onsdag 18. august 2010

Steggen, kap. 6, del 2.

Mannen spiser opp resten av orrhøna og gir tispa beina og innmaten. På tross av smertene er han bedre til mote, det suser ikke i ørene lenger, og trykket i hodet har letnet. Jegeren tar kaffekjelen fram fra sekken, fyller den med to never hardpakket snø og setter den inn i kanten av bålet. Han stopper og tenner pipa og trekker hvert drag dypt ned i lungene. Hvis det er ved nok i nærheten, kunne vi bli her til daggry, sier mannen til tispa. Været bedrer seg kanskje i løpet av natta, og det er lettere å ta seg fram på dagtid.

Han ser på den brukne foten. Det er deg det står på. Vi kan klare å komme fram til setra i natt om du ikke slår deg vrang. Jeg håper at du skjønner alvoret.

Mannen heller kaffe på kjelen og setter den tilbake i bålet. Snart er kaffen kokt, og han fyller trekoppen og tenner en sigarett. Roen siger inn over jegeren, han er klar i hodet og helt bevisst. Han legger mer ved på bålet, drikker flere kopper av den ramsterke kaffen og røyker en sigarett til hver kopp. Måltidet gjør sin virkning, kreftene kommer tilbake, og han er beredt til å ta fatt på resten av veien. Vi har mer opptenningsved, sier jegeren til tispa, og kan raste en gang til om nødvendig. Og blir vi sultne igjen, er det mer fugl i sekken.

Stormen varer ved, men har ikke økt i styrke, det snør ikke, og han kan se noen meter rundt seg. Men turen til setra vil ta flere timer, været kan fort forandre seg til det verre, og mye kan skje. Han har bare én fot, og det er langt mindre enn halvdelen av to.

Jeg må planlegge alt nøye, formaner han seg selv, mens jeg kan tenke klart og kan vurdere situasjonen korrekt. De to kilometrene til setra vil bli lange, og trykket i hodet og susingen i ørene vil sikkert komme tilbake. Etter hvert vil kreftene ebbe ut, hjernen vi slutte å fungere, og jeg vil bli hallusinert. Derfor må alt tenkes igjennom nå, så jeg kan handle mekanisk når vanskelighetene kommer. Jeg vil telle skrittene, og ta en liten hvil for hvert femtiende, og jeg må holde fast ved tellingen uansett hvor sliten jeg blir.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar