Som den eneste på sitt parti vant hun førstepremie. Hun hadde fem stand, hun reiste fuglen djervt hver gang og var helt rolig i oppflukt og skudd. Tispa hadde et besnærende, stilfullt, intenst søk, og samtidig gikk hun fornuftig og rutinert som en gammelhund. Hun hadde ytt sitt beste, og hun gikk like godt i alle slipp.
På den tida var det vanlig at ærespremieløpet gikk på kvelden etter at den ordinære prøven var ferdig. Jegeren minnes turen oppetter Kongsveien i Hjerkinn Nord og minuttene før løpet skulle begynne. Han husker forventningene og den intense spenningen som er særegen for de store konkurransene.
Mannen gikk for seg selv, et stykke bak konkurrentene, og han tenkte nøye igjennom hva han skulle gjøre i de ulike slipp. I en slik konkurranse er det nødvendig å være topp konsentrert, det er ikke bare å slippe hunden og la den gjøre arbeidet. Mannen la en plan for hvordan han skulle forholde seg til konkurrentene, han så for seg situasjoner som kunne oppstå, og han vurderte hva han burde gjøre i det enkelte tilfelle. Det var snakk om å være først på fuglen, og hunden måtte føres på en aktiv måte for å utnytte mulighetene maksimalt.
Et ærespremieløp er et sjansespill, og det er ikke alltid slik at den beste hunden vinner. Det nærmet seg kveld, det var kort tid til rådighet, og siden det skulle kåres en vinner før mørket falt på, ville det enkelte slipp ikke vare mer enn noen få minutter. Derfor ville det bli umulig å få prøvd hundene skikkelig, og dommerne ville ha små sjanser til å bedømme viltfinnerevnen, den viktigste egenskapen hos en jakthund. I de innledende slippene ville søket kunne bli avgjørende, for det var bare flaks om hundene kom for fugl på så kort tid. Men i finaleslippet, da det bare var to hunder igjen, ville den hunden vinne som fant fugl først.
Egentlig likte ikke mannen slike løp, hvor utfallet i stor monn berodde på flaks og uflaks. Men jegeren visste hva han gikk til, og sjansene var i utgangspunktet likt fordelt. På et merkelig vis følte han det på seg at det var tispas dag, og at hun ville lykkes. Slik hadde han følt det om morgenen, og dagen hadde vært vellykket så langt, tispa var god nok til å vinne. Det var hunden som måtte finne fuglen, og det var hunden som måtte behandle den slik at det holdt til en topplassering. Men i et konkurranseløp var også jegerens rolle viktig. Han måtte lese terrenget og analysere jaktforløpet, og han måtte avgjøre hvordan han skulle dirigere hunden på den klokeste måten.
Og jegeren visste at han antakelig hadde en fordel framfor konkurrentene, for tispa var usedvanlig samarbeidsvillig, hun reagerte spontant på det minste signal fra føreren, og han kunne sende henne hvor han ville på et øyeblikk.
Det var bare tre førstepremier den dagen, og tispa skulle gå mot en pointer og en korthåret vorstehhund. Jegeren så nøye på hundene mens de gikk framover mot slippstedet. Han ville ikke på forhånd avskrive vorstehtispa, men han hadde størst tro på pointeren, en stor velbygd hannhund som gikk med nesa frekt til værs. Du må ikke undervurdere vorsteheren, formante han seg selv, du må ikke i utgangspunktet tro at hun er slått. Det kan straffe seg.
De dreide av fra Kongsveien og gikk noen hundre meter til venstre for veien. Dommerne stoppet, de orienterte om reglene, og det oppsto en diskusjon om hvorvidt det skulle felles fugl. Felling var ikke vanlig i unghundklassen, og en av deltakerne protesterte. Det var en tidlig prøve som gikk i månedsskiftet august-september, og jegeren hadde aldri felt fugl for tispa. Mannen var temmelig trygg på at hun ville holde seg i ro ved felt fugl, men helt sikker kunne en aldri være. Derfor var han glad for at det til slutt ble avgjort at det skulle skytes med løsskudd.
Dommerne bestemte at tispa skulle gå mot vorsteheren først. I det andre slippet skulle den dårligst rangerte av disse to gå mot pointeren. Dersom pointeren ble rangert høyest i det andre slippet, var det klart for finaleslippet. Det behøvde ikke nødvendigvis bli slik, det var flere muligheter, men det var slik mannen forestillte seg at det ville gå, og han håpet og trodde at tispa ville slå vorsteheren. Det var det det dreide seg om i første omgang, og da førerne fikk beskjed om å slippe hundene, konsentrerte mannen seg bare om det som umiddelbart foresto, og han tenkte ikke på pointeren og på seinere slipp.
Tispa gikk stort og fornuftig, slik hun hadde gjort tidligere på dagen, og hun var på alle måter bedre enn vorsteheren. Det var ikke fugl i slippet, og førerne fikk beskjed om å koble etter et kvarter. Så ble pointeren sluppet mot vorsteheren, og pointeren gikk stort og godt, og etter ti minutter fikk han stand på et stort kull. Pointeren reiste kullet og var helt rolig i oppflukt og skudd.
Det var nå klart at vorsteheren var utslått, og at tispa skulle gå mot pointeren i finalen. Jegeren hadde studert denne hunden nøye, og han var klar over at det var en meget god hund, og at oppgaven ville bli vanskelig. Men mannen hadde merket seg at pointeren arbeidet litt lenge på foten, før han slo tilbake og brukte vinden. Det var kanskje et svakhetstegn, og i en gitt situasjon kunne en slik tilbøyelighet bli utslagsgivende.
Dommerne bestemte at finaleslippet skulle starte om ti minutter, slik at pointeren fikk en liten hvil. Både deltakere og dommere satte seg ned i lyngen, og mannen klappet tispa på hodet og nedover nakken. Tispa satt rolig med hodet høyt, hun været mot vinden, og hun var lite berørt av stundens alvor. For henn var det en vanlig jakttur, hun var klar til å gjøre sitt beste, slik hun alltid gjorde, og hun hadde ingen konkurransenerver. Mannen følte seg også roligere, men han hadde alle sansene skjerpet, og han kjente en lett murring nede i magen.
I finaleslippet ville hundene få den tida de trengte, og slippet ville gå til en av hundene fant fugl og behandlet den korrekt. Dersom hundene ikke fant fugl før det ble mørkt, måtte vinneren kåres på søket. Men det var minst en halvtime til skumring, og jegeren var helt sikker på at de kom for fugl før den tid. Det var et godt rypeår, og Hjerkin Nord var et godt terreng. Det jegeren fryktet, var at de skulle komme i fugl umiddelbart etter slipp, slik at den hunden fikk stand som tilfeldigvis gikk ut i den retningen rypene lå. Mange finaler var blitt avgjort på det viset uten at hundene fikk vist hva de virkelig kunne. Det var lite moro å vinne i en slik situasjon, og jegeren håpet at fuglen lå et stykke unna, slik at hundene fikk gå en stund og slik at de hadde like sjanser.
Dommerne reiste seg, de satte finaleslippet i gang, og de anga marsjretningen på skrå oppover Hjerkinnhø. Vinden kom fra den venstre sida og litt forfra, og tispa og pointeren slo langt ned i vinden og krysset framover på tvers av marsjretningen. Begge hundene gikk stort og om lag like fort, og begge dekket terrenget meget godt. Til å begynne med var det ikke noe teft, hundene gikk i et raskt, jordvinnende søk, og begge holdt hodet høyt og brukte bare overværet.
Idet tispa søkte et stykke inn i vinden til venstre for mannen, begynte pointeren å markere fot vel hundre meter framfor førerne. Foten var fersk, og det var tydelig at fuglen lå temmelig nær ved. Mannen så på pointeren og på den andre føreren, og han så på terrenget. Han reknet med at rypene antakelig hadde trukket ned vinden og til høyre. Det var trolig at fuglen hadde beitet seg nedover i vinden, og hadde dreid i en bue for å komme ut av søksfeltet og i le da jaktlaget nærmet seg. Slik trodde mannen det var, for slik hadde det skjedd mange ganger før. Sikker kunne ingen være, for rypas atferd er vanskelig å forutsi, men mannen måtte ta en rask beslutning, og han satset alt på denne teorien.
Mannen hadde friskt i minnet at pointeren brukte tid på å utrede foten i foregående slipp, og jegeren fløytet kort en gang. Tispa snudde på flekken og kom hurtig inn, og mannen sendte henne ned til høyre og langt bakover i vinden. Pointeren var fortsatt opptatt med foten, og med piskende hale arbeidet den store hannen seg nedover med nesa i bakken. Imens slo tispa et stort slag i den anviste retningen, og da hun var en to-tre hundre meter ute, dreide hun opp mot vinden og krysset framover. Hundre meter lenger framme fikk hun teft av fuglen, og hun slo først et slag til venstre og så ett til høyre. Så trakk hun an og tok stand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar