om ei mørk natt i januar, da kokeriet nær hadde gått på et isfjell.
Men ved midnatt løyer vinden, og etter det sover mannen rolig, og han drømmer ikke mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar