Over årene hadde forholdet til jakta endret seg også på mange andre vis. I yngre dager var jaktlysten så sterk at mannen hadde gått fra det lysnet til det mørknet hele jakta igjennom, hver eneste dag, uansett hvor lite han hadde sovet, og uansett om han hadde drukket tett kvelden og natta før.
Særlig hadde den første jaktdagen ofte vært hard. Somme ganger hadde han ikke kommet seg i seng før klokka tre om natta. Men klokka fem var han oppe og klar til å legge i vei. Det var ikke jakta kombinert med alkohol han så som noe stort problem, han var som regel blitt temmelig edru når han hadde forsert de lange, bratte liene opp mot rypeterrenget. I regelen gikk han så fort at han var dyvåt av svette, og han fikk skikkelig fart på forbrenningen. Han brukte å sette seg når han kom opp i fjellet, idet sola rant.
En gang hadde jegeren hatt så bråttom at han glemte å ta med seg mat, og han jaktet i fjorten timer på tom mage. På tilbaketuren var han så sliten at han knapt visste hvor han var, og da han hadde en time igjen å gå, ringte det for ørene, og han hørte merkelige lyder. Da hadde han satt seg ved ei blåbærtue, og han spiste noen handfuller bær før han dro videre.
I de seinere årene var mange ting ved jakta blitt annerledes, han tok seg mer tid, og det var ikke lenger noe poeng i å utfordre seg selv på den samme måten. Intensiteten i jaktopplevelsen ble ikke noe mindre ved det, den ble snarere rikere og mer mangfoldig. Og han følte seg mye mer som en del av naturen.
Fortsatt følte han en dragning til den store opplevesen, det å jakte på en lur gammelstegg, eller aller helst på en listig gammetiur. Men det var ikke lenger så viktig å få fuglen i sekken. Det var ikke selve målet på samme måten som før. Målet var snarere jaktforløpet og spenningen ved det.
Etter som årene hadde gått, var han blitt mer opptatt av samspillet i naturen, og av å ta vare på heller enn å overvinne. Var det et dårlig rypeår, jaktet han ofte mindre enn han kunne ha gjort, han skaut minst mulig gammelfugl, og han løsnet skudd bare på gode sjanser.
Og som mannen sitter og tenker på de motstridende kreftene i mennesket, krefter han selv hadde følt og følte sterkt inne i seg, ser han utover den grønngule dalen og mot de rødbrune og gråsvarte Skjækerfjella bak, og han undres på om mennesket i tide vil evne å finne en fornuftig balanse mellom vekst- og bevaringskreftene i seg, slik at det å ta vare på kommer til å bli viktigere enn det å vinne over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar