Det var en dag i oktober, og han hadde begynt jakta seint på ettermiddagen. Den gang visste jegeren ingenting om dette terrenget, og han hadde ingen store forventninger. Han ville bruke ettermiddagen til å undersøke området, og jakte litt her og litt der. A felle fugl hadde han ikke i tankene. Derfor hadde han gått uten sekk. Jegeren hadde gjort et nokså tilfeldig valg av jaktrute. Han hadde valgt et terreng som så rimelig bra ut etter kartet, og etter hva han kunne se fra skogsbilveien.
Jegeren hadde gått langsmed ei bekkesildre oppetter et smalt myrdrag med forholdsvis tett skog på begge sider. Han hadde knapt gått et par hundre meter før hunden markerte fot. De gikk i medvind, og mannen flyttet seg inn i skogkanten hvor han var i skjul, og han gikk sakte framover og passet på å unngå å knekke en eneste kvist.
Tispa gikk i antrekk. Sammenkrøket gled hun fram oppetter myrdraget, først raskt, deretter saktere, og til til sist sto hunden i stand med nesa ned mot bakken. Jegeren visste at fuglen var nær ved, men ikke hvor, for hunden sto på foten og hadde ikke kontakt med selv viltet.
Mannen smøg seg framover og stoppet i utkanten av skogen. Lenger framme var en fururabb, som lå som ei lita øy midt i myra. Fuglen kunne være i bakkant der. Jegeren ville nødig gå fram på myrdraget, for da ville sjansene være store for støkk, og fuglen ville ganske sikkert gå opp i dekning eller iallfall være utenfor skuddhold. Derfor ventet han og håpet at hunden etter en stund ville løse ut, og kanskje ringe fuglen.
Tispa sto lenge med hodet lavt. Hun så til venstre og bakover mot jegeren, som for å spørre hva hun skulle gjøre. I denne situasjonen torde mannen verken si noe eller gi noe slags tegn. Han håpet at tispa ville gå ut av stand, slå ned i vinden og komme opp mot fuglen med luftdraget imot, og enten ta stand på nytt og vente, slik at mannen kunne komme opp til hunden i en bue rundt, eller, enda bedre, presse fuglen ut rett mot jegeren. Det var slik det måtte gjøres om mannen skulle få til en jaktbar sjanse.
Lenge sto de slik uten å røre seg, uten den minste bevegelse. Mannen holdt pusten og så bort på fururabben og på hunden. Igjen dreide tispa på hodet for å få et signal fra jegeren, og mannen så intenst på hunden, som om han trodde at den skulle føle og forstå.
Da gled tispa framover, fulgte kanten av myrdraget, rundet fururabben og kom opp mot rabben med vinden strakt imot. I det samme løsnet fuglen, som ganske riktig satt i bakkant av den lille høyden, og en tiur kom ut like mot jegeren. Han gikk et par skritt fram og ut i åpent lende for å få skikkelig sikte. Tiuren dreide til venstre, men holdet var bare 10-15 meter, og mannen felte fuglen med et presist sideskudd. I samme øyeblikk kom enda en tiur ut på nøyaktig den samme måten, og jegeren felte også den.
Den første tiuren stupte steindau, men den andre var vingeskutt, og jegeren ropte på hunden, som raskt fulgte foten og blodsporet. Tispa nådde igjen den skadeskutte tiuren hundre meter lenger nede på myra. Istedenfor å ta stand, som hunden brukte å gjøre når den hadde lokalisert såret fugl, kastet tispa seg over fuglen og beit den over halsen før tiuren fikk en sjanse til å bruke nebbet. Fuglen slo et par kraftige slag med den friske vingen før hunden fikk tatt livet av den.
Jegeren plukket opp den tiuren han hadde skutt først, og gikk ned mot hunden som kom slepende med den andre. Fuglene var om lag jevnstore og sikkert fra samme kull, men de var for store og tunge til å være ungfugl. Seinere veide han dem, og de var hver især nær fem kilo.
Siden mannen var uten sekk, var det uråd å jakte videre, og han gikk tilbake til skogsbilveien og bilen. Han la fuglene i bagasjerommet og fortsatte jakta i terrenget på den andre sida av veien, denne gangen med sekken på ryggen. Ganske snart kom jegeren på et orrfuglkull, han felte en orrhane oppe i ei li med blandingsskog, og seinere ei orrhøne i en bekkedal på veien tilbake til bilen.
Aldri før hadde mannen opplevd slik skogsfugljakt på så kort tid, hele jakta tok ikke mer enn et par timer. Og da han satte seg i bilen og kjørte nedover mot Singsås, bestemte han seg for å komme igjen så ofte han
kunne, og siden hadde han jaktet her flere ganger hvert år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar