Da jegeren kommer ned til hytta, lufter han gordonsetteren og gir henne mat. Deretter koker han middag, men han er ikke sulten, og han spiser lite. Så skjenker han seg et fullt glass med whisky, som han drikker bar. Han setter seg på senga med ryggen mot veggen, og han har flaska og glasset med. Han drikker ut og heller i mer whisky og tenner en sigarett.
Gordonsetteren er urolig og vandrer rundt på gulvet, hun hopper opp på en stol og ser ut av vinduet. Deretter kommer hun bort til mannen og slikker han lenge på handa.
Det blir kveld, jegeren lufter tispa for natta, og han slokker lyset og går tidlig til sengs. Han er ille til mote, og han får ikke sove med det samme. Mannen tenner lyset igjen, og han ser over mot den tomme hundesenga. Den svarte tispa er også våken, og mannen går bort og klapper henne. Hun løfter hodet og ser opp på han, og han klør henne lenge bak øret.
Så legger jegeren seg, og til slutt sovner han. Men han sover urolig.
Mannen sitter ved en flod, og han ser et lysskjær på den andre sida. En krumbøyd fergemann står ved ei korg, og krøplingen vil ha mannen opp i korga. En hund sitter på en flat stein med ryggen til floden, og hunden strekker hodet rett opp, og den uler med en sår og klagende tone.
Dette bildet blir stående lenge. Først er mannen en del av bildet og bare det. Men samtidig betrakter han denne hendelsen utenfra, og det er som om han ser på et fotografi eller et stillbilde i en film.
Etter en stund toner dette bildet langsomt vekk, og det går over i et annet. Floden og lyset og fergemannen og korga er der som før, og mannen sitter på det samme stedet. Men hunden sitter nå med ansiktet mot floden og fergemannen. Og hunden, som er den gamle engelsksettertispa, sitter sammensunket med hodet ned mot brystet. Da fergemannen kaller på henne, går hun lydig ned mot korga. Hun går langsomt, hodet er bøyd, og halen henger rett ned.
Mannen vil løpe ned mot korga for å berge hunden, men idet han reiser seg, er det blitt en dyp kløft foran han, som han ikke har noen mulighet for å komme over. Jegeren springer langs kanten, først til den ene sida og så til den andre, men han finner intet sted å passere. Han roper til tispa og ber henne løpe vekk fra korga og fergemannen, men det virker som om hun ikke hører, og hun snur ikke engang på hodet. Men krumryggen snur seg, han ser over mot mannen, og jegeren ser det fugleliknende ansiktet helt tydelig i lysskjæret. Den krumbøyde sier ikke noe, men det er noe hypnotisk ved ansiktsuttrykket som trollbinder mannen, han blir stum, og han setter seg ned på kanten av stupet.
Da løfter fergemannen hunden og setter henne i korga, og han stiger selv opp. Så tar han tak i strengen, og han trekker korga ut over floden, tispa sitter på høyre side, hun har lagt hodet over kanten, og hun ser framover mot den andre bredden og mot lyset bak. Fergemannen står oppreist på den venstre sida, og han bøyer og retter den krumme ryggen for hvert nytt tak. Verken den krumbøyde eller hunden ser seg tilbake. Det er som om de vet at de ikke lenger har noe valg, og at det er bare én vei fram.
Og korga når den andre bredden, og hunden og fergemannen blir tatt opp i det sterke lysskjæret. Idet de blir borte, blir lyset et øyeblikk enda sterkere, og dette bildet, det aller siste, blir stående slik en lang stund. Til slutt toner bildet langsomt bort, og lyset og korga og floden forsvinner i bekmørket.
Så ser mannen seg selv sitte i ei tømmerhytte som ligger ved ei elv. Han sitter på senga med ryggen opp mot veggen. Et stearinlys brenner på bordet, og lyset blafrer i vinddraget fra vinduet, som er sprukket. Jegeren ser bort på veggen på motsatt side, og han ser på skyggene som beveger seg mot den brungrå tømmeret.
Da blir han fjern i blikket, skyggene på veggen blir til levende bilder, og han ser årstidene som skifter og som stadig gjentar seg, og han ser at liv blir til og at liv går til grunne, og han ser at det som dør, blir en del av det som fødes.
Så ser mannen en tiurleik en tidlig vårmorgen, mens klatter av snø ennå ligger langs søkk og bekkefar, tiurene spiller, og røyene er på leiken, det er parringstid og en ny generasjon blir til.
Og mannen tenker på noe som ligger langt, langt tilbake i tid, og som han ikke riktig kan huske med det samme. Da kommer nye bilder fram på veggen, han ser steder som først er ukjente, men som han så kjenner gjen, og han opplever hendelser som han for lengst hadde glemt. Og slik ser mannen tilbake, men samtidig ser han framover, og det føles som om tiden står stille og er uten betydning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar