Steggen, kap. 6, del 1.

Da hunden slikker mannen på munnen og på øynene for andre gang, kommer han langsomt til seg selv. Etter hvert sanser han stormkastene og føler snøen mot ansiktet, og han ser tispa stå over seg. Men jegeren er omtåket og ute av stand til å orientere seg. Han reiser seg halvt opp og faller omkull.

Mannen tar en neve snø og gnir den inn i panna og utover ansiktet. Så tar han en ny neve og gnir enda hardere, og litt om senn erindrer mannen det som har skjedd. Han vet hvor han er, at han har brukket beinet og har lang vei tilbake til setra.

Jegeren legger armene rundt tispa og trekker henne inntil seg. Han stryker henne nedover ryggen, og tispa stikker hodet inn under høyre armhulen. Jeg holdt på å gi opp, sier mannen, og jeg er glad for at du er her. Vi skal ikke i noen korg og ikke over noen flod. Vi har bare oss selv å stole på, og vi må finne en måte å berge livet. Du har gjort det du kunne. Nå er det opp til meg.

Mannen setter seg opp mot granleggen og tar seg kraftig sammen. Det eneste som er viktig nå, er å tenke rasjonelt. Før jeg går videre, må jeg få gjort opp varme og få noe å spise. Et skikkelig måltid vil kanskje fjerne trykket inne i hodet og susingen for ørene. Finner jeg nok brenne og får gjort opp bål, kan jeg steike orrhøna. Og får jeg ikke til bål, kan jeg ete henne rå.

Da kommer mannen på at han bruker å ha noen tyrifliser i sekken i tilfelle jakta skulle føre han høyt til fjells. Jegeren kan ikke huske sist han hadde brukt medbrakt brenne, så han er ikke sikker på om han har noe. Han tar sekken av og finner veden på botnen. Jaggu er jeg heldig, tenker mannen, som har lagt meg til denne vanen. Men jeg må finne ei tørrgran i nærheten, så jeg får til et dugelig og varig bål.

Han tar fram lommelykta fra sekken, tenner den og finner ei tørrgran nær ved. Jegeren knekker kvistene i passende lengder, skjærer noen fliser av tyriveden, og finner tørre fyrstikker i innerlomma på sekken. Han stiller seg på kne med ryggen mot vinden og tenner bålet uten vansker.

Så tar mannen av seg regnklærne og setter seg på dem innunder grana. Han legger mer ved på varmen, som nå har fått godt tak, setter sekken opp mot granleggen og lener seg tilbake. Den siste timen har han ikke hatt smerter i foten, og han er klar over at den er forfrossen. Med begge hender plasserer han bruddfoten på ei tue like ved bålet. Etter en stund kjenner han lukta av svidd gummi. Det ryker av støvelen, og han flytter foten litt.

Så tar jegeren orrhøna ut av sekken, skjærer et snitt i halsen og flår skinn og fjær av. Jeg skal spise de to bryststykkene først, sier han til hunden, og etterpå skal du få brystbeina. Og så tar vi lårene på samme viset.

Han lager seg spidd av bjørkekvister, trær bryststykkene innpå og stikker spiddene inn i flammene. Snart kjenner mannen lukta av brent kjøtt, og han er sulten og spiser grådig det ene kjøttstykket lenge før det er gjennomstekt. Men han tygger kjøttet godt, og sluker det i små biter.

Tispa sitter tett inntil og følger hver minste bevegelse. Mannen gir henne brystbeinet og klapper henne på hodet.

Varmen siger inn i kroppen, og det begynner å murre i den brukne foten. Etter hvert som foten tiner opp, tar smertene til. Du er bare til hinder og plage, mumler jegeren, og du har nesten tatt livet av meg. Men nå skal jeg få deg skikkelig opptint og gjennomvarm, og da håper jeg at du begynner å samarbeide.