Mannen er i en båt ute på bankene øst for Malindi, et lite sted som ligger noen mil nord for Mombasa. Han sitter i en dreibar stol ute på akterdekket. Dekket har ikke noe overbygg, sola skinner og det er svært varmt. Det er snører ute fra en utrigger på hver side, og mannen har snøre ute fra ei stang, som han har trædd ned i en holk i framkant av stolen.
Det er i oktober, og monsunen har satt inn. Det blåste og regnet kraftig natta før. Og selv om vinden løyet utpå morgenen er sjøen grov, og det skummer hvitt på bølgetoppene.
Båten er nettopp kommet ut på fiskefeltet, og mannen har nylig fått snørene i sjøen. Han stopper og tenner pipa, og han lener seg tilbake i stolen og kjenner den gode spenningen i kroppen. Mannen har leid båten for hele dagen, og kan fiske effektivt i minst seks timer.
Det er en av de dagene han er sikker på at han vil ykkes, og at han har den nødvendige flaksen. Det kan ta kortere eller lengre tid, men før eller seinere vil båten komme inn i en stim med seilfisk, og lykkes han ikke første gangen, ville han lykkes den andre eller iallfall den tredje.
Det er seilfisk mannen er ute etter, og han håper at de ikke kommer inn i en stim med tunfisk, som ofte biter ivrig på, og som er lette å huke, og som det etter størrelse og vekt tar lang tid å få inn. Det er slett ikke tid til slike sysler, og det vil redusere mulighetene for det fisket han er kommet for.
Jeg ønsker ikke tunfisk og ikke kongefisk og ikke hai, mumler mannen for seg selv. Jeg vil se seilet opp mot åtet, se at fisken slår åtet ned i sjøen med spydet, kjenne at han tar åtet, vente noen sekunder, de mest spennende av alle, før tilslaget. Ett kraftig tilslag eller kanskje to eller kanskje tre. Og jeg vil se fisken rase ut, i vanvittig fart, opp mot hundre kilometer i timen, før den kommer opp for første gang, fossende ut av sjøen, nesten to meter over vannflata i en elegant bue. Og så det samme, igjen og igjen, og når fisken blir trøttere og ikke kan hoppe på den samme kraftfulle måten, er det som den står på halen bortetter bølgetoppene. Det er denne opplevelsen jeg er kommet for, og jeg vil ikke at en tunfisk skal ødelegge den for meg.
Mannen tar noen dype drag av pipa, mens han ser vaktsomt på snørene og på åtene, som ploger 50-60 meter bak båten. Slik sitter han en halvtime, og en time og enda en halvtime. Da kommer med ett mange seil opp bak åtene, fire-fem stykker, i neste øyeblikk raser snørene ut fra begge utriggerne, og en fisk tar åte også på den stanga mannen har foran seg. Han griper denne stanga og venter litt, så slår han kraftig til, en gang og en gang til, og han har fisken på. Det er ikke mulig for mannen å handtere tre stenger og tre fisker samtidig, han må passe på den han har kroket, og han håper at de andre fiskene spytter ut kroken slik at snørene ikke tvinner seg.
Fisken er kroket og den sitter, og mannen konsentrer seg bare om den og om det han skal gjøre. Snella hviner og snøret raser ut, og lina pisker bortetter bølgetoppene. Da kommer seilfisken opp for første gang, tre hundre meter ute, akkurat slik han tenkte seg det. Mannen setter stanga ned i holken, han sveiver og holder snøret stramt, og bremsen står såpass på at fisken en stund følger med inn. Men det kjemper og bukter og vrir seg nede i dypet, stanga står i helspenn og er nesten dobbelt, og den rister og slår så kraftig at mannen kjenner det i hele kroppen. Så raser seilfisken ut på ny, og igjen kommer den fossende opp av sjøen. Denne gangen ser mannen fisken bedre, den er meget stor, den veier minst seksti kilo, og den er nærmere tre meter lang.
Mannen sveiver og teiter bremsen litt, fisken gjør mindre motstand og følger med inn nesten hundre meter. Det er som om den samler krefter til et nytt og enda mer kraftfullt forsøk, for mannen vet at fisken slett ikke er trøtt, og at den er innstilt på å kjempe ennå lang tid. Og det varer ikke lenge før den setter ut på ny, seilfisken kommer ut av sjøen for tredje gang, den hopper like høyt som før, og den lander i en bølgetopp så spruten står flere meter til værs.
Jeg vet at du har krefter igjen, mumler mannen, og at du ikke gir deg med det første. Det vil ta en halvtime eller kanskje en time før jeg får deg om bord, om jeg har hellet med meg. Jeg er nå sikker på at kroken sitter som den skal. Men jeg må passe på at du ikke får noen slakk, slik at du slår lina av. Det er det du prøver på, og det er det jeg må unngå.
De andre fiskene som tok åtet, spyttet det ut ganske snart, og snørene fra stengene på sidene henger slapt i vannet. Mannen roper til skipperen, som sveiver inn disse snørene, og fiskeren kan utelukkende konsentrere seg om den fisken han har på.
Båtføreren setter båten i revers for å gjøre det lettere å ta seilfisken inn. Da stopper motoren, og skipperen får ikke start med det samme. Båten driver og er uten styring, og mannen skjønner at han må ta seg rundt skuta for å holde kontakt med fisken, og for å unngå å få snøret rundt båten og i propellen.
Fisken er et eller annet sted framfor båten, og snøret driver slapt langs babord side. Mannen tar stanga opp av holken og går bort til styrehuset på den venstre sida. Båten duver sterkt i de grove bølgene, og da han hopper opp på den smale avsatsen ved siden av overbygget, er han nær ved å falle i sjøen. Mannen holder stanga fast i den venstre handa, han holder i rekkverket med den høyre, og skifter tak med høyrehanda hver gang båten duver mot styrbord. Han aker seg framover, skritt for skritt, og han går to skritt for hver gang han skifter tak. Det er et vanskelig stykke arbeid, og han tenker på hva som vil skje om fisken setter til for fullt. Lina kan ryke, han kan miste stanga, og i verste fall kan han falle i sjøen. Derfor tar han ingen unødige sjanser, han holder seg hele tida godt fast, og han ser seg godt for. Han har ingen sans for det dumdristige, han tenker før han handler, og han tar seg den tida han trenger.
Da mannen når fram på bakken, sveiver han for å stramme lina og for å finne ut hvor fisken er. Båten driver fortsatt uten kontroll, og han må avgjøre om han skal gå rundt på styrbord side eller tilbake samme veien som han kom.
Fisken er forut på styrbord side. Derfor balanserer mannen bakover langs den smale avsatsen på høyre side av styrehuset. Han hopper ned på akterdekket, og han sveiver så hurtig han makter til lina igjen blir stram. Fisken er fremdeles på, den holder seg nesten i ro, og mannen tar seg tid til å puste ut. En stund er fisken på styrbord side, men båten driver halvveis rundt, og mannen må igjen ta turen opp på bakken.
Tre ganger må mannen rundt styrehuset før skipperen får startet motoren. Seilfisken var rolig så lenge båten var i drift, den hoppet ikke, og den raste heller ikke ut med snøret. Mannen setter seg i stolen, han er andpusten og trenger tid til å ta seg inn igjen. Du er jaggu en real motstander, mumler mannen. Du kunne lett ha slått lina av og kommet løs da jeg balanserte rundt båten. Nå er vi like langt, og det er som å begynne på nytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar