Sølvnakken, kap. 3, del 3.

En gang var han på jakt i et slikt savanneområde i Tanzania. Ved et tilfelle var han blitt kjent med en portugiser, Mando, som var profesjonell jeger. På denne turen var Mando guide og skytter for et tysk jaktlag, som var på elefantjakt.

Det var midt på dagen i oktober, og det var meget varmt. En elefantflokk gresset på ei stor, åpen slette. I utkanten av flokken var en kjempestor hann med praktfulle støttenner.

Mando satte seg ned på bakken med laget rundt for å planlegge jakta. Det er viktig at alle arbeider sammen, for elefantjakt kan være uhyre farlig, og det kan oppstå situasjoner som krever lynrask handling, og hvor den ene er avhengig av de mange.

Uten å bli sett klarte en ung tysker å lure seg bort fra jaktlaget. Ingen så det før han var mer enn hundre meter unna. Mando ropte og bannet, og da tyskeren skjønte at han var oppdaget, sprang han opp mot elefantflokken.

Før noen fikk stoppet han, var gutten på skuddhold. Han rettet geværet mot den store hannen, og i neste øyeblikk smalt skuddet. Men det var et dårlig skudd, som slo inn i sida over venstre frambein, og det laget bare et kjøttsår.

Den store hannen viftet med de svære ørene. Han hevet snabelen og kastet hodet bakover i en lang, rullende bevegelse. Så kom det første trompetstøtet, det lød som en basun, tonen var kort og grov, og den kom dypest nede fra strupen. Den svære hannen kastet med hodet, fra side til side, mens snabelen og de lange, hvite støttennene sto rett opp. Tre iltre trompetstøt fulgte i rask rekkefølge.

Klangen var intens, illevarslende og nådeløs, det var skrik fra et dyr som ikke kjente til frykt, og som var oppsatt på å drepe.

Det tok noen få sekunder før elefanten angrep. Først bøyde han hodet ned i angrepsstilling, så kastet den store kolossen igjen hodet bakover, og han ga det siste ugjenkallelige varslet, et enkelt, intenst trompetstøt, som var enda sterkere enn de foregående. Allerede da var unggutten så godt som død, for det var ingen som kunne redde han, og han hadde bare seg selv å stole på. Mannen husket spesielt dette korte øyeblikket, sekundene før elefanten stormet mot tyskeren, dette bildet hadde meislet seg fast i minnet. Den unge tyskeren kunne ha reddet livet dersom han hadde utnyttet dette korte øyeblikket riktig, dersom han hadde fått gjort seg klar og holdt hodet kaldt, og fått til et velplassert skudd.

Tyskeren tok ladegrep, men han gjorde det for raskt og upresist. Hylsa kilte seg fast, og han fikk ikke et nytt skudd inn i kammeret, før det var for seint. Jaktlaget styrtet mot stedet der dramaet utspilte seg, men den kjempestore elefanten var allerede nesten framme ved tyskeren. Den unge gutten klarte ikke å flykte, han ble stående helt urørlig med skuldrene trukket opp, den høyre skuldra litt høyere enn den venstre, han var stiv av skrekk, og det var som om musklene hadde låst seg. I neste øyeblikk ble han gjennomboret av høyre støttann. Elefanten hevet hodet og løftet unggutten opp og kastet han i bakken med en kraft som drepte han med det samme.

Den store hannen var vill av raseri. Han kastet med hodet fra side til side, og trompetstøtene gjallet, gang på gang, høye, skurrende, intense basuntoner, mens han trampet på tyskeren og knekte hvert bein i kroppen hans.

I samme øyeblikk skaut Mando elefanten, som falt oppå det som var igjen av gutten. Da de omsider fikk dratt den store kolossen vekk, var tyskeren en geleaktig masse. Det var ingen menneskelige trekk tilbake.