Ei stor, mørk sky trekker over himmelen fra sørøst, og etter en stund skygger den for sola. Først er skydekket tynt, og lette skygger brer seg utover og oppover fjellsida og over grava. Men etter hvert tykner skylaget til, og et mørkt teppe legger seg over steinene og hella.
Da kjenner mannen ei svart uro i seg, som brer seg innover i sinnet. En stund legger han seg åpen for de mørke tankene, han føler seg ensom og motløs, og det meningsløse i tilværet kommer sterkt på han.
Og som så mange ganger før, når han har opplevd noe som han ikke har kunnet forberede seg på, og som rører ved de innerste strengene, er han særlig sårbar og ute av stand til å kontrollere seg selv. Han føler et savn inne i seg som etter hvert omslutter han helt, og som han kjenner i alle deler av kroppen. Og han kjenner presset bak øynene, en ubestemmelig smerte som tynger mer og mer, og et vått slør legger seg over synsfeltet.
Steinene og hella viskes ut og er til sist knapt synlige.
Lenge sitter mannen slik.
Den store, mørke skya trekker nordover, og solskinnet brer seg igjen oppetter fjellsida. Snart når det gule sollyset grava, og solstrålene speiler seg i vannperlene, som ligger som små lysende prikker på gravsteinene.
Jegeren reiser seg, han tar sekken på ryggen, geværet over skuldra og spaden i den høyre handa. Men enda en stund blir han stående ved grava, som om han ikke riktig kan rive seg løs. Jeg vet ikke om noe mer jeg kan gjøre, mumler mannen, slik du ligger nå, er jeg sikker på at du er trygg for reven. Og steinene og hella er godt synlige, og jeg kjenner terrenget, og jeg husker stedet.
Så snur jegeren seg og vender ryggen til grava, han har ingen hast, og han går sakte ned i granskogen.
+
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar