På slutten av 1600-tallet lå gardene i Gaundalen noen hundre meter sørøst for de to fossefallene i Litjelva. De lå vakkert til på en tørr furumo, godt skjermet for vær og vind. Det var to garder på den tid, som begge var bebodd.
Sjelden hadde noen ærend inn til Gaundalen. Det kunne gå måneder mellom hver gang, og de fastboende var vant til ensomheten. På sommerstid hendte det at en fisker kom over fjellet og ned i dalen, han kunne være her en dag eller kanskje to, så dro han videre, østover eller vestover, nordover eller sørover. Om høsten var det likedan, en jeger streifet stundom gjennom traktene, men han var aldri lenge på ett sted. Om han hørte til i Verdal, dro han i sørøstlig retning, over den østre delen av de norske Skjækerfjella, og var han fra Snåsa, dro han mot nordvest, som oftest over Reinhornfjellet. Eller kanskje hørte han til på Kall. Da for han med båt over Torrøn.
Samene kunne komme oftere, enten det var vinter eller sommer, vår eller høst. Somme ganger så de etter reinen, noen ganger var de på jakt, og andre ganger gjorde de byttehandel med de fastboende.
En dag før jul i året 1693 kommer ni samer til en av gardene i Gaundalen. De går på ski, og de har med seg en stor kjelke som er full av sekker og knipper og kjørler av ulike slag. Den eldste av samene heter Blå-Nils. Han er kjent som en holden mann. Bonden, som heter Jeppe, står på trammen, da følget kommer inn på tunet. Samene ber om husrom for natta.
Først vil Jeppe ikke huse samene, og han ber dem fare videre. Han er ikke av det gjestfrie slaget, han liker ikke fremmedfolk, og især ikke samer. Så ser bonden på Blå-Nils, på sleden og på alt samene har med, og han kommer i hu gjetordene om den gamle samens store rikdom.
Det kan bli ei råd med husrom, sier Jeppe til Blå-Nils, om dere tar til takke med utløa. Det er ikke plass innomhus.
Blå-Nils og de andre takker til.
Bonden ber gjestene inn i stua, han byr dem spekemat og mjød, og etterpå mye sterkt brennevin. Så gjør Jeppe i stand ute i utløa, han legger reinsdyrskinn og saueskinnspelser utover i høyet, og til sist finner han kudder til å ha under hodene, og under hver kudde legger han ei vedski.
Da Jeppe kommer tilbake til stua, har de fremmede forsynt seg dugelig av det sterke. Han byr dem på mer brennevin, de lar seg nøde og drikker tett. Samene snakker mye, og Blå-Nils skryter av sitt jordiske gods, og av alt han har med seg i sleden.
Jeppe henter ei ny kagge med brennevin, og han skjenker de store trekoppene til randen. Samene drikker, Blå-Nils mest av alle, til også den andre kagga er tom.
Det blir kveld, og da fremmedfolket går for å legge seg for natta, er de drukne og nesten medvetsløse. Jeppe følger dem ned til utløa og viser dem sengeleiene. De legger seg på reinsdyrskinnene, trekker saueskinnspelsene over seg og legger hodene på kuddene.
Før Jeppe forlater utløa, forvisser han seg om at de fremmede sover, og at kuddene med vedskiene ligger riktig til. Han går tilbake til stua, og han henter enda ei kagge med brennevin. Han skjenker i et stort krus, og han skjelver på hendene. Så går han ut til kjelken, og han undersøker alt som ligger på den. Han finner mangt av verdi, og som er til stor praktisk nytte. Til sist finner han ei stor jernkiste med to hengelåser i botnen av sleden.
Jeppe står en stund og ser på kista. Han snur seg og går noen skritt fra kista og kjelken. Så stanser han og blir stående lenge med ryggen til. Grådigheten, griskheten og begjæret river i han. Så går han inn i skjulet og henter et spett, og han bryter låsene opp. Han tar av seg skinnvottene, og han graver dypt i kista og lar sølvet og myntene gli mellom fingrene. Så ser han ned mot utløa. Han mumler noe.
Jeppe går inn i stua, og han skjenker i et fullt krus av det sterke. Han blander halvt om halvt med brennevin og mjød, og drikker kruset tomt i et eneste drag. Men kjeften er tørr, og han fyller enda et krus med en blanding av mjød og brennevin. Så tar han en stor slurk og setter kruset hardt fra seg. Og som han sitter slik, og som brennevinet etter hvert gjør sin virkning, kjenner han noe som brenner inne bak øynene, og hatefulle tanker kommer sterkt over han.
Samene var ikke som han, de var annerledes, fremmedartet, og ikke for godtfolk å regne. De var ikke bofaste, og det var i seg selv mistenkelig, de rekte omkring og var snart her og snart der. I grunnen var det noe uberegnelig og upålitelig ved alt de gjorde. Og øynene var fule og unnvikende, og de så aldri på den de snakket til. Farlige var de og, de var snare til å trekke kniv, og fikk de imot noen, gandet de og brakte stor ulykke med seg. En bonde på Stod hadde mistet ei kvige i ei myr, og ei gardkjerring på Kall hadde født et vanskapt barn. Det var samer som sto bak, det var noe alle visste.
Og Jeppe drikker mer brennevin, og han blir varm i kroppen og ør i hodet. Det er fullmåne og stjerneklar himmel, og snøen ute på tunet lyser hvitt med et islett av grønt. En ulv hyler oppe i Heggsjøfjellet, og han får svar fra en annen bortunder Skjækerskaftet.
Det blir natt, og da midnattstimen kommer, går Jeppe ut i bislaget. Der finner han ei bile, som han bruker når han parterer elg. Så går han ned til løa, og han holder øksa bak seg idet han går inn gjennom døra. Samene er i sterk rus, og de sover tungt. Jeppe står lenge og ser på Blå-Nils. Den gamle samen sover urolig, svetten renner fra panna, og han mumler noe. Så kaster han seg fra side til side, han skriker i villelse, og fråden står om munnen.
Da hogger Jeppe hodene av dem, først av Blå-Nils, og så av de andre, og det var ingen som våknet mens denne udåden skjedde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar