Mannen gjør seg klar til å gå opp til gammelhunden, og han kjenner en spenning i seg som han ikke har følt på lenge. Igjen får han det for seg at det kanskje er gammeltispas siste stand, og han er bestemt på å komme på skuddhold og på å felle fugl.
Men idet mannen er noen få meter bak tispa, faller hun om og ned på den høyre sida. Hun sparker med føttene et par ganger, det går noen krampetrekninger gjennom kroppen, og hun brekker seg. Så er dødskampen over, og hun blir liggende urørlig. Litt blod kommer ut av den ene munnvika og renner nedover underkjeven.
Mannen styrter bort til hunden og stiller seg på kne tett inntil. Han ser på tispa og på de livløse øynene, og han skjønner at det er slutt. Likevel masserer han hjertet, og etterpå legger han seg med øret mot brystet hennes for å lytte til de ujevne hjerteslagene, som han vet er borte for alltid.
Så setter mannen seg ned ved sida av den døde hunden. Han ser på de livløse øynene, og han stryker henne over hodet og tørker bort blodstripene fra underkjeven. Munnen er halvåpen, og overleppa er trukket litt opp, som om hun smiler.
Du har hatt din siste jakt, sier jegeren lavt, og du er ikke mer. Det var umulig for deg å si meg det, men jeg er sikker på at du ville ha det slik. Du fikk jakte til du døde, og det siste du kjente, var vitringen av fugl. Jeg er sikker på at du ville ha det slik, gjentar mannen, og at du ikke ville ha gjort noe annerledes. Og igjen stryker han henne over hodet og over nakken og ned langs brystet.
Mannen flytter litt på tispa og legger hodet hennes opp i fanget sitt. Slik blir han sittende en lang stund uten å røre seg. Så legger han venstre armen rundt den livløse gammelhunden, og han plukker ut en liten kvist som har satt seg fast i hårlaget under brystet.
Jegeren ser utover lia, mot Skjækerfjellene i sør og mot grensefjella mot Sverige i øst. Så ser han på den rødbrune lyngen og på de hvite myrene og på de gule bladene på kjerrene, og han sanser høsten som er på hell.
Tispa var nyfødt da han så henne den aller første gangen. Hun lå og pattet sammen med de fem søsknene, tre hanner og to tisper. Hun lå ytterst ved den patten som var nærmest brystet. Hun hadde ennå ikke fatt åpne øyne, og hun strevde svært for å finne fram til matfatet. Men da hun fant patten, slapp hun den ikke før hun var forsynt. Tispa var den eneste valpen i kullet som var trikolor. Og hun var den eneste av valpene som viftet intenst med halen når hun fant fram til maten.
Egentlig visste ikke mannen hvorfor han hadde valgt akkurat henne, det var bare slik at han likte henne best. Han ønsket å være med på å prege tispa tidlig, derfor hentet han henne da hun var bare 6 uker. Det var en vital og lærenem hund med usedvanlig godt gemytt, og hun ble meget tidlig ferdig som fullverdig jakthund.
Jegeren tenker på det de hadde opplevd sammen gjennom de ti årene, på alle jaktturene i skogen og på fjellet, om høsten og om vinteren. Hun hadde vært en stor jakthund, som behersket alle forhold og alle typer jakt. Jegeren hadde ikke tall på alle rypene han hadde skutt for henne, men det var mange hundre. Best hadde hun vært på gammelstegg-jakt, og jo lurere steggen var, jo bedre likte hun seg. Steggjakta hadde vært tispas spesialitet, og hun hadde utviklet en teknikk på denne jakta som mannen ikke hadde sett hos noen annen hund.
Ofte hadde mannen og tispa gått sammen med andre jegere som hadde hatt gode jakthunder, og mannen hadde hatt rik anledning til å sammenlikne jaktegenskapene. Han kunne ikke komme på en eneste gang at en annen hund hadde vært før tispa på fuglen. Slik hadde det vært på jakt, og slik hadde del vært på prøver.
Og som jegeren tenker tilbake, og som han dveler lenge ved de gode minnene, kommer han i hu en jaktprøve på Kongsvoll den gang tispa var unghund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar