Mens mannen tenker på det å se døden på nært hold, minnes han og en annen jakttur sammen med Mando, en tur da han selv hadde følt den isnende frykten ved å være på grensen.
De var på ettermiddagsjakt oppe i Merufjellene, det nærmet seg kveld, og de var på vei tilbake til bilen.
Idet de gikk ut på ei lita slette, kom en elefant ut fra den motsatte siden. Det var en svær hannelefant, og han var knapt ti meter unna. Elefanten ble stående uten å røre seg, og slik sto de en stund, ansikt til ansikt.
Da tenkte mannen på tyskeren som ble spiddet på høyre støttann, og i et kort øyeblikk så han dette bildet klart for seg. Han så bare det, kroppen som knakk sammen idet støttanna boret seg gjennom magen og ut gjennom ryggen, han så blodet som sprutet ut, og han hørte dødsskriket i samme øyeblikk.
Først kjente mannen frykten nede i magen, innerst inne i innvollene, en intens, lammende frykt, så bredte den isnende redselen seg til resten av kroppen. En stund var han stiv i alle muskler, pulsslagene hamret i halsen, han følte en kvelende smerte i halsregionen, lunga var tørr og satt fast nede i svelget. I noen få, uendelig lange sekunder var hjernen lammet, han var ute av stand til å tenke og ute av stand til å handle.
Så klarte mannen på et vis å ta seg sammen. I et glimt så han igjen tyskeren for seg, idet han lok det fatale ladegrepet. Mannen visste at de neste få sekundene ville bli avgjørende, for etter den første lammende angsten ville panikkreaksjonen komme. Han hadde sett det hos tyskeren, og han hadde selv opplevd det tidligere. Det var spørsmål om å ta den riktige beslutningen, og om å handle rett. Og mannen kjente det mer intenst enn noen gang tidligere at han sto på grensen, at han så døden i øynene, og at han sto overfor et valg som kunne ha de mest skjebnesvangre konsekvenser.
Han måtte bestemme seg for noe, og han måtte handle, men han måtte unngå å gjøre noe overilt. Og han klarte å holde panikken tilbake, han presset de paniske tankene langt inn og ned i seg, under og bakenfor bevisstheten. Han holdt rifla klar og var bestemt på å få i vei i hvert fall ett skudd.
Den store kjempen som kunne være seks-syv tonn tung, sto helt rolig med hodet litt hevet, slik at de store støttennene buet oppover. Mannen så hele tida på elefanten, og især på øynene, som for å finne ut hva den store kolossen tenkte og hadde i sinne, og han syntes at øynene virket onde og hatefulle.
Gjennom øyekroken så mannen på Mando, som sto til høyre. Han hadde løftet geværet et stykke opp og framfor seg. Se på elefanten, og gå bakover med rolige, avmålte skritt, hvisket Mando. Gå rolig og si ingenting. Og de rygget tilbake, ett skritt av gangen, mens de hele tiden så på kjempen. Elefanten iakttok dem, og han fulgte hvert skritt med øynene, men han rørte seg ikke.
Det var ei lita slette, og det var ikke mange skrittene tilbake til skogkanten. Men det var som om tida gikk uendelig sakte, og mens mannen stirret intenst på elefantøyet, så han samtidig bilder av hendelser han hadde vært med på. Først så han et bilde av noe som lå langt tilbake i lida, helt tilbake i barndommen. Det var et minne som kom i et kort glimt. Han var to år og sto og balanserte oppe på en sagkrakk. Så mintes han fallet og skriket og smerten. Og den fryktelige følelsen da mørket tok han.
Og mannen så mange andre bilder fra fortida, og han hadde ingen kontroll over dem. Noe hadde nylig skjedd, men det meste for lenge siden.
Da forsvant med ett disse bildene, isteden kom mannen til å tenke på at han hadde mange ting ugjort, som han nå kanskje ikke fikk gjort noe med. Disse tankene kom så sterkt på han at han ikke klarte å fortrenge dem med det samme. Og som de rygget bakover, skritt for skritt, ble mannen mer og mer opptatt av dette ene, av det ugjorte. Da kjente mannen et press inne bak øynene. Det var som om et slør la seg over synsfeltet, og han prøvde å blunke mange ganger. Men det hjalp lite, og han kunne ikke lenger se det høyre øyet til elefanten.
Men elefanten ble stående, han gjorde ingen mine til å angripe, og da Mando og mannen omsider kom inn i skogen, stoppet de i skjul av noen busker. Det var ingen store trær i nærheten, og det var ingen steder elefanten ikke kunne nå dem, og mannen følte slett ikke at faren var over. Men siden Mando hadde besluttet at de skulle stå der, gjorde mannen ingen innsigelser, for han visste at han måtte stole på han som hadde erfaring, og som kjente elefantene bedre enn de fleste.
Enda en stund sto elefanten ute på sletta, så begynte han å gå langsomt framover. Kolossen viftet med de store ørene, og han beveget snabelen opp og ned. Den store kjempen kom rett mot dem. Mannen holdt rifla klar, og han tenkte nå bare på skuddet og på det høyre øyet.
Da elefanten var knapt fem meter unna, dreide kjempen til høyre, den store kolossen gikk inn i krattskogen og forsvant straks ut av syne. Ennå hørte de lydene, av kvister og trær som ble knekt, så ble de også borte.
Etterpå hadde mannen fått den store skjelven, og da han skulle tenne en sigarett, skalv han så på hendene at han måtte sette seg ned for å støtte armene mot knærne.
Elefantene, tenker mannen, elefantene er uten frykt. For det er ingen som kan true dem. Bortsett fra mennesket. Om det tenker før det handler.
Jeg vet ikke om jeg beundrer eller hater elefantene. Men etter det jeg har opplevd, er jeg mer redd dem enn noe annet. En ubestemmelig redsel som sitter dypest inne i ryggmargen. På et sted jeg ikke kan nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar