I grenseland, kap. 2, del 4.

Da mannen gikk oppetter skoglia om morgenen hadde han satt seg på et vindfall, og han undret seg over de svære, ranke bjørkene. Noen bjørker var så digre at en storvokst mann ikke kunne favne rundt stammen. Og innimellom det frodige graset, som fremdeles var temmelig grønt, vokste det mange steder bregner, noen store og noen små, tett i tett. De var ved å visne. Noen var blitt gule, somme brune og andre røde.

Mannen hadde sittet lenge og sett på denne urskogen, som han var sikker på ikke hadde forandret seg på mange hundre år. Han så på de svære nedfallstrærne som var ved å råtne, han så på ungbjørkene med de skinnende hvite stammene, og han så at det som ble fortært, ble til næring for det som grodde opp. For en lang stund var tida uten betydning, han sanset høsten, og han var en del av den.

Jegeren tenner en sigarett og tar et dypt drag. En stegg skratter i lia på den andre sida av tjønna, og tispa setter seg opp og topper ørene. Han skal få være i fred for oss, sier jegeren til tispa, vi skal ikke bort i den tjukka der. Det er vanskelig nok å finne deg i kortkjerret.

En fjellvåk henger over rasteplassen, den står helt stille en lang stund, så slår den et par slag med vingene og sirkler over området. Mannen ser helt tydelig de karakteristiske mørke flekkene under vingene, et kjennetegn som er særegent for fjellvåken, og som gjør at den ikke kan forveksles med ung kongeørn.

Bålet har sloknet, mannen har drukket resten av kaffen, og han gjør seg klar til ettermiddagsjakta. Jegeren legger kaffekjelen og regnklærne i botnen av sekken og legger rypene ovenpå. Tispa springer mot det stedet hvor den skrattende steggen sitter, og mannen må fløyte for å få henne tilbake. Vi skal ikke borti der, gjentar mannen, det er fugl nok i åpent lende. Så sender han tispa ut i motsatt retning, og han går langs nedgangsbekken og inn i Seterdalen.

Jegeren vil først gå fjellsida opp mot Heggsjøfjellet, og så vil han gå over Seterbekken høyest oppe og over mot Heinåklumpen. Deretter vil han gå langs terreggrensen og krysse fram og tilbake på nordsida av elva til han kommer ned mot barskogen. Og så vil han gå kantene av skogen mellom Seterelva og Litjelva.

Mannen jakter som planlagt. Han finner mye fugl, og tispa har mange stand. Og da han når ned til den store fossen i Seterelva ved sekstida, er sekken tung. Jegeren vel ikke hvor mange ryper han har skutt, han har for lengst gått surr i tellingen, men han er sikker på at han aldri har jaktet bedre. Det har blitt en stordag, slik mannen håpet og trodde på formiddagen, og han er i godt lune. Han har skutt bra, slik en gjør når en gir seg tid, og tar vare på de gode sjansene.

Jegeren vil hvile et kvarters tid, og han setter seg ved sida av ei furu oppe på en liten brink nær fossen. Vi har gjort gagns arbeid, sier han til tispa, og vi trenger og fortjener en hvil. Jaggu var du god i ettermiddag, du tok skikkelig med deg terrenget og gikk på rette siden av kjerrene. Du var flink til å lokalisere nyslått fugl, og du støkte nesten ikke. Og nå skal vi gi oss i kast med noe du liker enda bedre. Vi har godt og vel en time på oss, og da når vi å gå skogkanten bort til Litjelva.