Mannen ser på løveflokken og på sebraene og på gasellene, men del er ingen tegn til at løvene vil jakte og ingen tegn til død. Sebraene og impalaene gresser som før, og de vifter fluer og insekter vekk med halen og speider bare av og til over mot de store kattedyrene.
Så ser mannen igjen på gribbene, som alle sitter med hodene vendt mot løvene og sebraene, og han føler enda sterkere at freden bare er tilsynelatende, og at noen kommer til å late livet.
Det lir ut på ettermiddagen, og med den kommer et lett vinddrag i lufta. Vinden blåser fra sebraene mot løvene. To store løvinner, som ligger på magen med hodene løftet, værer mot sebraflokken. Og med ett reiser de seg og begynner å gå i antrekk opp mot de stripete hestedyrene. Løvinnene krøker seg sammen, og det er å vidt mannen kan se dem i det høye graset. De store, smidige kattene trekker an, ti-tolv skritt av gangen, og de holder seg hele tida i høyt gras. Sebraene kan ikke se løvene og de kan heller ikke lukte dem, og de har ingen mulighet for å ane noe om faren.
Løvinnene smyger framover, side om side, men stanser og slår som forsteinet hver gang en sebra ser opp. De andre løvene holder seg i ro, de ligger og døser som før, og det ser ikke ut til at de bryr seg om det som er i ferd med å skje. Men gribbene følger vaktsomt de to løvinnene, og åtselfuglene strekker de lange halsene og rister stundom de svære vingene.
Løvene nærmer seg sebraene, og da de er så nær innpå at avstanden er mindre enn hundre meter, kryper løvinnene langs bakken, og mannen ser bare ørene på de store rovdyrene. Løvinnene bruker den tida de trenger. De beveger seg bare et par meter av gangen, og legger seg helt flate når en sebra slutter å gresse.
Da løvinnene er tjue meter fra sebraflokken, ser mannen at rovdyrene gjør seg klare til spranget. Det dirrer i de muskuløse kroppene, og de krøker seg enda mer sammen med forbeina langt innunder seg. De starter angrepet samtidig og mot det samme målet. De har valgt seg ut en ung hannsebra med brune striper, som gresser i utkanten av flokken.
Angrepet kommer overraskende, og den unge hannen blir ikke var de store kattedyrene før de er tett innpå. Den unge sebraen kaster seg rundt og flykter i panikk, men han er for sein. Den ene løvinna hogger tak i strupen, mens den andre hopper opp på ryggen til byttet. Sebraen skriker idet han faller, men dødsskriket kveles i samme øyeblikk. I noen sekunder sparker sebraen med bakbeina, så går det en sitring gjennom kroppen, og den stripete hesten rører seg ikke mer.
De to løvinnene begynner å spise av byttet, og hele løveflokken samler seg rundt den drepte sebraen. Og som vanlig er, forsyner hannløvene seg først. De jager bort de to løvinnene som deltok i jakten, og løvinnene og ungløvene og ungene trekker seg et stykke tilbake. Hannene er ikke særlig sultne, og del varer ikke lenge før de forlater den drepte sebraen og slipper løvinnene og ungløvene til.
Det er kamp om de beste plassene og de beste stykkene. Løvene snerrer og brøler og hogger inn i sebraen, og halene pisker i lufta. Somme ganger har to løver tak i del samme kjøttslykket, og de drar i hver sin ende tii den største og sterkeste vinner. Men ungene våger seg ikke opp til matfatet. De ligger noen meter unna og venter.
Da skjer noe som mannen aldri har sett før. En av hannene går bort til ungene, og det er som om han sier at de skal følge han. Ungene blir med bort lii byttet. Hannen brøler og jager flokken vekk, og de små slipper til. Det er fremdeles noen kjøttbiter igjen på sebraen, og ungene kaster seg over dem og spiser seg mette. Så trekker de seg vekk, og løvinnene og ungdyrene spiser opp restene. Etter en stund er bare beingrinda tilbake med slintrer av kjøtt og sener. Da forlater løvene åstedet og vender tilbake til skyggen under trærne.
Sebraene og impalaene og vortesvinene forsvant da løvene angrep, og sletta er fri for antiloper og gaseller så langt mannen kan se. Også bøffelen er borte. Men elefanten står fremdeles i gjørmehullet, og han aktet lite på det som skjedde.
Ennå sitter gribbene i tretoppene. Men da de skjønner at løvene har trukket seg tilbake for godt, letter de fra kronene og slår seg ned ved beingrinda. De tar for seg av restene, hver minste kjøttbit, og rensker hodet for alt spiselig. Da de ikke finner mer å ete, letter de og flyr tilbake til de samme trekronene. Bare fluene er igjen, de svermer rundt det reinspiste skjelettet og de buete ribbeina, som lyser hvitt lang vei.
Fremdeles sitter mannen på den lille høyden, og han ser utover slettene, og etter en stund virker savannen like fredfull som før jakta begynte. Det varer ikke lenge før sebraene er tilbake, og etter en stund kommer gasellene og vortesvinene. Da ser mannen en flokk gnu som kommer ut av et skogholt, og fire vannbukker kommer ut av en lund til venstre og går ned til vannhullet og drikker. Og dyrene gresser og er uten frykt, og det er som om alle vel at løvene er mette, og at det ikke vil bli mer dreping på en lang stund.
Og ingen lar seg merke med beingrinda, som ligger et par hundre meter bortenfor vannhullet.
Mannen fortsetter å drømme. Etter en stund forlater han den lille høyden, og det er som om han ser landskapet utenfra, som på en film. Og som han ser bildet av savannen gradvis forsvinne, som et bilde som zoomes ut slik at detaljene blir borte, og naturen blir til et gulgrønt, konturløst hele, reiser han langt, langt tilbake i tid, millioner av år, til den tida da mennesket var en del av naturen og en dyreart på linje med de andre.
Det var før mennesket hadde spist av kunnskapens tre, og det var før synden kom inn i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar