Jegeren sitter lenge i den skyggefulle bekkedalen, og han lytter til stillheten i skogen. Skyggene brer seg ut og oppetter lia i nordøst, og snart skinner sola bare på de store furutrærne oppe på åskammen. Det lir mot kveld, og skumringstimen nærmer seg.
Mannen sanser at dagen svinner, og han ser nedetter bekkedalen og oppetter de bratte sidene. Skyggene i dalbotnen blir etter hvert dypere, slik at mose og lyng og myr gradvis går i ett. Og som han sitter slik og ser at detaljene i naturen viskes ut, kommer jegeren til å tenke på ting som han har opplevd, og som er ved å forsvinne ut av minnet. Noe lå i grenseområdet for erindringen, og noe husket han ikke lenger. Og det var ting han hadde fortrengt.
Somme ganger drømte han om det som lå bak erindringsgrensen, og noen ganger kom det ubevisste og det fortrengte fram når han var uforberedt og minst ventet det. Slik var det især når han lot tankene drive, eller når han tenkte på ingenting. Da kom det glemte sterkt på han, bildene kom akkurat slik hendelsene hadde vært, og han måtte ta dem inn over seg slik de kom. I drømme var det annerledes, da kom erindringsbildene aldri direkte, men ofte i en eller annen symbolsk form, som liknelser, som han i regelen hadde store vansker med å tolke.
Noen drømmer glemte han med det samme, andre satt i lenge.
Mannen lukker øynene. Igjen tenker han på elefantene og på dødsangsten. Så tenker han på livet, på grenselandet og på døden. Deretter tenker han lenge på det å bli gammel.
Da kommer han i hu en merkelig drøm.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar