I grenseland, kap. 2, del 3.

Gordonsetteren var slett ikke dårlig på denne typen jakt, men hun hadde hatt en del støkk på enkeltfugl om formiddagen. Og mannen tenker igjen på den gamle engelsksetteren, som behersket nærsøket bedre enn de fleste, og som hadde en fenomenal evne til å plukke enkeltfugl. Når jegeren hadde hatt opp et kull, kunne han bare sende engelsksettertispa i den retningen fuglen fløy, og etter det var det ikke nødvendig å dirigere hunden, hun visste hva hun skulle gjøre, og hun gjorde alle ting riktig. På det viset var samarbeidet mellom jeger og hund det best mulige, og det kom mange fugl i sekken.

Du har et stykke igjen, sier mannen til gordonsetteren, før du er på høyde med gamlemor. Og du når vel aldri helt det nivået. Men du er en god hund, og også du har dine fortrinn. På skogsfugljakt er du nesten like god som den gamle.

På ettermiddagen vil jegeren jakte i Seterdalen for å få en oversikt over bestanden i hele rypeterrenget. Det var derfor han hadde valgt å raste ved Grubbtjønna. Mot kvelden ville han undersøke områdene i overgangen mellom fjellet og skogen. Ofte ligger skogsfuglkullene i blandingsskogen i kanten av rypeterrenget så tidlig på høsten. Som regel er orrfuglene samlet med både haner og høner i kullet, mens storfuglen som oftest har skilt lag, slik at tiurene og røyene er hver for seg.

Mannen tar en genser på, og han legger seg ned på regnklærne og skyver sekken under hodet. Det er helt vindstille i dalsøkket, det eneste jegeren hører, er sildringen fra den lille bekken. Mannen ser over mot Setercn, og han ser to fjellvåker. Han vender blikket mot høydedraget til venstre og ser to til. På formiddagen hadde han sett åtte på én gang, og jegeren kunne ikke huske sist det hadde vært så mye rovfugl. Det var ingen tydelige tegn til smågnagerår, knapt et lemen vi var å se. Enda han hadde sett en del mus, var det merkelig at så mange fjellvåk kunne vokse opp.

Jegeren gjesper, og han lukker øynene. Han har ingenting i tankene. Han ser ingen bilder, og fantasien fører han ingen steder. Etter en stund sovner han.

Som vanlig er sover mannen noen få minutter. Da han våkner, bestemmer han seg for å koke mer kaffe. Klokka er halv to, og han vil raste enda en time. Det er fortsatt glør i bålet, og jegeren legger på mer tørrkvist. Så tømmer han gruten av kjelen og henter vann fra bekken. Mannen henger kjelen på bjørkekjeppen, som han har stukket inn i skråningen bak bålet.

Det er andre året jegeren jakter i dette området. Året før jaktet han i åtte dager, og ble godt kjent med rypeterrenget. Men han hadde vært lite nede i skogen. Vi skal jakte annerledes i år, sier mannen til gordonsetteren, som legger hodet på skakke. Vi skal bruke mer tid på skogen. Især skal vi undersøke liene mellom Litjelva og Seterelva. Først skal vi ta for oss skogkantene i overgangen fra rypeterrenget, og seinere går vi de bratte liene. Og til slutt skal vi saumfare flatene ned mot Seterelva.

Vannet koker, og jegeren fyller trekoppen trekvart full med kaffe som han fyller på kjelen. Han setter kjelen i bålkanten, tar fram fire sukkerbiter fra sidelomma på sekken og gir tispa to. Så skjenker han kaffe i koppen og tar en stor slurk. Jegeren stopper og tenner krokpipa og lener seg opp mot sekken.

Jegeren får roen i seg, slik han bare har når han ferdes i helt uberørt natur, i villmark, der mennesket sjelden setter fot. Her er knapt far etter mennesker, stiene er halvt gjengrodde, det er måneder siden noen har gått på dem. Etter at fugle- og elgjakta er over, vil det ta måneder før noen går her igjen.