I grenseland, kap. 6, del 7.

Men mest av alt husker mannen den jaktdagen i Andorfjellet og i Halbufjellet, da de hadde jaktet på en lur gammelstegg fra morgen til kveld. Det var den dagen da høststormen satte inn og styggværet gikk over til snøstorm. Han hadde brukket en fot og hadde lan vei tilbake til husværet, og han hadde nær satt livet til.

Mannen stryker tispa over hodet og nedover nakken, og han føler at hundekroppen begynner å bli kald. Du var med den gangen, sier jegeren, du var fem år og i din beste alder. Kanskje var det slik at du reddet livet mitt den stormnatta. Da jeg ikke klarte å gå lenger, og da jeg svimte av den andre gangen, slikket du meg på øynene og på munnen. Du ville ikke ha noe med fergemannen å gjøre, og du ville ikke opp i korga, og du mente at vi hadde mange jakter ugjort. Vi fikk gjort opp varme, og vi stekte ei orrhøne, som vi spiste sammen. Og vi berget livet og kom oss i hus.

Nå har du nådd veis ende, mumler mannen. Du er på den andre sida av floden, og lyset har tatt deg opp i seg. Jeg vet ikke hvordan det ser ut på den andre sida, men jeg tror ikke at det er noe der. Og jeg tror ikke at jeg ser deg igjen.

Jegeren aker seg litt vekk fra tispa og legger hodet hennes ned i bærlyngen. Han reiser seg opp, og han blir stående en stund og se ned på den døde hunden. Føttene er vinklet på den samme måten som da hun sto i standen, og hun stivner slik.

Mannen vil begrave tispa akkurat der hun døde, og han går rundt i nærområdet for å finne noe å grave med. Da han runder de nærmeste kjerrene framfor det stedet der tispa ligger, går en stegg opp. Det er en stor fugl, og den skratter lenge, slik gammelsteggene ofte gjør. Fuglen flyr først oppover, så dreier den nedover og forsvinner i skogen nede i lia. Da steggen slår seg inn mellom granene, skratter den igjen; først kommer noen raske, skarpe, rullende lyder, og til sist et par dype, skurrende skratt som dør langsomt hen. Jegeren ser lenge etter fuglen.

Så fortsetter mannen letingen etter noe å grave med men han finner ikke noe som egner seg. Han vil lage ei grav som er så dyp at tispa er trygg for rev og andre rovdyr, og han innser snart at det kan bli vanskelig uten en skikkelig spade. Jegeren vet at det står en spade i vedskjulet ved hytta, og han bestemmer seg for å hente den.

Men før han går, setter jegeren seg på ei bærtue, og han stopper og tenner krokpipa. Han vil merke grava, slik at han kan finne stedet igjen. Mannen tenker på hvordan han skal gjøre det, og han kommer til at han vil legge noen store steiner på gravstedet, og øverst vi han legge ei flat helle.

Mannen brer regnklærne over tispa, og han legger sekken over hodet hennes. Turen fram og tilbake til hytta vil ta et par timer, og mannen frykter at ravnen eller reven skal finne den døde hunden. Så gir han seg i vei, og han går raskt ned gjennom skogen.