Steggen, kap. 1, del 3.

Kullet fløy innover dalen og dreide nedover mot Smørbekken, men jegeren følger etter gammelsteggen. Tispa går vidt, men behersker også nærsøket. Hun antrenger seg til det ytterste og undersøker hvert myrdrag, hvert bjørkekjerr og hver bekkedal.

Innerst i dalen kommer Smørbekken ned fra fjellviddene mellom Andorfjellet og Statsklumpen. Bekken renner i en dyp skjæring. Høyest oppe i fjellsida er vegetasjonen sparsom. Lenger nede vokser tett bjørkeskog. Her er et godt tilholdssted for jagede stegger.

Da de nærmer seg bekkedalen, tar mannen geværet ned fra skuldra, og han stanser. Hunden slår langt nedetter fjellsida, og søker seg så oppetter langs bekken med hodet vridd mot vinden. Med ett kaster tispa seg halv rundt i stand, står urørlig et øyeblikk, glir så framover, over bakkekammen, ned i dalsøkket og blir borte. Mannen går sakte framover mens han lader hagla, og går ned til høyre for det stedet der hunden forsvant. Nede i dalbotnen står tispa med hodet lavt.

I en slik bekkedal er vinden skiftende, luftdraget går noen steder nedover, noen steder oppover og andre steder på tvers. I slikt terreng kan hunden ikke stole overværet, men må følge foten, og forsøke å komme nær innpå fuglen for å få den til å trykke på det viset.

Tispa har lang erfaring i denne typen jakt, og hun kjenner steggens særlige luner og innfall. Hun avanserer raskt framover med nesa i bakken, over bekken og oppetter skråningen. Jegeren følger etter over bekken, men ikke inn i bjørkekrattet ovenfor. Han rekner med at fuglen kanskje vil krysse bekken på ny og dreie nedover igjen, for på det vis å sette hund og jeger ut av spill. En ungfugl vil neppe våge en slik manøver, men en gammelstegg, som har erfaring med å dekke seg i terrenget, er villig tii å ta en slik sjanse. Tispa går på foten så hurtig hun våger for å få fuglen til å trykke. Da skjer nettopp det mannen hadde fryktet, hunden dreier ned mot bekken og over den, og i samme øyeblikk letter steggen et par meter bakom jegeren og kaster seg over dalskrenten før han får løsnet skudd.

Tispa ser opp på mannen, som om hun vil si at hun gjorde så godt hun kunne. Han setter seg ved sida av henne, stryker henne over ryggen og sier at det ikke var hennes feil, og at hun hadde gjort alle ting riktig og bedre enn noen annen hund i samme situasjon. Tispa legger hodet i fanget hans, hun slår sakte med halen, og mannen klør henne bak øret. Han ser utover mot Halbufjellet og mot Lurudalen lenger bak. Steggen fløy i den retningen, og siden han kastet seg utoverbakke, fløy han sikkert hele fjellsida ned og kanskje over myrene der Andorfjellet går over i Halbufjellet. Her renner Smørbekken rolig i det flate lendet, er bredere og dypere og mer som ei lita elv.

To ganger har den stegg-jævelen lurt oss, sier mannen til hunden, mens han tenner pipa og lener seg tilbake mot ryggsekken. Det er en lur gammel stegg, som har unngått jegere og hunder i alle år, og som har lært noe hver gang. Men det er tidlig på dagen, og været er ennå ikke altfor dårlig. Vi er begge i god form og slett ikke slitne og kan gå langt om det trengs.

Lenge ligger de i den lune bekkedalen, og har det så godt som noen kan ha det.