Da ser han et bilde som han har sett ofte. Han er i er lys og vennlig dal, han ser ei hytte som ligger i en grønn skog, og det er en grasvoll framfor hytta. Noen bjørker med skinnende hvite stammer står på bredden av ei elv, vollen er full av prestekrager og blåklokker, og midt i enga ligger en stor, blank stein som er helt flat på toppen.
En mann kommer inn på vollen. Han bærer på ei vekt som han setter ved sida av seg på den flate steinen. Det er en gammel mann med langt hår og grått skjegg, og på hodet har han en svart hatt uten bremmer. Vekta har ei skål på hver side, men det er ingenting i skålene, og de henger i nøyaktig samme høyde. Mannen sitter lenge på steinen med ei tavle i den venstre handa og et kritt i den høyre. Han venter på noen.
Etter en stund kommer mange mennesker ut av skogkanten, og de går sakte frametter vollen. De stanser foran mannen på steinen og stiller seg opp på ei lang rekke. Alle er kledd i brune kjortler, og de har en hvit pose i den høyre handa og en svart i den venstre. Så går de fram til steinen, en etter en, og den gamle mannen legger den hvite posen i den høyre skåla og den svarte i den venstre. Så ser han på vekta, og han skriver på tavla, og han stiller de som har mest i den hvite posen til høyre, og de som har mest i den svarte til venstre. Men da alle har vært framme og fått posene veid, er det ingen som står på den høyre sida.
Da blir sola sterkere, og det blir steikende hett. Det stilner i skogen, fuglesangen dempes, og for en stund er alle lyder borte. Bladene gulner og krummer seg i den voldsomme heten, løvet faller ned på bakken, og de bare greinene blir svarte. Prestekragene og blåklokkene visner, og vollen blir først gul og deretter brun og så gråsvart. De skinnende hvite bjørkestammene gråner, barken faller av, og bjørkene dør på et øyeblikk. Elva tørker ut, elvebotnen sprekker, snart stiger røyk opp fra skogbotnen, og det tar fyr i det knusktørre løvet. Og ilden jager over skogen, og flammene står titalls meter til værs.
Da faller fuglene ned fra trærne, haren gjemmer hodet under ei rot, reven kryper inn i hiet, og de blir alle fortært av ilden.
De brunkledte står i en ring med hodene bøyd for ikke å se mot det intense lyset, og de holder hverandre i hendene. Og da ilden når dem og det tar fyr i kjortlene, ber de. De lever enda en stund, smertene er fryktelige, og skrikene er skjærende og fulle av anger. Men det er ingen som hører dem, de blir ikke spart, og de blir til aske som alt annet liv.
Etter hvert slokner ilden, for det er ikke lenger noe liv som kan nære den, den grå røyken driver vekk, og landskapet ligger forkullet og helt svart.
Også den gamle mannen er borte. Men steinen er der, og på toppen står vekta. Det er ingenting i de to skålene, men vektarmen er dreid slik at skåla til venstre henger lavt og skåla til høyre høyt.
Og dalen er død, og alt er stille.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar