I grenseland, kap. 2, del 1.

Det er ved middagstid en dag i september. En svak, mild vind kommer fra sørøst. En mann og en hund raster ved den lille oppgangsbekken som renner ut i Grubbtjønna. Det er vindstille nede i dalsøkket. Mannen sitter i skjorteermene ved et bål, og han er i ferd med å fylle kaffe på kjelen. Gordonsetter-tispa, som ligger utstrakt på et platå ovenfor det stedet der mannen sitter, følger vaktsomt med i alt jegeren gjør.

Mannen gir kaffen et par korte oppkok før han setter kjelen i kanten av bålet. Så legger han et par tørre bjerkekvister på ilden og lener seg tilbake mot sekken. Rasteplassen ligger noen meter høyere enn tjønna, og mannen ser mot vest og over kammen, akkurat der høydedraget er på det laveste, på det stedet der bekken fra Grubbtjønna renner gjennom en liten skjæring, ut av søkket og ned i Seterdalen. I det fjerne ser jegeren de blånende Skjækerfjella og Tverråklumpen, og han ser inn mot dalen der Gauna begynner.

Mannen kaster en tørrfisk til hunden, som fanger fisken elegant i lufta, og han tar fram nista og spiser et par brødskiver. Så heller han kaffe i trekoppen, tenner en sigarett og spiser en bit kokesjokolade. Igjen lener jegeren seg mot sekken, og han tenker på engelsksetteren, som er igjen i hytta.

Jegeren brukte alltid å ta med begge hundene den første jaktdagen. Den første dagen var helt spesiell, slik følte mannen det, og slik var det for hundene. Men den gamle tispa hadde fått kreft, og hun hadde ikke lenge igjen å leve.

Han hadde vært hos flere dyrleger, men ingen av dem mente at det var noe de kunne gjøre. Først var det ingen tegn til at hunden var syk, så var kreften plutselig spredd overalt i kroppen. Hun kunne ikke leve lenge, det var tale om måneder, kanskje uker, og det var gammeltispas siste høst og siste jakt.

Jegeren var redd for at tispa ikke ville tåle en heldagstur, og han torde ikke ta henne med. Men mannen skulle jakte i åtte dager, og han hadde bestemt at den gamle hunden skulle få være med på mange korte turer seinere i jakta.

Da mannen gjorde seg klar til å gå om morgenen, hadde den gamle hunden ligget rolig i kroken sin, helt til han tok sekken på og børsa i handa. Så kom den gamle tispa bort mot døra, med hodet litt lavt, mens hun viftet sakte med halen. Hun så søvnig ut, slik hun alltid gjorde når hun sto opp fra leiet, det var som om hun ikke fikk øynene helt opp med det samme. Og hun kom bort til mannen og snuste på hagla og så opp på jegeren. Da viftet halen litt raskere, og hun trakk overleppa opp, som om hun smilte.

Og mannen fikk dårlig samvitdghet, og han var nær ved å ta henne med. Så besinnet han seg, og litt bryskt ba han gammelhunden gå på plass. Tispa gjorde som han sa, uten å kny, men hun holdt hodet enda lavere, og halen hang stivt rett ned. Den gamle hunden satt en liten stund på leiet, og hun så på mannen som om hun ville finne ut om han virkelig mente å legge henne igjen. Så pustet hun tungt ut idet hun la seg ned. Etter det lå den gamle tispa helt i ro, og det var ikke en lyd å høre, for tispa var ikke av dem som laget noe slags bråk. Hun var ikke som gordonsetteren, som skjelte og smelte for det minste, og som neppe ville funnet seg i å være i hytta første jaktdagen.