I grenseland, kap. 6, del 2.

Det var for ti år siden, i slutten av august, og tispa var knapt fire måneder. Det var hennes første møte med fjellet, og mannen hadde lagt gammelhundene igjen i hytta og bare tatt valpen med. Det var slik han gjorde det med hver ny hund han hadde, valpene skulle selv finne fuglen og ta sin første stand på egen hånd.

Det var en fin og varm høstdag med vanskelige vitringsforhold, men en dag da fuglen trykte godt. Valpen visste ikke hva rype og jakt var, og hun gikk ikke i søk, men sprang litt hit og litt dit. Men allerede den gangen følte mannen hva som bodde i henne. Når hun tok et lite slag, gikk hun på tvers av vinden, og hun var mer opptatt av å bruke nesa enn øynene.

Jegeren hadde planlagt å gå til ei myr der han var helt sikker på å finne fugl, og da de nærmet seg dette stedet, gikk han til høyre og til venstre i motvinden, og de krysset seg oppover mot kullplassen. Da fikk den lille tispa med ett en teft hun aldri hadde kjent før, det sitret i kroppen hennes, og hun sto som fjetret i sin første stand. Jegeren ble stående noen meter bak, og hjertet hans slo raskere. Det var noe helt spesielt ved den første standen, det var som et lite under hver gang han så og opplevde den.

Jegeren sto lenge og så på den lille hundekroppen som dirret i en spenning så intens at hun holdt på å falle og måtte la et skritt til sida. Men valpen sto fortsatt, og jegeren gikk opp til henne, og han strøk henne langs ryggen. Da styrtet hun framover, men kullet trykket hardt og ville ikke ta til vingene, og valpen bråstanset i en ny stand. Mannen gikk opp til henne på ny og sa «ja», og tispa hoppet midt inn i kullet. Fuglene flakset og tok ut alle steder rundt tispa, og hun sprang litt etter én og litt etter en annen og så etter en tredje. Jegeren lot valpen få prelle som den ville, og han satte seg ned og ventet.

Jaktlysten hadde våknet, og da tispa kom tilbake, for hun over kullplassen med en voldsom fart, og halen pisket i lufta. Men det var ingen gjenliggere, og hun gjorde seg fort ferdig med setet. Hun søkte seg opp etter myrdraget, og ganske snart fulgte hun foten av fugl. Da skjønte mannen at hun var på spor av steggen, som ikke lå sammen med kullet, og han reiste seg raskt opp og fulgte etter. Den lille tispa gikk i antrekk langsmed en liten bekk som rant nedetter myra. Hundre meter lenger framme tok valpen stand. Tispa sto med hodet lavt og med nesa nesten ned i bakken. Jegeren skjønte at fuglen lå nær ved, og han gikk hurtig opp til valpen. Da han var fem meter bak, lettet den skrattende fuglen mindre enn en meter foran hunden, og tispa hoppet opp og nappet ei fjær av halen.

Selv om del var ti år siden denne hendelsen, husket jegeren alt som skjedde i hver minste detalj. Og det var i regelen slik med alle hundene han hadde hatt: Den dagen jaktlysten våknet, husket han spesielt. For noen hunder skjedde forandringen på et øyeblikk, og etter det var de bare opptatt av jakt. Det var slike hunder jegeren likte best. Hunder som våknet tidlig og brått, og som kunne ta del i jakta allerede som valper. Gammeltispa hadde vært slik, etter hendelsen med kullet og steggen visste hun hva hun skulle gjøre. Som erfaren gammelhund søkte hun i timevis på jakt etter den særgne teften som hun så plutselig hadde erfart, og som en gang for alle hadde satt seg fast i minnet.