Jegeren tenner en sigarett, og han leer litt på anklene som begynner å bli såre. Han har vært ute i nærmere tolv timer og har jaktet i ni, og han har tatt med seg mesteparten av terrenget i begge dalene. Om mannen hadde villet, kunne han ha gått etter kullene, og kanskje ville han da skutt enda flere fugl. Men han ville først og fremst undersøke bestanden i alle delene av terrenget, og han gikk hele tida slik han hadde planlagt, og lot de kullene være i fred som fløy over i terreng tispa hadde avsøkt.
Han hadde funnet igjen alle rypene han hadde felt, og de fleste døde momentant. Tre ganger hadde han vingeskutt fugl, men han hadde sendt hunden etter straks, og tispa hadde funnet de skadde rypene med det samme. En jaktdag med «clean killing» ga en god følelse. Det ble mer og mer viktig for hvert år.
Det hadde ikke alltid vært slik, i sine yngre år hadde jegeren mest tenkt på å få fylt sekken, og han hadde brukt alle sjanser som bød seg. Det hadde ført til en del skadeskyting, og han tenkte ofte på smertene og lidelsen ved en langsom død. Disse tankene plaget han, og de opptok han mer og mer som årene gikk. Derfor prøvde han å holde skuddene tilbake på halv-sjanser. Det var enkelt nok når han jaktet i åpent rypeterreng. På skogsfugljakt i tett skog var det verre, da var det stort sett bare halv-sjanser en fikk.
En gang han jaktet i Singsås, hadde han skutt ei orrhøne på svært langt hold. Hunden hadde hatt stand i kanten av en liten bekkedal. Siden terrenget var snødekt og det var kuldegrader, hadde det vært skroppføre, og jegeren hadde ikke kommet nær innpå fuglen.
Han hadde fått til et godt skudd, men holdet var over femi meter. Jegeren så at orrhøna falt, men han kunne ikke se nøyaktig hvor. Nesten en time hadde han lett etter fuglen. Han gikk opp og ned bekkedalen, og han undersøkte begge høydedragene langsmed. Så gikk han tilbake og startet på nytt, om lag på det stedet han så fuglen falle, og han lette ut fra dette punktet i større og større sirkler, og hunden undersøkte hver eneste kvadratmeter av nærområdene. Ei bekkesildre rant nedetter den lille dalen. For det meste var bekken dekt med is og snø, men enkelte steder var det åpent vann. Jegeren hadde undersøkt de små råkene først, og hunden hadde saumfart alle steder oppetter bekkefaret. Området var uten teft. I dalbotnen og langs bekken, der lendet var åpent, var snøen så hardpakket at det var umulig å se tegn til spor.
Tre ganger hadde mannen undersøkt bekkedalen og områdene rundt. Så bestemte han seg for å gjøre et siste forsøk langsetter bekken. Han koblet hunden og gikk hundre meter nedetter dalen, før han snudde og gikk oppetter bekkefaret. Da de kom til den tredje råka, kjente hunden vitringen av fuglen, og den tok stand. Mannen tok jakka av seg, han brettet genser og skjorte opp over albuen, han la seg på kne ved kanten av bekken, og han strakte armen inn under iskanten så langt han kunne nå. Da kjente jegeren halefjærene, han fikk tak i en fot og trakk fuglen fram. Begge vingene var knekt, ellers var fuglen uskadd. Hun hadde kunnet leve lenge, og hun ville ha gått gjennom en lang, smertefull og uverdig ventetid uten sjanse til å klare seg. Da jegeren tok livet av fuglen, tenkte han på skuddet og det lange holdet, og han følte seg ille til mote. Samtidig var han glad for at han hadde fortsatt letingen og ikke gitt opp.
Og mannen minnes en annen jakttur i Masådalen i Verdal. Tre ganger hadde han hatt stand på en ungtiur. Han hadde truffet fuglen med noen hagl hver gang, men uten å få til et kjerneskudd. Også da lette han lenge, minst en time, og hunden hadde avsøkt alle deler av nærterrenget. Men uten resultat. Ei uke seinere hadde han jaktet i det samme terrenget, og ved et tilfelle fant han restene av tiuren under ei gran. Bare vingene og skroget var tilbake. Jegeren husket disse hendelsene særlig godt, de hadde prentet seg fast i minnet. Episodene skjedde om lag samtidig. De hadde på mange vis medført et vendepunkt for han. Siden hadde mannen tenkt seg vel om før han handlet, og han hadde skjerpet seg hver eneste gang han måtte gjøre et hurtig valg.
Det var flere episoder han gremmet seg over, hendelser enda lenger tilbake i tida. Og mannen minnes en gang i sin ungdom, da han gikk langs ei elv i nattemørket. Han gikk med ladd gevær, og han hadde felt ei ugle som tok ut fra ei gran. Det var ulovlig også på den tid, men det var ikke bruddet på reglene som bekymret han mest. Det var drepingen som var så meningsløs, og han innså det i samme øyeblikket han så fuglen falle. Han følte skyld, og han foraktet seg selv en stund, men det gikk ikke verre inn på han enn at han gjorde ting som var nesten like ille seinere. Og det tok mange år før han ble seg skikkelig bevisst hva han holdt på med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar