Sølvnakken, kap. 4, del 2.

Mannen sender tispa ut i søk. De krysser skogsbilveien og går i den retningen gammeltiuren fløy. Da de nærmer seg stedet der de mistet tiuren av syne, dreier mannen lenger nedover åssida og får tispa til å ta med seg en del terreng også nedenfor han. Da de kommer til den første av bekkedalene, stanser mannen, og han lar hunden avsøke dalen og kantene langsmed før han går sakte oppetter bekkefaret. Tispa markerer fot, og hun undersøker høydedragene på begge sider. Lenger oppe gjør dalen en liten sving, og tispa tar stand akkurat der.

Jegeren går opp mot hunden og stanser et par meter bak. Han er helt sikker på at sølvnakken ikke er i denne bekkedalen, for avstanden fra oppfluktstedet er altfor kort. Derfor er han ikke altfor interessert i denne jaktsituasjonen, og han vurderer ikke nøye hva han bør gjøre.

Mannen går helt opp til hunden og sender tispa fram. Hun avanserer rundt svingen og oppetter dalskrenten på venstre side, og jegeren følger raskt på. Da de nesten når opp på høydedraget, letter ei røy, som flyr ut på tvers av dalen. Mannen har en god mulighet for å felle, men siden han har bestemt seg for ikke å jakte hunnfugl, løfter han ikke engang geværet. Røya dreier nedover åsen og forsvinner bak en åskam.

Jegeren og hunden står en stund, slik de alltid gjør når de har hatt fugl på vingene. Vi hadde en god sjanse der, sier mannen til hunden, men det er ikke røy vi er ute etter. Vi er på tiurjakt, og det er sølvnakken det dreier seg om. Det er enda et stykke fram til der han er. Men vi skal ta med oss terrenget imellom, og hvis vi kommer på en ungtiur eller en orrhane, skal jeg forsøke å felle,

Jegeren går ned i dalen og følger bekken så langt ned at han er sikker på at gammeltiuren ikke kan være nedenfor. Han passer på at hunden kommer • tilstrekkelig ned i vinden, og han sender tispa opp mot neste bekkedal. Hun arbeider intenst og presist, men det finnes ingen teft i denne dalen, og jegeren og hunden dreier nedover igjen.

Slik undersøker hunden og mannen de to neste bekkedalene. I den andre av disse får tispa stand på en orrhane, som jegeren feller på langt hold. Orrhanen seiler et par hundre meter på strake vinger, så faller han ned på ei myr. Mannen sender tispa etter, og hun kommer inn til jegeren med fuglen i kjeften.

Mannen setter seg på en stubbe nederst i den lille dalen og tenner en sigarett. Tispa legger seg tett inntil han, og mannen stryker henne nedover det høyre øret. Nå er vi nær ved, sier jegeren til tispa, jeg er temmelig sikker på at sølvnakken er i den neste dalen. Vi skal snart undersøke den, men først skal vi hvile litt. Det er anstrengende å gå opp og ned åssida, og vi må være i god form når vi treffer på gammelgubben. Og vi har tid nok. Det er ennå en stund til sola går ned, og det er en fordel at den gamle kommer godt i gang med kveldsbeitet.

Da jegeren legger orrhanen ned i sekken, ser han at det er en ungfugl. Så var det kanskje mer skogsfugl enn han hadde trodd. Men året før hadde han ikke funnet en eneste kylling, og det var sparsomt med gammelfugl. Bestanden kunne ikke ta seg skikkelig opp i løpet av ett år. Men det var et tegn på en bestand i vekst. Om et par-tre år kunne det godt bli et toppår igjen, slik han hadde opplevd det den første gangen.