Jegeren spiser et par brødskiver og gir hunden en tørrfisk. Så skjenker han i den siste kaffekoppen og tenner en sigarett. Han tar fram sukkerbiter fra sidelomma på sekken, tar én selv og gir én til hunden.
Han lener seg opp mot sekken og lytter til suset fra bekken og til ettermiddagsvinden som etter hvert har tatt til, en liten bris som svaler i det varme været. Med vinden forsvant knotten.
Mannen ser nedover åssida mot den søndre delen av terrenget, mot de stedene hvor gammeltiuren bruker å holde til. Det er der han vil gå på ettermiddagsjakt. I dag vil mannen ikke ha røy og ikke orrhøne og ikke orrhane. Det er lite stamfugl, og han vil iallfall ikke felle noen hunnfugl.
Jegeren heller vann på glørne, vasker kaffekjelen og pakker sekken. Hunden hopper rundt han og vil ut i søk. Mannen tar fram ei pakke hagl nr. 4 fra sidelomma og fyller opp patronbeltet. Så tar han sekk og gevær og sender hunden av sted.
Tispa har fått skjerpet jaktlysten etter den lange rasten og går stort i den tjukke skogen. Det går lang tid mellom hver gang hun søker inn til jegeren. Mannen kaller derfor inn tispa, tar sekken av og finner et halsband med bjelle i den ene sidelomma. Han trær reima over hodet på hunden, og han gjør det på en slik måte at tispa skjønner at han er irritert. Da hopper hun opp og setter forbeina på brystet hans, vifter med halen og legger hodet litt på skakke. Han smiler og klapper henne på hodet og sender henne ut.
Mannen og hunden går i sørvestlig retning. De nærmer seg skogsbilveien, som ender i den nordøstre delen av terrenget. De går over store flater med glissen furuskog. Jegeren hadde ofte funnet røy på disse flatene. Især på solfylte ettermiddager.
Hunden går fortsatt stort, men ikke lenger ut enn at jegeren hører bjella. Tispa slår langt ned i sidevinden, og krysser oppetter den slake skråningen på tvers av marsjretningen. Knapt hundre meter fra veien markerer hun helt fersk fot. Tispa undersøker foten en kort stund, og halen pisker i lufta. Så slår hun ned i vinden med hodet lavt.
Hunden forsvinner over en liten haug, og jegeren stanser og lytter etter bjella. Klangen blir etter hvert svakere og er somme tider borte, og jegeren skjønner at tispa er nær fuglen og ved å ta stand.
Mannen speider nedover skråningen og til sidene, og han vurderer nøye hvor han skal gå. Terrenget er svært åpent, og han kan ikke gå i skjul noen steder. Jegeren velger å gå i en stor bue, slik at han kan være sikker på at han ikke støkker fuglen på nedtur.
Da han passerer den lille høyden, ser han tispa i stand i midten av ei myr et par hundre meter lenger nede og til siden.
Mannen går i en halvsirkel rundt myrdraget, og han stanser i den glisne skogkanten. Det er knapt hundre meter fram til hunden, som står i strak motvind og med lett hevet hode, og jegeren skjønner at tispa har spikret fuglen på overværet. Myra er langstrakt, og jegeren er helt sikker på at fuglen er på myra og ikke inne i skogen.
Mannen står en stund og vurderer sjansene, og han føler seg urolig, slik han alltid gjør når han ikke riktig tror han vil komme på skuddhold. Hvis fuglen er ei orrhøne eller ei røy, vil han kanskje få skutt. Og er det en orrhane, er det også en sjanse for at fuglen vil trykke såpass at jegeren vil få til et rimelig bra skudd. Men er det en tiur, er jegeren temmelig sikker på at han vil bli lurt, og at det vil bli umulig å felle.
Jegeren ser framover myra og mot skogkantene rundt og mot det lille høydedraget han passerte på vei ned, og han angrer et øyeblikk på at han ikke gikk fram til myra fra den andre sida. Han ville da hatt viltet mellom seg og hunden. Fuglen ville kanskje trykket bedre, og mannen ville ha kommet nærmere innpå.
Jegeren slår en stund og er usikker på hva han skal gjøre. Han liker ikke situasjonen og er ikke fornøyd med seg selv. Så innser han at han ikke kan ta sjansen på å gå tilbake, og at han bare har én måte å gjøre det på.
Jegeren krøker seg sammen og går sakte opp mot tispa. Mannen ser hele tida mot myra framfor hunden. Sansene er spent, og han er beredt på et hurtig skudd. Fremdeles står tispa i fast stand, og mannen vet at fuglen fortsatt holder seg i ro. Hunden står med den høyre framfoten løftet, og det sitrer i den muskuløse kroppen.
Mannen går sakte framover, pulsen blir hurtigere for hvert skritt, og han holder pusten. Han er tredve meter bak hunden, og fuglen har ikke rørt seg. Men da han er knapt tjue meter bak tispa, letter fuglen om lag tredve meter foran hunden. Det er en stor tiur, så tung at den trenger lang tid for å komme i flukt.
Mannen kaster hagla til skuldra og har tiuren på kornet, men han besinner seg og holder skuddet tilbake. Når holdet er over femti meter, vil et bakskudd ha liten eller ingen virkning, om ikke et hagl eller to ved et tilfelle skulle treffe et vitalt sted i hodet.
Tiuren bruker mange kraftige vingeslag før den får farten opp og vinner høyde, og den flyr til å begynne med langsetter myrdraget. Men lenger framme stiger terrenget mer, og siden tiuren ikke liker å fly i motbakke, dreier den til høyre og ut over skogsbilveien. Jegeren ser etter fuglen så lenge han kan. Han ser at den flyr i en lang bue, først langsetter og så nedetter åssida. Mannen merker seg nøye hvor fuglen blir borte.
Den forsvant inn i et terreng jegeren kjenner godt, og hvor han har jaktet ofte. Det er et godt tiurterreng, kanskje det beste i hele dalen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar