Novellesyklusen Sølvnakken. Etterord.

I grenseland, kap. 8.

Gordonsetteren slikker mannen på nesa, og han våkner med et rykk. Den sterke drømmen sitter i jegeren, og han må bruke tid på å orientere seg. Så setter han seg opp og klapper hunden.

Jeg skjønner at jeg har vekket deg, sier han til tispa, og det er sikkert fordi jeg har sovet urolig og kanskje ropt noe. Jeg håper at du ikke har like jævlige drømmer som jeg, fortsetter han, men det har du vel ikke. Det er bare mennesker som kan drømme sånt. Og det er bare mennesker som kan ødelegge alt rundt seg. Du kan være glad for at du er hund.

Mannen setter seg på en stol ved bordet, og han tenner en sigarett. Han trenger ikke lys, for natta svinner, og det er ved å lysne. Himmelen er skyfri, og det blir en tidlig morgen. Jegeren ser ut gjennom vinduet, og han skimter Skjækerfjella i sør. Noen tåkedotter ligger nede i dalbotnen der Gauna renner.

Da ser mannen ned på Finnskallnesset, og han ser for seg skallene på bredden, og han tenker på udåden for snart tre hundre år siden og på den menneskelige ondskap.

Jegeren fyrer i ovnen og setter på kaffekjelen. Han smører ei brødskive og skjærer av hvitosten med kniv. Han har ingen matlyst så tidlig, og han klarer seg med ei skive. Og han spiser ikke hele den heller, men gir en bit til tispa. Så skjenker han kaffe i et krus og tenner en ny sigarett,

Himmelen lyser eller hvert opp i øst, og det blir dag. Mannen tar med kaffekoppen og røyken og går ut i den klare morgenen, og han står en stund på trappa og trekker inn den kjølige morgenlufta. Så går han ut på vollen, og han ser rundt seg i alle retninger. Sola skinner på toppen av Skjækerfjella, og det klare, gule lysskjæret brer seg sakte nedetter fjellsida. Men ennå ligger tåkedottene langsetter dalen så langt han kan se nedover mot Torrøn.

Så hører han en stegg et sted dypest nede i dalen, og han lytter for å finne ut hvor han sitter. Og igjen hører han den grove, litt skurrende lyden som kommer fra lia på den andre sida av Gauna.

Endelig slipper drømmen taket i mannen, og han ser lenge på de rødbrune fjellsidene som er grå og svarte høyest oppe, og han ser ut over den frodige, gulgrønne dalen, og han hører elvene renne i dalbotnen, og han sanser stillheten i den uberørte naturen, som er slik den har vært til alle tider.

I grenseland, kap. 7, del 2.

Da ser han et bilde som han har sett ofte. Han er i er lys og vennlig dal, han ser ei hytte som ligger i en grønn skog, og det er en grasvoll framfor hytta. Noen bjørker med skinnende hvite stammer står på bredden av ei elv, vollen er full av prestekrager og blåklokker, og midt i enga ligger en stor, blank stein som er helt flat på toppen.

En mann kommer inn på vollen. Han bærer på ei vekt som han setter ved sida av seg på den flate steinen. Det er en gammel mann med langt hår og grått skjegg, og på hodet har han en svart hatt uten bremmer. Vekta har ei skål på hver side, men det er ingenting i skålene, og de henger i nøyaktig samme høyde. Mannen sitter lenge på steinen med ei tavle i den venstre handa og et kritt i den høyre. Han venter på noen.

Etter en stund kommer mange mennesker ut av skogkanten, og de går sakte frametter vollen. De stanser foran mannen på steinen og stiller seg opp på ei lang rekke. Alle er kledd i brune kjortler, og de har en hvit pose i den høyre handa og en svart i den venstre. Så går de fram til steinen, en etter en, og den gamle mannen legger den hvite posen i den høyre skåla og den svarte i den venstre. Så ser han på vekta, og han skriver på tavla, og han stiller de som har mest i den hvite posen til høyre, og de som har mest i den svarte til venstre. Men da alle har vært framme og fått posene veid, er det ingen som står på den høyre sida.

Da blir sola sterkere, og det blir steikende hett. Det stilner i skogen, fuglesangen dempes, og for en stund er alle lyder borte. Bladene gulner og krummer seg i den voldsomme heten, løvet faller ned på bakken, og de bare greinene blir svarte. Prestekragene og blåklokkene visner, og vollen blir først gul og deretter brun og så gråsvart. De skinnende hvite bjørkestammene gråner, barken faller av, og bjørkene dør på et øyeblikk. Elva tørker ut, elvebotnen sprekker, snart stiger røyk opp fra skogbotnen, og det tar fyr i det knusktørre løvet. Og ilden jager over skogen, og flammene står titalls meter til værs.

Da faller fuglene ned fra trærne, haren gjemmer hodet under ei rot, reven kryper inn i hiet, og de blir alle fortært av ilden.

De brunkledte står i en ring med hodene bøyd for ikke å se mot det intense lyset, og de holder hverandre i hendene. Og da ilden når dem og det tar fyr i kjortlene, ber de. De lever enda en stund, smertene er fryktelige, og skrikene er skjærende og fulle av anger. Men det er ingen som hører dem, de blir ikke spart, og de blir til aske som alt annet liv.

Etter hvert slokner ilden, for det er ikke lenger noe liv som kan nære den, den grå røyken driver vekk, og landskapet ligger forkullet og helt svart.

Også den gamle mannen er borte. Men steinen er der, og på toppen står vekta. Det er ingenting i de to skålene, men vektarmen er dreid slik at skåla til venstre henger lavt og skåla til høyre høyt.

Og dalen er død, og alt er stille.

I grenseland, kap. 7, del 1.

Da jegeren kommer ned til hytta, lufter han gordonsetteren og gir henne mat. Deretter koker han middag, men han er ikke sulten, og han spiser lite. Så skjenker han seg et fullt glass med whisky, som han drikker bar. Han setter seg på senga med ryggen mot veggen, og han har flaska og glasset med. Han drikker ut og heller i mer whisky og tenner en sigarett.

Gordonsetteren er urolig og vandrer rundt på gulvet, hun hopper opp på en stol og ser ut av vinduet. Deretter kommer hun bort til mannen og slikker han lenge på handa.

Det blir kveld, jegeren lufter tispa for natta, og han slokker lyset og går tidlig til sengs. Han er ille til mote, og han får ikke sove med det samme. Mannen tenner lyset igjen, og han ser over mot den tomme hundesenga. Den svarte tispa er også våken, og mannen går bort og klapper henne. Hun løfter hodet og ser opp på han, og han klør henne lenge bak øret.

Så legger jegeren seg, og til slutt sovner han. Men han sover urolig.

Mannen sitter ved en flod, og han ser et lysskjær på den andre sida. En krumbøyd fergemann står ved ei korg, og krøplingen vil ha mannen opp i korga. En hund sitter på en flat stein med ryggen til floden, og hunden strekker hodet rett opp, og den uler med en sår og klagende tone.

Dette bildet blir stående lenge. Først er mannen en del av bildet og bare det. Men samtidig betrakter han denne hendelsen utenfra, og det er som om han ser på et fotografi eller et stillbilde i en film.

Etter en stund toner dette bildet langsomt vekk, og det går over i et annet. Floden og lyset og fergemannen og korga er der som før, og mannen sitter på det samme stedet. Men hunden sitter nå med ansiktet mot floden og fergemannen. Og hunden, som er den gamle engelsksettertispa, sitter sammensunket med hodet ned mot brystet. Da fergemannen kaller på henne, går hun lydig ned mot korga. Hun går langsomt, hodet er bøyd, og halen henger rett ned.

Mannen vil løpe ned mot korga for å berge hunden, men idet han reiser seg, er det blitt en dyp kløft foran han, som han ikke har noen mulighet for å komme over. Jegeren springer langs kanten, først til den ene sida og så til den andre, men han finner intet sted å passere. Han roper til tispa og ber henne løpe vekk fra korga og fergemannen, men det virker som om hun ikke hører, og hun snur ikke engang på hodet. Men krumryggen snur seg, han ser over mot mannen, og jegeren ser det fugleliknende ansiktet helt tydelig i lysskjæret. Den krumbøyde sier ikke noe, men det er noe hypnotisk ved ansiktsuttrykket som trollbinder mannen, han blir stum, og han setter seg ned på kanten av stupet.

Da løfter fergemannen hunden og setter henne i korga, og han stiger selv opp. Så tar han tak i strengen, og han trekker korga ut over floden, tispa sitter på høyre side, hun har lagt hodet over kanten, og hun ser framover mot den andre bredden og mot lyset bak. Fergemannen står oppreist på den venstre sida, og han bøyer og retter den krumme ryggen for hvert nytt tak. Verken den krumbøyde eller hunden ser seg tilbake. Det er som om de vet at de ikke lenger har noe valg, og at det er bare én vei fram.

Og korga når den andre bredden, og hunden og fergemannen blir tatt opp i det sterke lysskjæret. Idet de blir borte, blir lyset et øyeblikk enda sterkere, og dette bildet, det aller siste, blir stående slik en lang stund. Til slutt toner bildet langsomt bort, og lyset og korga og floden forsvinner i bekmørket.

Så ser mannen seg selv sitte i ei tømmerhytte som ligger ved ei elv. Han sitter på senga med ryggen opp mot veggen. Et stearinlys brenner på bordet, og lyset blafrer i vinddraget fra vinduet, som er sprukket. Jegeren ser bort på veggen på motsatt side, og han ser på skyggene som beveger seg mot den brungrå tømmeret.

Da blir han fjern i blikket, skyggene på veggen blir til levende bilder, og han ser årstidene som skifter og som stadig gjentar seg, og han ser at liv blir til og at liv går til grunne, og han ser at det som dør, blir en del av det som fødes.

Så ser mannen en tiurleik en tidlig vårmorgen, mens klatter av snø ennå ligger langs søkk og bekkefar, tiurene spiller, og røyene er på leiken, det er parringstid og en ny generasjon blir til.

Og mannen tenker på noe som ligger langt, langt tilbake i tid, og som han ikke riktig kan huske med det samme. Da kommer nye bilder fram på veggen, han ser steder som først er ukjente, men som han så kjenner gjen, og han opplever hendelser som han for lengst hadde glemt. Og slik ser mannen tilbake, men samtidig ser han framover, og det føles som om tiden står stille og er uten betydning.

I grenseland, kap. 6, del 9.

Ei stor, mørk sky trekker over himmelen fra sørøst, og etter en stund skygger den for sola. Først er skydekket tynt, og lette skygger brer seg utover og oppover fjellsida og over grava. Men etter hvert tykner skylaget til, og et mørkt teppe legger seg over steinene og hella.

Da kjenner mannen ei svart uro i seg, som brer seg innover i sinnet. En stund legger han seg åpen for de mørke tankene, han føler seg ensom og motløs, og det meningsløse i tilværet kommer sterkt på han.

Og som så mange ganger før, når han har opplevd noe som han ikke har kunnet forberede seg på, og som rører ved de innerste strengene, er han særlig sårbar og ute av stand til å kontrollere seg selv. Han føler et savn inne i seg som etter hvert omslutter han helt, og som han kjenner i alle deler av kroppen. Og han kjenner presset bak øynene, en ubestemmelig smerte som tynger mer og mer, og et vått slør legger seg over synsfeltet.

Steinene og hella viskes ut og er til sist knapt synlige.

Lenge sitter mannen slik.

Den store, mørke skya trekker nordover, og solskinnet brer seg igjen oppetter fjellsida. Snart når det gule sollyset grava, og solstrålene speiler seg i vannperlene, som ligger som små lysende prikker på gravsteinene.

Jegeren reiser seg, han tar sekken på ryggen, geværet over skuldra og spaden i den høyre handa. Men enda en stund blir han stående ved grava, som om han ikke riktig kan rive seg løs. Jeg vet ikke om noe mer jeg kan gjøre, mumler mannen, slik du ligger nå, er jeg sikker på at du er trygg for reven. Og steinene og hella er godt synlige, og jeg kjenner terrenget, og jeg husker stedet.

Så snur jegeren seg og vender ryggen til grava, han har ingen hast, og han går sakte ned i granskogen.
+

I grenseland, kap. 6, del 8.

To timer seinere lager jegeren ei dyp grav nøyaktig på det stedet tispa hadde stand. Han gjør grava vel en meter lang og knapt en meter brei, og mer enn en meter dyp. Så løfter han gammelhunden opp, og han legger henne forsiktig ned i botnen. Den gamle hunden er blitt stiv. Fremdeles er leppene trukket opp. Så kaster mannen på jord. Da mannen har fylt grava, henter han fire store, ovale steiner i en bekk. Deretter leiter han lenge før han finner ei flat helle.

Jegeren legger hella på steinene, og etterpå setter han seg på ei tue ved sida av. For en stund føler han seg helt tom innvendig, og han har ingen tanker. Så tenker han på noen han kjente som ikke er mer, og han tenker på døden og på det som ligger bak den.

Som mannen ser på steinene med hella på toppen, ser han samtidig en liten grønn ås og ei steinrøys og et kors. Og jegeren ser for seg en hendelse som inntraff for mange år siden, og som han ofte tenker på.

Jegeren og Mando, portugiseren, hadde vært på antilopejakt inne i Merufjellene. De satt i bilen og kjørte bortetter et høydedrag mot veien som går inn i Arusha Nasjonalpark. Da stoppet Mando bilen, og han gikk opp på en liten ås. Her tok han hatten av og ble stående lenge med hodet bøyd. Sola var ved å gå ned bak Merufjellene, og de siste solstrålene streifet over åskammen, som etter hvert ble liggende i skygge. Mando tok et skritt fram og gjorde korsets tegn. Så tok han hatten på og kom sakte tilbake til bilen.

De kjørte videre, og Mando fortalte om den unge kvinnen som hadde hatt lungekreft, og som lå begravd oppe på høyden. Hun ble bare tjuesju år. Hun hadde vært en dyktig jeger og skytter, og hun deltok på mange jaktturer. Så lenge kreftene strakk til, var hun med på jakt, og da hun ikke klarte å gå lenger, pleide Mando og hun å kjøre ut til denne åskammen, som ligger slik til at en ser vidt utover høysletta og helt inn til Momellasjøene.

Mando hadde laget en benk oppe på åsen, der de brukte å sitte i skumringstimen, på den tid skyggene la seg over dalen og bredte seg gradvis ut og oppetter Kilimanjaro, til de siste solstrålene var synlige bare på snøen på Kibu.

Hun hadde vært svært glad i akkurat dette stedet, og hun ønsket å bli gravlagt der.

Og slik ble det.

En time seinere hadde Mando og mannen kommet tilbake til hotellet, og de satt ved et bord trukket med sebraskinn, som sto ute på den åpne terrassen, og de drakk doble whisky med isbiter. Det var ild på peisen, som var bygd inn i veggen mot kjøkkenet innerst på terrassen, og de satt foran flammene uten å si noe, mens de lyttet til gresshoppene og froskene og så ut i den mørke tropenatta.

Jegeren ser den lille grønne åsen, og han ser Mando, som står med hodet bøyd framfor grava. Og han ser skuldrene som luter framover, og han ser det forpinte ansiktsuttrykket. Så toner bildene fra Afrika bort.

I grenseland, kap. 6, del 7.

Men mest av alt husker mannen den jaktdagen i Andorfjellet og i Halbufjellet, da de hadde jaktet på en lur gammelstegg fra morgen til kveld. Det var den dagen da høststormen satte inn og styggværet gikk over til snøstorm. Han hadde brukket en fot og hadde lan vei tilbake til husværet, og han hadde nær satt livet til.

Mannen stryker tispa over hodet og nedover nakken, og han føler at hundekroppen begynner å bli kald. Du var med den gangen, sier jegeren, du var fem år og i din beste alder. Kanskje var det slik at du reddet livet mitt den stormnatta. Da jeg ikke klarte å gå lenger, og da jeg svimte av den andre gangen, slikket du meg på øynene og på munnen. Du ville ikke ha noe med fergemannen å gjøre, og du ville ikke opp i korga, og du mente at vi hadde mange jakter ugjort. Vi fikk gjort opp varme, og vi stekte ei orrhøne, som vi spiste sammen. Og vi berget livet og kom oss i hus.

Nå har du nådd veis ende, mumler mannen. Du er på den andre sida av floden, og lyset har tatt deg opp i seg. Jeg vet ikke hvordan det ser ut på den andre sida, men jeg tror ikke at det er noe der. Og jeg tror ikke at jeg ser deg igjen.

Jegeren aker seg litt vekk fra tispa og legger hodet hennes ned i bærlyngen. Han reiser seg opp, og han blir stående en stund og se ned på den døde hunden. Føttene er vinklet på den samme måten som da hun sto i standen, og hun stivner slik.

Mannen vil begrave tispa akkurat der hun døde, og han går rundt i nærområdet for å finne noe å grave med. Da han runder de nærmeste kjerrene framfor det stedet der tispa ligger, går en stegg opp. Det er en stor fugl, og den skratter lenge, slik gammelsteggene ofte gjør. Fuglen flyr først oppover, så dreier den nedover og forsvinner i skogen nede i lia. Da steggen slår seg inn mellom granene, skratter den igjen; først kommer noen raske, skarpe, rullende lyder, og til sist et par dype, skurrende skratt som dør langsomt hen. Jegeren ser lenge etter fuglen.

Så fortsetter mannen letingen etter noe å grave med men han finner ikke noe som egner seg. Han vil lage ei grav som er så dyp at tispa er trygg for rev og andre rovdyr, og han innser snart at det kan bli vanskelig uten en skikkelig spade. Jegeren vet at det står en spade i vedskjulet ved hytta, og han bestemmer seg for å hente den.

Men før han går, setter jegeren seg på ei bærtue, og han stopper og tenner krokpipa. Han vil merke grava, slik at han kan finne stedet igjen. Mannen tenker på hvordan han skal gjøre det, og han kommer til at han vil legge noen store steiner på gravstedet, og øverst vi han legge ei flat helle.

Mannen brer regnklærne over tispa, og han legger sekken over hodet hennes. Turen fram og tilbake til hytta vil ta et par timer, og mannen frykter at ravnen eller reven skal finne den døde hunden. Så gir han seg i vei, og han går raskt ned gjennom skogen.

I grenseland, kap. 6, del 6.

Jegeren hadde ikke deltatt på særlig mange jaktprøver verken før eller etter unghundpokalløpet. Det var jakt og friluftsliv han var opptatt av, og han tok konkurransen og konkurransemomentet som en atspredelse. Etter at han vant Unghundpokalen var prøver på en måte enda mindre viktig. Han hadde vunnet en av de største konkurransene, og han visste hvordan det var, og hvordan det føltes. Å vinne to ganger eller tre ganger var ikke noe stort poeng, det ville ikke være noe nytt i det, og han ville ikke kjenne det noe annerledes.

I grunnen kunne jegeren godt unnvære konkurransemomentet, og siden høsten var kort og helgene få, prioriterte han jakta framfor prøver. På jakta hadde tispa og mannen all den tid de trengte, og det var ikke om å gjøre å være først noe sted.

Og mannen tenker tilbake på jaktturer sammen med tispa, i godvær og sol, i regn og sludd, og i mange deler av Trøndelag. De hadde jaktet i Snåsa, Lierne, Verdal, Holtålen, Tydal, Singsås, i Budal og mange andre steder. Og de hadde jaktet rype og årfugl og storfugl og jerpe og rugde og bekkasin.

En gang lå ei rype og ei rugde foran tispa i en og samme stand, og da mannen hadde felt begge fuglene. gikk ei and opp. Men han hadde ikke fått ladd på ny, og han fikk ikke skutt den.

Du har lært meg mer om jakt enn om prøver, sier jegeren, idet han ser ned på den døde tispa. Om det å lese terrenget, og om hvordan fuglen ter seg i lendet. Når vi jaktet sammen, var det som om jeg hadde en ekstra sans. Og vi forsto hverandre. Jeg tror ikke at du skjønte hva jeg pleide å si til deg, ikke på noen menneskelig måte. Like fullt forsto vi hverandre.

Også du kunne feile, mumler mannen, men da var forholdene virkelig vanskelige. Og som mannen fortsetter å tenke tilbake, på trening og jakt under særlig vriene vitringsforhold, kommer han i hu en gang han var på rypemerking på Kongsvoll. Det var en svært varm og stille sommerdag med særdeles dårlige teftforhold. Likevel hadde han merket kyllinger fra fire forskjellige kull i løpet av dagen. Ingen andre hadde klart det. Og det var tjue andre hunder og jegere i aksjon. Av de beste.

Kanskje er jeg sentimental, sier mannen til hunden, men det var slik det var. Du var bedre enn noen annen hund jeg har hatt. Jeg håper at jeg en gang til får en hund som er like god, men jeg tror det ikke. Sånt skjer bare én gang.

Og mannen tenker på hvorfor det er så viktig å ha en god jakthund framfor en mindre god, som på mamange vis kan være en like trivelig turkamerat.

Han hadde hatt mange hunder. Alle hadde vært brukbare på jakt, men få hadde vært topphunder. Det var noe eget ved å jakte med den virkelig gode hunden, det ga jakta en særegen spenning og intensitet. Den best hunden var den gode viltfinneren, hunden som fant vilt i tilsynelatende fugletomt terreng, som var nesten like god til å lokalisere enkeltfugl som kull, og som hadde en ubendig, ustoppelig jaklyst.

Men den gode hunden var mye mer enn det, det var en hund som først og fremst evnet å samarbeide i alle situasjoner. Aller best likte han hunder som snudde hodet og så etter jegeren når den sto i stand, og som rapporterte om det var nødvendig. Med en slik hund opplevde han stadig nye detaljer som var særegne for situasjonen akkurat der og da, små nyanser som bare den erfarne kunne sanse. Og det var aldri slik at alle ting kunne forutsies, det var alltid rom for overraskelser, og jo mer han erfarte mangfoldet i jaktforløpet, desto dypere og mer intens ble jaktopplevelsen.

Slik lærte han noe hver gang.

Det var denne altoppslukende intensiteten du opplevde, sier jegeren til tispa, da du sto i den siste standen. På et vis toppet livet ditt seg der og da. Det siste halvåret har jeg sett at du hadde det vondt, enda du aldri klaget. Jeg så det på øynene dine, og på måten du gikk på. Men jeg er helt sikker på at du ikke merket smertene, da du kjente fuglevitringen for siste gang. Og jeg så at du sloknet med det samme, lik et lys som er brent helt ned, og som for et øyeblikk, det aller siste, brenner på det sterkeste.

I grenseland, kap. 6, del 5.

Pointeren var bare femti meter ovenfor tispa, og den store hannen så at tispa hadde tatt stand. Et øyeblikk var jegeren redd for at pointeren skulle ruse ned og støkke rypene. Men den andre føreren hadde full kontroll over hunden, og han gikk raskt opp og koblet den.

Det var dette øyeblikket mannen hadde trodd og håpet på, og han kjente den gode følelsen i seg som en får når en er ved å lykkes. Dersom tispa sto til jegeren kom opp, og om hun reiste korrekt og var rolig i oppflukt og skudd, var ærespremieløpet avgjort.

Mannen gikk raskt opp bak hunden, og selv om han var nesten sikker på at tispa ikke ville finne på å reise rypene på egen hånd, så han hele tida på hunden, som for å binde henne fast til standen. Og mannen kjente det på seg at tispa forsto, som om hun hadde øyne i nakken. Hun rørte seg ikke, og jegeren kom opp bak henne.

Nå var det bare to ting som gjensto, men de var hver for seg av helt avgjørende betydning. Tispa måtte reise korrekt, og hun måtte være rolig i oppflukt og skudd. Å låse seg i stand kan hende den beste, og ofte skjer det når noe særlig står på spill. Og selv den sikreste og mest veldresserte hund preller en eller annen gang.

Jegeren visste dette. Han hadde sett de beste hunder feile, og han konsentrerte seg derfor til det ytterste. Han så på hunden og på intet annet, og han tenkte utelukkende på reisingen og på oppflukten. Han sto helt rolig en meter bak og til venstre for tispa, og ventet til dommerne var nær ved. Han kjente at hjertet dunket i brystet, og han kjente murringen i magen, og de få sekundene var lange og ulidelig spennende.

Så sa han ja, og tispa gjorde nøyaktig som hun brukte, hun reiste djervt og lynraskt og var som en katt mot byttet, og hun var helt innpå kullet da det gikk opp. Mannen ropte dekk, og for sikkerhets skyld gjorde han det to ganger, og tispa kastet seg i bakken.

Mannen så hele tida på tispa, og han forsikret seg om at hun lå helt i ro før han skaut. Tispa lå urørlig med hodet litt løftet, slik at hun kunne se hvor rypene fløy. Det var slik hun brukte å gjøre, for å se hvor hun skulle søke når de gikk på nyslått fugl.

Fremdeles var mannen intenst opptatt av hunden, han så ikke etter rypene, og han var ikke interessert i fluktretningen. Han sto og ventet på koblingsordren, som ville bety at slippet var over, og at tispa hadde vunnet ærespremien. Og da han like etter ble bedt om koble hunden, gikk jegeren fram til tispa, og han satte seg ved sida av henne nede i lyngen.

Jegeren la høyre arm rundt henne, han klappet henne på hodet og roste henne for det gode arbeidet. Du var den beste, sa mannen til tispa, og vi vant på en real og ærlig måte. Pointeren hadde sjansen, men du brukte den bedre. Jeg hjalp til litt, men det var du som fant fuglen. Vi vet hva vi driver på med, og vi utgjør et brukbart lag. Det var en god følelse å vinne, og vi skal sitte her en stund og holde fast ved den følelsen.

De andre førerne og dommerne kom bort for å gratulere mannen, og han reiste seg opp og sa takk. Han var litt forlegen i slike situasjoner, og han fikk ikke til å si noe annet. Det tok litt tid før han forsto fullt ut at tispa hadde vunnet Unghundpokalen og var blitt norgesmester i unghundklassen, og at hun hadde fått det gjeveste trofeet en unghund kunne vinne.

I grenseland, kap. 6, del 4.

Som den eneste på sitt parti vant hun førstepremie. Hun hadde fem stand, hun reiste fuglen djervt hver gang og var helt rolig i oppflukt og skudd. Tispa hadde et besnærende, stilfullt, intenst søk, og samtidig gikk hun fornuftig og rutinert som en gammelhund. Hun hadde ytt sitt beste, og hun gikk like godt i alle slipp.

På den tida var det vanlig at ærespremieløpet gikk på kvelden etter at den ordinære prøven var ferdig. Jegeren minnes turen oppetter Kongsveien i Hjerkinn Nord og minuttene før løpet skulle begynne. Han husker forventningene og den intense spenningen som er særegen for de store konkurransene.

Mannen gikk for seg selv, et stykke bak konkurrentene, og han tenkte nøye igjennom hva han skulle gjøre i de ulike slipp. I en slik konkurranse er det nødvendig å være topp konsentrert, det er ikke bare å slippe hunden og la den gjøre arbeidet. Mannen la en plan for hvordan han skulle forholde seg til konkurrentene, han så for seg situasjoner som kunne oppstå, og han vurderte hva han burde gjøre i det enkelte tilfelle. Det var snakk om å være først på fuglen, og hunden måtte føres på en aktiv måte for å utnytte mulighetene maksimalt.

Et ærespremieløp er et sjansespill, og det er ikke alltid slik at den beste hunden vinner. Det nærmet seg kveld, det var kort tid til rådighet, og siden det skulle kåres en vinner før mørket falt på, ville det enkelte slipp ikke vare mer enn noen få minutter. Derfor ville det bli umulig å få prøvd hundene skikkelig, og dommerne ville ha små sjanser til å bedømme viltfinnerevnen, den viktigste egenskapen hos en jakthund. I de innledende slippene ville søket kunne bli avgjørende, for det var bare flaks om hundene kom for fugl på så kort tid. Men i finaleslippet, da det bare var to hunder igjen, ville den hunden vinne som fant fugl først.

Egentlig likte ikke mannen slike løp, hvor utfallet i stor monn berodde på flaks og uflaks. Men jegeren visste hva han gikk til, og sjansene var i utgangspunktet likt fordelt. På et merkelig vis følte han det på seg at det var tispas dag, og at hun ville lykkes. Slik hadde han følt det om morgenen, og dagen hadde vært vellykket så langt, tispa var god nok til å vinne. Det var hunden som måtte finne fuglen, og det var hunden som måtte behandle den slik at det holdt til en topplassering. Men i et konkurranseløp var også jegerens rolle viktig. Han måtte lese terrenget og analysere jaktforløpet, og han måtte avgjøre hvordan han skulle dirigere hunden på den klokeste måten.

Og jegeren visste at han antakelig hadde en fordel framfor konkurrentene, for tispa var usedvanlig samarbeidsvillig, hun reagerte spontant på det minste signal fra føreren, og han kunne sende henne hvor han ville på et øyeblikk.

Det var bare tre førstepremier den dagen, og tispa skulle gå mot en pointer og en korthåret vorstehhund. Jegeren så nøye på hundene mens de gikk framover mot slippstedet. Han ville ikke på forhånd avskrive vorstehtispa, men han hadde størst tro på pointeren, en stor velbygd hannhund som gikk med nesa frekt til værs. Du må ikke undervurdere vorsteheren, formante han seg selv, du må ikke i utgangspunktet tro at hun er slått. Det kan straffe seg.

De dreide av fra Kongsveien og gikk noen hundre meter til venstre for veien. Dommerne stoppet, de orienterte om reglene, og det oppsto en diskusjon om hvorvidt det skulle felles fugl. Felling var ikke vanlig i unghundklassen, og en av deltakerne protesterte. Det var en tidlig prøve som gikk i månedsskiftet august-september, og jegeren hadde aldri felt fugl for tispa. Mannen var temmelig trygg på at hun ville holde seg i ro ved felt fugl, men helt sikker kunne en aldri være. Derfor var han glad for at det til slutt ble avgjort at det skulle skytes med løsskudd.

Dommerne bestemte at tispa skulle gå mot vorsteheren først. I det andre slippet skulle den dårligst rangerte av disse to gå mot pointeren. Dersom pointeren ble rangert høyest i det andre slippet, var det klart for finaleslippet. Det behøvde ikke nødvendigvis bli slik, det var flere muligheter, men det var slik mannen forestillte seg at det ville gå, og han håpet og trodde at tispa ville slå vorsteheren. Det var det det dreide seg om i første omgang, og da førerne fikk beskjed om å slippe hundene, konsentrerte mannen seg bare om det som umiddelbart foresto, og han tenkte ikke på pointeren og på seinere slipp.

Tispa gikk stort og fornuftig, slik hun hadde gjort tidligere på dagen, og hun var på alle måter bedre enn vorsteheren. Det var ikke fugl i slippet, og førerne fikk beskjed om å koble etter et kvarter. Så ble pointeren sluppet mot vorsteheren, og pointeren gikk stort og godt, og etter ti minutter fikk han stand på et stort kull. Pointeren reiste kullet og var helt rolig i oppflukt og skudd.

Det var nå klart at vorsteheren var utslått, og at tispa skulle gå mot pointeren i finalen. Jegeren hadde studert denne hunden nøye, og han var klar over at det var en meget god hund, og at oppgaven ville bli vanskelig. Men mannen hadde merket seg at pointeren arbeidet litt lenge på foten, før han slo tilbake og brukte vinden. Det var kanskje et svakhetstegn, og i en gitt situasjon kunne en slik tilbøyelighet bli utslagsgivende.

Dommerne bestemte at finaleslippet skulle starte om ti minutter, slik at pointeren fikk en liten hvil. Både deltakere og dommere satte seg ned i lyngen, og mannen klappet tispa på hodet og nedover nakken. Tispa satt rolig med hodet høyt, hun været mot vinden, og hun var lite berørt av stundens alvor. For henn var det en vanlig jakttur, hun var klar til å gjøre sitt beste, slik hun alltid gjorde, og hun hadde ingen konkurransenerver. Mannen følte seg også roligere, men han hadde alle sansene skjerpet, og han kjente en lett murring nede i magen.

I finaleslippet ville hundene få den tida de trengte, og slippet ville gå til en av hundene fant fugl og behandlet den korrekt. Dersom hundene ikke fant fugl før det ble mørkt, måtte vinneren kåres på søket. Men det var minst en halvtime til skumring, og jegeren var helt sikker på at de kom for fugl før den tid. Det var et godt rypeår, og Hjerkin Nord var et godt terreng. Det jegeren fryktet, var at de skulle komme i fugl umiddelbart etter slipp, slik at den hunden fikk stand som tilfeldigvis gikk ut i den retningen rypene lå. Mange finaler var blitt avgjort på det viset uten at hundene fikk vist hva de virkelig kunne. Det var lite moro å vinne i en slik situasjon, og jegeren håpet at fuglen lå et stykke unna, slik at hundene fikk gå en stund og slik at de hadde like sjanser.

Dommerne reiste seg, de satte finaleslippet i gang, og de anga marsjretningen på skrå oppover Hjerkinnhø. Vinden kom fra den venstre sida og litt forfra, og tispa og pointeren slo langt ned i vinden og krysset framover på tvers av marsjretningen. Begge hundene gikk stort og om lag like fort, og begge dekket terrenget meget godt. Til å begynne med var det ikke noe teft, hundene gikk i et raskt, jordvinnende søk, og begge holdt hodet høyt og brukte bare overværet.

Idet tispa søkte et stykke inn i vinden til venstre for mannen, begynte pointeren å markere fot vel hundre meter framfor førerne. Foten var fersk, og det var tydelig at fuglen lå temmelig nær ved. Mannen så på pointeren og på den andre føreren, og han så på terrenget. Han reknet med at rypene antakelig hadde trukket ned vinden og til høyre. Det var trolig at fuglen hadde beitet seg nedover i vinden, og hadde dreid i en bue for å komme ut av søksfeltet og i le da jaktlaget nærmet seg. Slik trodde mannen det var, for slik hadde det skjedd mange ganger før. Sikker kunne ingen være, for rypas atferd er vanskelig å forutsi, men mannen måtte ta en rask beslutning, og han satset alt på denne teorien.

Mannen hadde friskt i minnet at pointeren brukte tid på å utrede foten i foregående slipp, og jegeren fløytet kort en gang. Tispa snudde på flekken og kom hurtig inn, og mannen sendte henne ned til høyre og langt bakover i vinden. Pointeren var fortsatt opptatt med foten, og med piskende hale arbeidet den store hannen seg nedover med nesa i bakken. Imens slo tispa et stort slag i den anviste retningen, og da hun var en to-tre hundre meter ute, dreide hun opp mot vinden og krysset framover. Hundre meter lenger framme fikk hun teft av fuglen, og hun slo først et slag til venstre og så ett til høyre. Så trakk hun an og tok stand.

I grenseland, kap. 6, del 3.

Mannen gjør seg klar til å gå opp til gammelhunden, og han kjenner en spenning i seg som han ikke har følt på lenge. Igjen får han det for seg at det kanskje er gammeltispas siste stand, og han er bestemt på å komme på skuddhold og på å felle fugl.

Men idet mannen er noen få meter bak tispa, faller hun om og ned på den høyre sida. Hun sparker med føttene et par ganger, det går noen krampetrekninger gjennom kroppen, og hun brekker seg. Så er dødskampen over, og hun blir liggende urørlig. Litt blod kommer ut av den ene munnvika og renner nedover underkjeven.

Mannen styrter bort til hunden og stiller seg på kne tett inntil. Han ser på tispa og på de livløse øynene, og han skjønner at det er slutt. Likevel masserer han hjertet, og etterpå legger han seg med øret mot brystet hennes for å lytte til de ujevne hjerteslagene, som han vet er borte for alltid.

Så setter mannen seg ned ved sida av den døde hunden. Han ser på de livløse øynene, og han stryker henne over hodet og tørker bort blodstripene fra underkjeven. Munnen er halvåpen, og overleppa er trukket litt opp, som om hun smiler.

Du har hatt din siste jakt, sier jegeren lavt, og du er ikke mer. Det var umulig for deg å si meg det, men jeg er sikker på at du ville ha det slik. Du fikk jakte til du døde, og det siste du kjente, var vitringen av fugl. Jeg er sikker på at du ville ha det slik, gjentar mannen, og at du ikke ville ha gjort noe annerledes. Og igjen stryker han henne over hodet og over nakken og ned langs brystet.

Mannen flytter litt på tispa og legger hodet hennes opp i fanget sitt. Slik blir han sittende en lang stund uten å røre seg. Så legger han venstre armen rundt den livløse gammelhunden, og han plukker ut en liten kvist som har satt seg fast i hårlaget under brystet.

Jegeren ser utover lia, mot Skjækerfjellene i sør og mot grensefjella mot Sverige i øst. Så ser han på den rødbrune lyngen og på de hvite myrene og på de gule bladene på kjerrene, og han sanser høsten som er på hell.

Tispa var nyfødt da han så henne den aller første gangen. Hun lå og pattet sammen med de fem søsknene, tre hanner og to tisper. Hun lå ytterst ved den patten som var nærmest brystet. Hun hadde ennå ikke fatt åpne øyne, og hun strevde svært for å finne fram til matfatet. Men da hun fant patten, slapp hun den ikke før hun var forsynt. Tispa var den eneste valpen i kullet som var trikolor. Og hun var den eneste av valpene som viftet intenst med halen når hun fant fram til maten.

Egentlig visste ikke mannen hvorfor han hadde valgt akkurat henne, det var bare slik at han likte henne best. Han ønsket å være med på å prege tispa tidlig, derfor hentet han henne da hun var bare 6 uker. Det var en vital og lærenem hund med usedvanlig godt gemytt, og hun ble meget tidlig ferdig som fullverdig jakthund.

Jegeren tenker på det de hadde opplevd sammen gjennom de ti årene, på alle jaktturene i skogen og på fjellet, om høsten og om vinteren. Hun hadde vært en stor jakthund, som behersket alle forhold og alle typer jakt. Jegeren hadde ikke tall på alle rypene han hadde skutt for henne, men det var mange hundre. Best hadde hun vært på gammelstegg-jakt, og jo lurere steggen var, jo bedre likte hun seg. Steggjakta hadde vært tispas spesialitet, og hun hadde utviklet en teknikk på denne jakta som mannen ikke hadde sett hos noen annen hund.

Ofte hadde mannen og tispa gått sammen med andre jegere som hadde hatt gode jakthunder, og mannen hadde hatt rik anledning til å sammenlikne jaktegenskapene. Han kunne ikke komme på en eneste gang at en annen hund hadde vært før tispa på fuglen. Slik hadde det vært på jakt, og slik hadde del vært på prøver.

Og som jegeren tenker tilbake, og som han dveler lenge ved de gode minnene, kommer han i hu en jaktprøve på Kongsvoll den gang tispa var unghund.

I grenseland, kap. 6, del 2.

Det var for ti år siden, i slutten av august, og tispa var knapt fire måneder. Det var hennes første møte med fjellet, og mannen hadde lagt gammelhundene igjen i hytta og bare tatt valpen med. Det var slik han gjorde det med hver ny hund han hadde, valpene skulle selv finne fuglen og ta sin første stand på egen hånd.

Det var en fin og varm høstdag med vanskelige vitringsforhold, men en dag da fuglen trykte godt. Valpen visste ikke hva rype og jakt var, og hun gikk ikke i søk, men sprang litt hit og litt dit. Men allerede den gangen følte mannen hva som bodde i henne. Når hun tok et lite slag, gikk hun på tvers av vinden, og hun var mer opptatt av å bruke nesa enn øynene.

Jegeren hadde planlagt å gå til ei myr der han var helt sikker på å finne fugl, og da de nærmet seg dette stedet, gikk han til høyre og til venstre i motvinden, og de krysset seg oppover mot kullplassen. Da fikk den lille tispa med ett en teft hun aldri hadde kjent før, det sitret i kroppen hennes, og hun sto som fjetret i sin første stand. Jegeren ble stående noen meter bak, og hjertet hans slo raskere. Det var noe helt spesielt ved den første standen, det var som et lite under hver gang han så og opplevde den.

Jegeren sto lenge og så på den lille hundekroppen som dirret i en spenning så intens at hun holdt på å falle og måtte la et skritt til sida. Men valpen sto fortsatt, og jegeren gikk opp til henne, og han strøk henne langs ryggen. Da styrtet hun framover, men kullet trykket hardt og ville ikke ta til vingene, og valpen bråstanset i en ny stand. Mannen gikk opp til henne på ny og sa «ja», og tispa hoppet midt inn i kullet. Fuglene flakset og tok ut alle steder rundt tispa, og hun sprang litt etter én og litt etter en annen og så etter en tredje. Jegeren lot valpen få prelle som den ville, og han satte seg ned og ventet.

Jaktlysten hadde våknet, og da tispa kom tilbake, for hun over kullplassen med en voldsom fart, og halen pisket i lufta. Men det var ingen gjenliggere, og hun gjorde seg fort ferdig med setet. Hun søkte seg opp etter myrdraget, og ganske snart fulgte hun foten av fugl. Da skjønte mannen at hun var på spor av steggen, som ikke lå sammen med kullet, og han reiste seg raskt opp og fulgte etter. Den lille tispa gikk i antrekk langsmed en liten bekk som rant nedetter myra. Hundre meter lenger framme tok valpen stand. Tispa sto med hodet lavt og med nesa nesten ned i bakken. Jegeren skjønte at fuglen lå nær ved, og han gikk hurtig opp til valpen. Da han var fem meter bak, lettet den skrattende fuglen mindre enn en meter foran hunden, og tispa hoppet opp og nappet ei fjær av halen.

Selv om del var ti år siden denne hendelsen, husket jegeren alt som skjedde i hver minste detalj. Og det var i regelen slik med alle hundene han hadde hatt: Den dagen jaktlysten våknet, husket han spesielt. For noen hunder skjedde forandringen på et øyeblikk, og etter det var de bare opptatt av jakt. Det var slike hunder jegeren likte best. Hunder som våknet tidlig og brått, og som kunne ta del i jakta allerede som valper. Gammeltispa hadde vært slik, etter hendelsen med kullet og steggen visste hun hva hun skulle gjøre. Som erfaren gammelhund søkte hun i timevis på jakt etter den særgne teften som hun så plutselig hadde erfart, og som en gang for alle hadde satt seg fast i minnet.

I grenseland, kap. 6, del 1.

Da mannen sitter ved frokostbordet morgenen etter, kommer gammeltispa bort og legger hodet i fanget hans, og hun vifter med halen. Hun ser opp på jegeren, og han ser på henne, og halen svinger enda raskere. Jeg vet ikke hva du klarer, sier mannen til hunden, men jeg forstår at nå vil du på jakt. I formiddag skal vi gå en tur, bare du og jeg. Vi skal ikke gå langt, men nok til at du får en skikkelig jakttur. Og vi skal ta det med ro og hvile ofte. Vi får se hva du makter, og så innretter vi oss etter det.

Mannen og hunden forlater hytta, og de går over grasvollen og oppetter lia. Tispa trekker ikke i koblet, slik hun gjorde som ung, det virker som om hun vil spare kreftene til selve jakta. Da de når opp i åpent lende og er inne i rypeterrenget, setter mannen seg på ei tue. Skodda har lettet, det er solskinn og varmt, og en liten mild bris stryker nedover dalen. Gammeltispa setter seg ved sida av jegeren, og hun strekker halsen og værer mot vinden mens hun beveger hodet litt opp og ned. Øynene er halvt lukket, og det ene øret flagrer i brisen.

Så reiser mannen seg, han tar koblet av gammeltispa og han sender henne ut i søk.

Til å begynne med forsøker den gamle tispa å galoppere, men hun har ikke lenger den styrken og kraften som trengs til et slikt søk, og frasparket er så dårlig at hun nesten ikke vinner terreng. Derfor slår hun over i trav og tilpasser søket til den farten hun makter, og hun slår kort ut til begge sider. Men hun går like fornuftig som i sine beste dager, hun runder kjerrene med vinden mot, og søker av terreng bare der det kan ligge fugl.

Tispa anstrenger seg til det ytterste. Det er som om hun vil vise at hun ikke har gitt opp, og at hun fortsatt kan. Hun drives av kreftene som bor i henne, av den umåtelige jaktlysten hun alltid har hatt, og det er bare vitring av fugl som opptar henne og som betyr noe.

Været er varmt, og den gamle hunden går etter hvert tungt. Da hun passerer en bekk, legger hun seg ned på på magen i en kulp. Vannet når nesten opp til ryggen, og tispa blir liggende slik en stund mens hun drikker seg utørst. Hun drikker for fort og får vann i vrangstrupen, hun hoster og nyser et par ganger, og vannet renner ned fra underkjeven. Da kravler gammeltispa ut av kulpen, og hun rister seg så vannperlene står som ei sky rundt henne. Så rister hun seg enda en gang, og hun ser bort på jegeren og søker videre.

Og nå er det som om gammeltispa forsøker å gjøre det enda bedre, og hun øker farten og vider ut søket. Av og til blir hun borte bak en rabbe eller et lite høydedrag, men mannen hører den pesende pusten, selv når han ikke kan se henne, og hun er langt borte. Jegeren er klar over at jaktturen kan bli for mye for den gamle, syke hunden, men han angrer ikke et øyeblikk på at han lok henne med. Han er sikker på at denne høsten er tispas siste, det er jakta som gir livet hennes innhold og mening, og han verken kan eller vil stoppe henne.

Gammeltispa markerer fot i utkanten av ei myr. Hun slår tilbake i vinden, og hun krysser framover mot myrdraget og kjerrene rundt. På den høyre siden av myra trekker hun an og tar stand. Gamle, erfarne hunder er ofte mindre intense i stand enn de yngre, men denne gangen står tispa nesten som i sine unge dager. Hun er sammenkrøket med den venstre framfoten løftet, hver muskel er spent, og hele kroppen skjelver.

Jegeren er tjue meter bak tispa, men han går ikke fram tii henne med det samme. Han ser på den gamle hunden, som kanskje står i sin siste stand, og han ser på det fargerike høstfjellet. Han kjenner den milde brisen i ansiktet, og han ser vinden ruske lett i de lave bjørketrærne og i kjerrene, og brisen stryker over tispa, og hårene langs brystet og buken og behenget på halen blafrer.

I grenseland. Kap. 5. del 5.

Mannen ser på løveflokken og på sebraene og på gasellene, men del er ingen tegn til at løvene vil jakte og ingen tegn til død. Sebraene og impalaene gresser som før, og de vifter fluer og insekter vekk med halen og speider bare av og til over mot de store kattedyrene.

Så ser mannen igjen på gribbene, som alle sitter med hodene vendt mot løvene og sebraene, og han føler enda sterkere at freden bare er tilsynelatende, og at noen kommer til å late livet.

Det lir ut på ettermiddagen, og med den kommer et lett vinddrag i lufta. Vinden blåser fra sebraene mot løvene. To store løvinner, som ligger på magen med hodene løftet, værer mot sebraflokken. Og med ett reiser de seg og begynner å gå i antrekk opp mot de stripete hestedyrene. Løvinnene krøker seg sammen, og det er å vidt mannen kan se dem i det høye graset. De store, smidige kattene trekker an, ti-tolv skritt av gangen, og de holder seg hele tida i høyt gras. Sebraene kan ikke se løvene og de kan heller ikke lukte dem, og de har ingen mulighet for å ane noe om faren.

Løvinnene smyger framover, side om side, men stanser og slår som forsteinet hver gang en sebra ser opp. De andre løvene holder seg i ro, de ligger og døser som før, og det ser ikke ut til at de bryr seg om det som er i ferd med å skje. Men gribbene følger vaktsomt de to løvinnene, og åtselfuglene strekker de lange halsene og rister stundom de svære vingene.

Løvene nærmer seg sebraene, og da de er så nær innpå at avstanden er mindre enn hundre meter, kryper løvinnene langs bakken, og mannen ser bare ørene på de store rovdyrene. Løvinnene bruker den tida de trenger. De beveger seg bare et par meter av gangen, og legger seg helt flate når en sebra slutter å gresse.

Da løvinnene er tjue meter fra sebraflokken, ser mannen at rovdyrene gjør seg klare til spranget. Det dirrer i de muskuløse kroppene, og de krøker seg enda mer sammen med forbeina langt innunder seg. De starter angrepet samtidig og mot det samme målet. De har valgt seg ut en ung hannsebra med brune striper, som gresser i utkanten av flokken.

Angrepet kommer overraskende, og den unge hannen blir ikke var de store kattedyrene før de er tett innpå. Den unge sebraen kaster seg rundt og flykter i panikk, men han er for sein. Den ene løvinna hogger tak i strupen, mens den andre hopper opp på ryggen til byttet. Sebraen skriker idet han faller, men dødsskriket kveles i samme øyeblikk. I noen sekunder sparker sebraen med bakbeina, så går det en sitring gjennom kroppen, og den stripete hesten rører seg ikke mer.

De to løvinnene begynner å spise av byttet, og hele løveflokken samler seg rundt den drepte sebraen. Og som vanlig er, forsyner hannløvene seg først. De jager bort de to løvinnene som deltok i jakten, og løvinnene og ungløvene og ungene trekker seg et stykke tilbake. Hannene er ikke særlig sultne, og del varer ikke lenge før de forlater den drepte sebraen og slipper løvinnene og ungløvene til.

Det er kamp om de beste plassene og de beste stykkene. Løvene snerrer og brøler og hogger inn i sebraen, og halene pisker i lufta. Somme ganger har to løver tak i del samme kjøttslykket, og de drar i hver sin ende tii den største og sterkeste vinner. Men ungene våger seg ikke opp til matfatet. De ligger noen meter unna og venter.

Da skjer noe som mannen aldri har sett før. En av hannene går bort til ungene, og det er som om han sier at de skal følge han. Ungene blir med bort lii byttet. Hannen brøler og jager flokken vekk, og de små slipper til. Det er fremdeles noen kjøttbiter igjen på sebraen, og ungene kaster seg over dem og spiser seg mette. Så trekker de seg vekk, og løvinnene og ungdyrene spiser opp restene. Etter en stund er bare beingrinda tilbake med slintrer av kjøtt og sener. Da forlater løvene åstedet og vender tilbake til skyggen under trærne.

Sebraene og impalaene og vortesvinene forsvant da løvene angrep, og sletta er fri for antiloper og gaseller så langt mannen kan se. Også bøffelen er borte. Men elefanten står fremdeles i gjørmehullet, og han aktet lite på det som skjedde.

Ennå sitter gribbene i tretoppene. Men da de skjønner at løvene har trukket seg tilbake for godt, letter de fra kronene og slår seg ned ved beingrinda. De tar for seg av restene, hver minste kjøttbit, og rensker hodet for alt spiselig. Da de ikke finner mer å ete, letter de og flyr tilbake til de samme trekronene. Bare fluene er igjen, de svermer rundt det reinspiste skjelettet og de buete ribbeina, som lyser hvitt lang vei.

Fremdeles sitter mannen på den lille høyden, og han ser utover slettene, og etter en stund virker savannen like fredfull som før jakta begynte. Det varer ikke lenge før sebraene er tilbake, og etter en stund kommer gasellene og vortesvinene. Da ser mannen en flokk gnu som kommer ut av et skogholt, og fire vannbukker kommer ut av en lund til venstre og går ned til vannhullet og drikker. Og dyrene gresser og er uten frykt, og det er som om alle vel at løvene er mette, og at det ikke vil bli mer dreping på en lang stund.

Og ingen lar seg merke med beingrinda, som ligger et par hundre meter bortenfor vannhullet.

Mannen fortsetter å drømme. Etter en stund forlater han den lille høyden, og det er som om han ser landskapet utenfra, som på en film. Og som han ser bildet av savannen gradvis forsvinne, som et bilde som zoomes ut slik at detaljene blir borte, og naturen blir til et gulgrønt, konturløst hele, reiser han langt, langt tilbake i tid, millioner av år, til den tida da mennesket var en del av naturen og en dyreart på linje med de andre.

Det var før mennesket hadde spist av kunnskapens tre, og det var før synden kom inn i verden.

I grenseland, kap. 5, del 4.

Det er midt på dagen og hett, og lufta dirrer. Mannen ser en stor løveflokk, som ligger i skyggen under greinene av noen svære akasietrær, som står i en liten lund for seg til høyre for et vannhull. Det er atten dyr i flokken. Fire unger, som ikke er mange månedene gamle, fire ungløver, som ennå har ungdyrenes karakteristiske brune flekker på bein og lår og under magen, og det er åtte hunnløver og to svære, svartmankete hanner.

Hannene ligger på magen og holder oppsyn med flokken, mens løvinnene ligger på sida eller på ryggen, i grupper på to og to. Noen sover, andre døser, av og til gaper de og gjesper, de trekker opp overleppene og mannen ser tydelig de svære gulhvite tennene. Ungene leker, men etter hvert utvikler leken seg til slåsskamp, og de snerrer og hviner når bitene blir for harde. En av dem er frekk nok til å trekke ei løvinne i halen. Det voksne dyret hever hodet og viser tenner og knurrer, og den lille hopper på stive bein en halv meter til sida. Ungløvene holder til i utkanten av flokken, de ligger på magen i en ring nær ved et tre, og de følger vaktsomt med i alt som skjer. Så blir de lei av å ligge, de går bort til treet og kvesser klørne på den ruglete stammen.

Noen hundre meler til venstre for vannhullet gresser en sebraflokk. Sebraene er var løvene, men de rekner ikke med noe angrep midt på dagen, og de er ikke spesielt årvåkne. Bakenfor ser mannen fem impalaer, og til venstre for dem holder en vortesvinfamilie til.

Et par hundre meter til høyre for løveflokken står en svær bøffel til knes i et mudderhull. En hannelefant kommer bort til hullet. Han stiller seg på kanten, og siden det ikke er plass til to, vil elefanten ha bøffelen ut av gjørma. Bøffelen snur seg og står med hodet litt bøyd, den ser mot elefanten, og slik blir de to store dyrene stående en lang stund.

Elefanten går langs kanten rundt hullet, og bøffelen dreier så han hele tida holder øye med elefanten, og det er som om bøffelen ikke riktig vil gi seg. Men til slutt blir elefanten utålmodig. Han vifter med ørene, løfter hodet og blåser i snabelen. Da kravler bøffelen ut av gjørma, og overlater stedet til han som er større og sterkere.

Sebraene og gasellene gresser, og løvene ligger nær ved, og det er stille og fredfullt på savannen.

Da ser mannen åtte gribber, som sitter i toppen av et tre som ligger til høyre og langt bak løvene. De store fuglene med de lange, rødlige halsene minner han om døden, om det å drepe, og om det å bli drept. Og mannen får det for seg at gribbene sitter og venter, og at noe uvanlig kommer til å skje.

I grenseland, kap. 5, del 3.

Vinden rusker i flåten, kvelden mørkner til, og det begynner å regne. Mannen går inn i hytta, men han lar døra stå åpen, så han kan se ut mot garnposen. Han fyrer i ovnen, tenner ei parafinlampe, og setter seg på brisken på motsatt side av døråpningen. Mannen stopper og tenner pipa. Så legger han mer ved i ovnen og stiller trekken. Vinden og regnet tiltar, og etter hvert driver regnet inn på hyttegolvet. Da lukker mannen døra, han legger seg på brisken og brer en sovepose over seg.

Del blir nattt, og mannen slumrer. Han hører suset fra elva og regnet som trommer på bølgeblikket og kjenner vindkastene riste i hyttetaket. Det knaker i reisverket, og flåten duver i bølgene. Så blir disse lydene fjerne og er til slutt langt, langt borte, og mannen sovner.

Ved midnatt ringer bjellene. Mannen våkner med det samme og hopper ut av senga. Han åpner døra og henger parafinlampa på en spiker over døråpningen. Så går han bort til spellet og begynner å trekke opp spellsteinen.

Regnet pisker mannen i ansiktet, og han må holde øynene halvt igjen. Lampa svinger fram og tilbake i vindkastene, og lysskinnet flimrer. Det er nesten så han ikke kan se noe, men mannen vet hva han skal gjøre, og han dreier spellet og løfter steinen, og etter en stund er sekken tett. Han skimter noe sølvglinsende nede i dypet, fisken slår kraftig med halen og vikler seg inn i garnet. Det er en meget stor laks, kanskje den største mannen har sett.

Mannen skal til å trekke inn hegdestengene for å gjøre sekken mindre, slik at han kan kleppe laksen med kjeksen. Men da han går bortetter treverket som er sleipt etter all regnet, glir han, og han faller bakover. Mannen forsøker å vri seg, og han prøver å ta seg for, men han kommer ikke rundt, og han slår hodet hardt mot hytteveggen. Han faller ned på kanten av flåten, og blir liggende med føttene og halve kroppen ute i garnsekken.

Mannen er i ørske. Først er alt svart. Så ser han etter den sølvglinsende laksen, men den er borte. Da ser han mange runde og lysende hvite gjenstander i garnsekken. Først er de dypt nede og ser ut som ildkuler, så flyter de langsomt opp mot vannskorpa. Mannen ser at det er hodeskaller, ni i tallet, og de glinser med en hvitgul og litt grønnlig farge, nærmest selvlysende, som om de var belagt med fosfor. De tomme øynene og de tannløse munnene griner svart. Skallene ruller i bølgene, og de dreier rundt og rundt. Så forsvinner de ned i dypet. Men de synker langsomt, og han kan se dem lenge. Idet de blir borte hører mannen skrik, som ikke kommer nede fra garnsekken, men fra et sted langt borte. Da blir han fælen.

Jegeren har satt seg opp i senga, og han må bruke tit tid på å finne ut hvor han er. Han tørker svetten av panna, og da han tenner talglyset som står på stolen ved senga, skjelver han på hendene. Så setter mannen seg på sengekanten og får fyr på en sigarett, og han røyker med dype drag.

Jegeren sitter lenge på sengekanten, og han kan ikke få seg fra å tenke på drømmen om elva og fisket og laksen og skallene.

Det har for lengst sluttet å brenne i ovnen, det begynner å bli kjølig, og mannen skutter seg. Han går ut på tunet og slår lens. Natta er ennå ung, og det er bekmørkt. Skodda henger fremdeles tjukk helt ned på vollen, og han føler fuktigheten mot huden. Det er vindstille, og først hører jegeren bare susen fra Litjelva oe Gauna. Så skvetter han til, idet ei jordugle flyr tett forbi. Vingeslagene er lydløse, og han ville ikke ha merket fuglen om den ikke fløy så nær at han kjente luftdraget. Jaggu er jeg skvetten, mumler mannen, mens han ser ut i mørket i den retningen Finnskallneset ligger, Jeg må ta det med ro. Jeg har ingenting med disse skallene å gjøre. Noen ganger har jeg for mye fantasi. Det er av og til en plage.

Det er flere timer til daggry, og mannen går inn og legger seg igjen. Ennå sitter drømmen fast i sinnet, og han får ikke sove med det samme. Han lukker øynene og lar bildene komme som de vil.

Først ser mannen enda en gang fisket som ligger ut fra odden, og han ser skallene som ruller i vannskorpa inne i garnsekken. En sterk, ubestemmelig skyldfølelse kommer brått på han, og for en stund er den tung å bære.

Så ser han fjell og daler og mange elver, og han ser mørke skoger og et stort mørkt vann med høye, grankledte åser rundt. Deretter ser jegeren utover havet, og han ser ei lang sandstrand og ei lun, solfylt vik med mange små øyer. Så ser han en gåseflokk i plog som flyr oppetter en dal, og som forsvinner i sørlig retning over en fjefltopp.

Og idet jegeren sovner, er også han dratt sørover. Han er i Afrika, og han sitter på en høyde og ser utover savannen.

I grenseland, kap. 5, del 2.

Mannen sitter på en benk framfor ei hytte som ligger på en flåte. Flåten, som er tretten meter lang og fire meter brei, ligger ut fra et nes på tvers av ei stor elv. I hytta er det to brisker, et bord og to stoler og en ovn i hjørnet til venstre for døra, som vender ut mot elva medstrøms. Et garn som går ned til elvebotnen, er spent langsmed flåten på den samme sida. Ragarnet er satt opp slik at fisken ikke kan passere på innsida av hytta.

Framfor mannen står et stort garn, som er holdt ut fra flåten av hegdestengene, to lange stenger som står i kryss på den ytre sida av spellet, en handvinsj som brukes for å senke og heve garnsteinene. Garnet er formet som en sekk med en åpning mot den sida som vender mot land. Fem snorer er festet til et gammelt sagblad som er gjort fast til innsida av hytteveggen til venstre for døra, like ovenfor der mannen sitter. Det er laget en smal åpning i veggen, en liten glugge som snorene går gjennom. Under sagbladet henger noen bjeller. Snorene, som kalles nappetrådene, går på skrå ned i elva og er festet til garnet på ulike steder i botnen og i bakkant av sekken.

Når det går fisk i elva, kommer den nær land utenfor neset, der det er ei renne, og den svømmer mot ragarnet. Fisken følger garnveggen, går gjennom åpningen i sekken, og når den støter mot yttersida av garnet, snur den medstrøms og kommer ned i bakkant av garnsekken. Her kommer fisken bort i nappetrådene, og sagbladet som står i spenn, begynner å vibrere og får bjellene til å ringe. Da må fiskeren dreie spellet for å heise opp spellsteinen slik at sekken tettes.

Det er sommer og tidlig kveld. Mørke skyer henger over fjellene rundt. Det blåser frisk bris oppetter dalen og elva, og bølgene er ganske store på den lange, åpne strekningen nedenfor neset. Mannen smatter på pipa. Han ser opp på himmelen og venter regn.

Et par hundre meter nedenfor fisket, på den samme sida av elva, tar ei hegre ut fra bredden. Først flyr fuglen rett mot flåten. Så blir hegra var mannen, og den dreier mot den andre sida. Fuglen slår seg inn på en grasvoll. Den sitter slik til at mannen ser den store fuglen helt tydelig. Hegra strekker den lange halsen og beveger hodet opp og ned og fra side til side. Fuglen slår et kraftig slag med vingene og rister dem et par tre ganger. Deretter forsvinner hegra inn i skogen.

Mannen på fiåten tenker etter. Fuglen og måten den ristet vingene på, minnet han om noe. Han kommer ikke på det med det samme. Så husker mannen et dikt han en gang har lest:

Hodet bøyes opp og ned,
og den lange halsen strekker seg,
som for stadig å nå noe som ikke kan nås.
De lange vingene ristes et par slag
for å gjøre seg klar til å starte på nytt
- igjen og igjen

Mannen vet ikke hvorfor han tenkte på akkurat dette, men det bekymrer han ikke.

I grenseland, kap. 5, del 1.

Tåka er tett, og det er helt mørkt da jegeren kommer ned til hytta. Gammeltispa møter han i døra, hun vifter med halen og lukter på sekken og på hagla. Mannen lar døra stå åpen så gammelhunden kan lufte seg, og han vrenger av seg de våte klærne og skifter fra innerst til ytterst. Han tenner Aladdinlampa, fyrer i ovnen og setter en kjel poteter på plata. Så henter jegeren en øl fra olla, og han legger seg på senga og tenner en sigarett.

Det har ikke vært noen stor jaktdag, og mannen har ikke mange rypene i sekken. Til vanlig henger han opp fuglen så snart han kommer ned fra fjellet, men i dag føler mannen seg så sliten at han vil vente med det. Han drikker ut, stumper sigaretten og klapper den gamle tispa som har lagt hodet i fanget hans. Gordonsetteren sover tungt med hodet liggende opp mot et ovnsbein. Den svarte tispa drømmer om jakt, og det rykker i kroppen hennes.

Mannen lytter til ovnsduren og til putringen fra potetkjelen, og han slumrer nesten inn. Idet han er ved å sovne, ser han at lyset blir svakere, og han kommer på at han har glemt å etterfylle parafinlampa. Jegeren reiser seg og tenner et stearinlys. Så slokker han lampa, fyller på parafin og tenner på nytt.

Potetene er kokt, og mannen heller potetvannet i hundefatet og setter det ut til kjøling. Han vil vente med å fore hundene, slik at gordonsetteren kan sove ennå en stund. Den unge tispa har hatt to harde dager, og hun var dyktig sliten mot slutten av dagen. Hun sovnet med én gang hun kom inn gjennom døra.

Mannen har sodd med for to dager, og han henter kjelen, som står ute i spiskammeret. Han ser at han åt mer enn halvparten i går, og han fyller på vann. Men det spiller ingen rolle, for kjøttkrafta er svært konsentrert og tåler å spes. Og han har kokt seks poteter og har mer enn nok mat.

Mannen henter en ny øl, og han drikker den mens han spiser soddet. Etterpå skjenker han seg et halvt glass whisky og tenner en sigarett. Han legger seg på senga og er i godt lune etter måltidet, han ligger slik en stund og slapper helt av. Deretter tilbereder han hundematen og forer hundene. Gordonsetteren er glupsk og spiser fort og mye til hun er rund og storvommet. Men den gamle engelsksettertispa bare pirker i maten og får lite i seg.

Så husker jegeren på rypene, og han finner ei lykt og går ut i vedskjulet. Skodda har tetnet ytterligere til og er nå så tjukk at mannen knapt kan se over til uthuset. Han henger opp fuglen, og før han går inn i hytta, lufter han hundene for natta. Jegeren vil gå tidlig til sengs, slik han bruker når jaktdagen har vært lang.

Jegeren fyller ovnen med ved for å få skikkelig tørk på de dyvåte klærne, og han slokker lyset og kryper ned i soveposen. En stund tenker han på samemordene, og på gjenferd og på ånder som ikke får hvile, men han vil ikke la disse tankene få for godt tak.

Han roper på gammeltispa og får henne til å legge seg ved sida av han. Hun har vondt for å komme opp i senga uten hjelp, og mannen løfter henne og legger henne inn mot veggen. Så legger han armen rundt henne og stryker henne nedetter brystet, og han kjenner at hårlaget somme steder er borte. Du har ikke lenge igjen, mumler mannen. Det må vi finne oss i både du og jeg.

Mannen sovner nesten med det samme, og tispa sover med hodet på magen hans. Den gamle hunden drømmer, det rykker i kroppen hennes, og for hvert rykk kommer et klagende klynk. Og drømmene tar tak også i jegeren. Først ser han et glimt av noen skaller, så jages dette bildet vekk. Deretter er han på ei lang reise, og reisa fører han gjennom mange landskap, som han ser i korte glimt; noen bilder er lyse, andre er mørke, og noen er lyse og mørke på én gang. Han farer fort fram, og ferden går raskere og raskere, og bildene ruller forbi til alt til slutt flimrer. Da ender reisen i et bilde som står helt stille, og som først er bekmørkt.

Da drømmer mannen om flåtefiske i ei stor elv.

I grenseland, kap. 4, del 3.

Neste dag gravde Jeppe kroppene og hodene ned i ei grubbe, og da våren kom og isen gikk av elvene, kastet han hodene ut i Litjelva. Skallene ble tatt av strømmen og ført ut i Gauna, og de dreiv i land på et nes, som ligger tett nedenom der Litjelva og Gauna renner sammen. Seinere fikk odden navnet Finnskallneset, og det heter neset den dag i dag.

Ut på våren ble samene meldt savnet, og øvrigheten søkte etter dem og fulgte sporene til Gaundalen. Kort tid etter ble skallene funnet på Finnskallneset. Den grufulle ugjerningen kom for en dag, og Jeppe ble fengslet og stilt for retten. I 1694 ble han dømt til døden. Hodet hans ble hogd av, og sto lenge på nidstang ved kirka i Snåsa. Kroppen ble lagt på steiler og hjul og kom aldri i innvidd jord.

Mannen hadde hørt denne historien slik den gikk på folkemunne, men han visste ikke sikkert om ugjerningen hadde skjedd akkurat slik.

Jegeren sitter ved fossen en halvtimes tid, og han tenker lenge på udåden og på ondskapen som stundom tar bolig i mennesket.

Det begynner å skumre, og mannen reiser seg og tar geværet i handa. Han går over Litjelva og gjennom den mørke granskogen mot hytta.

Da mannen går forbi den gamle boplassen der mordene skjedde, stanser han. Husene er for lengst borte, men her er fortsatt spor etter mennesker, de gamle tuftene er ennå synlige. Det skulle spøke på dette stedet. Om natta hendte det at Blå-Nils gikk igjen. Stundom pustet og stønnet den gamle samen og skreik i villelse så det kunne høres lang vei. Ofte var det en risling og en rasling, som når noen graver med hendene i mynter i ei jernkiste. Og ved midnattstid kunne en noen ganger høre den dumpe lyden av fjerne øksehogg.

Men jegeren vil ikke la det uhyggelige komme helt innpå seg, og han ser ingen spøkelser, og han hører ingen merkelige lyder. Mannen står en stund i utkanten av furumoa mens mørket faller på, og han ser på de mørke furuene og granene rundt den åpne plassen. Litjelva bruser tett nedenom, nå som da, og han undres på hvordan noe menneske kunne gjøre en slik ufattelig ugjerning.

Så vandrer jegeren videre med den svarte tispa i hælene, og snart kommer han ned på en kjerreveg som fører fram til garden og hytta.

I grenseland, kap. 4, del 2.

På slutten av 1600-tallet lå gardene i Gaundalen noen hundre meter sørøst for de to fossefallene i Litjelva. De lå vakkert til på en tørr furumo, godt skjermet for vær og vind. Det var to garder på den tid, som begge var bebodd.

Sjelden hadde noen ærend inn til Gaundalen. Det kunne gå måneder mellom hver gang, og de fastboende var vant til ensomheten. På sommerstid hendte det at en fisker kom over fjellet og ned i dalen, han kunne være her en dag eller kanskje to, så dro han videre, østover eller vestover, nordover eller sørover. Om høsten var det likedan, en jeger streifet stundom gjennom traktene, men han var aldri lenge på ett sted. Om han hørte til i Verdal, dro han i sørøstlig retning, over den østre delen av de norske Skjækerfjella, og var han fra Snåsa, dro han mot nordvest, som oftest over Reinhornfjellet. Eller kanskje hørte han til på Kall. Da for han med båt over Torrøn.

Samene kunne komme oftere, enten det var vinter eller sommer, vår eller høst. Somme ganger så de etter reinen, noen ganger var de på jakt, og andre ganger gjorde de byttehandel med de fastboende.

En dag før jul i året 1693 kommer ni samer til en av gardene i Gaundalen. De går på ski, og de har med seg en stor kjelke som er full av sekker og knipper og kjørler av ulike slag. Den eldste av samene heter Blå-Nils. Han er kjent som en holden mann. Bonden, som heter Jeppe, står på trammen, da følget kommer inn på tunet. Samene ber om husrom for natta.

Først vil Jeppe ikke huse samene, og han ber dem fare videre. Han er ikke av det gjestfrie slaget, han liker ikke fremmedfolk, og især ikke samer. Så ser bonden på Blå-Nils, på sleden og på alt samene har med, og han kommer i hu gjetordene om den gamle samens store rikdom.

Det kan bli ei råd med husrom, sier Jeppe til Blå-Nils, om dere tar til takke med utløa. Det er ikke plass innomhus.

Blå-Nils og de andre takker til.

Bonden ber gjestene inn i stua, han byr dem spekemat og mjød, og etterpå mye sterkt brennevin. Så gjør Jeppe i stand ute i utløa, han legger reinsdyrskinn og saueskinnspelser utover i høyet, og til sist finner han kudder til å ha under hodene, og under hver kudde legger han ei vedski.

Da Jeppe kommer tilbake til stua, har de fremmede forsynt seg dugelig av det sterke. Han byr dem på mer brennevin, de lar seg nøde og drikker tett. Samene snakker mye, og Blå-Nils skryter av sitt jordiske gods, og av alt han har med seg i sleden.

Jeppe henter ei ny kagge med brennevin, og han skjenker de store trekoppene til randen. Samene drikker, Blå-Nils mest av alle, til også den andre kagga er tom.

Det blir kveld, og da fremmedfolket går for å legge seg for natta, er de drukne og nesten medvetsløse. Jeppe følger dem ned til utløa og viser dem sengeleiene. De legger seg på reinsdyrskinnene, trekker saueskinnspelsene over seg og legger hodene på kuddene.

Før Jeppe forlater utløa, forvisser han seg om at de fremmede sover, og at kuddene med vedskiene ligger riktig til. Han går tilbake til stua, og han henter enda ei kagge med brennevin. Han skjenker i et stort krus, og han skjelver på hendene. Så går han ut til kjelken, og han undersøker alt som ligger på den. Han finner mangt av verdi, og som er til stor praktisk nytte. Til sist finner han ei stor jernkiste med to hengelåser i botnen av sleden.

Jeppe står en stund og ser på kista. Han snur seg og går noen skritt fra kista og kjelken. Så stanser han og blir stående lenge med ryggen til. Grådigheten, griskheten og begjæret river i han. Så går han inn i skjulet og henter et spett, og han bryter låsene opp. Han tar av seg skinnvottene, og han graver dypt i kista og lar sølvet og myntene gli mellom fingrene. Så ser han ned mot utløa. Han mumler noe.

Jeppe går inn i stua, og han skjenker i et fullt krus av det sterke. Han blander halvt om halvt med brennevin og mjød, og drikker kruset tomt i et eneste drag. Men kjeften er tørr, og han fyller enda et krus med en blanding av mjød og brennevin. Så tar han en stor slurk og setter kruset hardt fra seg. Og som han sitter slik, og som brennevinet etter hvert gjør sin virkning, kjenner han noe som brenner inne bak øynene, og hatefulle tanker kommer sterkt over han.

Samene var ikke som han, de var annerledes, fremmedartet, og ikke for godtfolk å regne. De var ikke bofaste, og det var i seg selv mistenkelig, de rekte omkring og var snart her og snart der. I grunnen var det noe uberegnelig og upålitelig ved alt de gjorde. Og øynene var fule og unnvikende, og de så aldri på den de snakket til. Farlige var de og, de var snare til å trekke kniv, og fikk de imot noen, gandet de og brakte stor ulykke med seg. En bonde på Stod hadde mistet ei kvige i ei myr, og ei gardkjerring på Kall hadde født et vanskapt barn. Det var samer som sto bak, det var noe alle visste.

Og Jeppe drikker mer brennevin, og han blir varm i kroppen og ør i hodet. Det er fullmåne og stjerneklar himmel, og snøen ute på tunet lyser hvitt med et islett av grønt. En ulv hyler oppe i Heggsjøfjellet, og han får svar fra en annen bortunder Skjækerskaftet.

Det blir natt, og da midnattstimen kommer, går Jeppe ut i bislaget. Der finner han ei bile, som han bruker når han parterer elg. Så går han ned til løa, og han holder øksa bak seg idet han går inn gjennom døra. Samene er i sterk rus, og de sover tungt. Jeppe står lenge og ser på Blå-Nils. Den gamle samen sover urolig, svetten renner fra panna, og han mumler noe. Så kaster han seg fra side til side, han skriker i villelse, og fråden står om munnen.

Da hogger Jeppe hodene av dem, først av Blå-Nils, og så av de andre, og det var ingen som våknet mens denne udåden skjedde.

I grenseland, kap. 4, del 1.

Da jegeren våkner ved sekstida om morgenen, henger skodda tjukk nedover Skjækerfjella. Det er vindstille. Mannen går ut på trammen og ser oppetter lia mot jaktterrenget, og han ser at skodda ligger langt ned i bjørkeskogen. I slikt vær har han ikke bråttom, og jegeren bestemmer seg for å lage en solid frokost og å ta den tida han trenger. Langturen i går sitter ennå i kroppen, især i anklene og i lårene, og mannen masserer og prøver å løse opp muskulaturen.

Så lufter han hundene. Gordonsetteren strekker seg og går mot døra på stive bein. Og hun tar ikke lange turen før hun kommer inn igjen. Mannen klapper gammeltispa på hodet. I morgen, sier han til den gamle, i morgen er det din tur.

Mannen fyrer i ovnen, koker kaffe, steiker fire stykker bacon og speiler to egg. Så spiser han tre brødskiver, og han drikker to kopper kaffe. Jegeren skjenker seg en tredje kaffekopp og røyker to sigaretter.

Jegeren henter hagla fra en spiker på veggen, og han undersøker løpene. De er fulle av krutt- og blyslam. Så tar han geværet fra hverandre og pusser og oljer de forskjellige delene, og til sist renser han løpene.

Da mannen har satt hagla sammen igjen, smører han matpakke, han ordner med skudd og pakker sekken. I går hadde jeg med femti skudd, sier mannen til gordonsetteren, som følger med i alt mannen gjør. I denne skodda trenger jeg neppe mer enn tjue. For sikkerhets skyld tar jeg med tredve.

Da mannen kommer opp i Skardalen, ligger skodda tjukk alle steder i rypeterrenget. Jegeren kan knapt se hundre meter framfor seg. Han setter bjella på hunden og formaner henne om å begrense søket. Så slipper han hunden, og hun krysser oppetter dalen.

Da klokka er sju om kvelden, sitter jegeren på en liten fjellknaus ved den nederste fossen i Litjelva. Det har vært skodde og regn hele dagen, og han er våt til skinnet. Jakta har gått dårlig, og jegeren har få ryper i sekken. Somme ganger var tåka så tjukk at han knapt så handa for seg, og det var ingen landemerker å orientere etter. Men han var aldri redd for å gå seg vill. Om han på et tidspunkt ikke visste hvor han var, kunne han bare følge en av de mange bekkene i terrenget. Da ville han før eller siden komme ned til Seterelva eller til Liitjelva, og etter det ville det være lett å ta seg ned til hytta.

Mannen ser oppetter fossejuvet. Skodda ligger så tett og så lavt øverst i fossen at det ser ut som om det hvite, skummende vannet kaster seg like ut av tåkeheimen. Somme ganger letter skodda, og mannen ser den kraftige krona på ei svær tørrfuru, som står på en brink øverst i fossefallet. Et øyeblikk ser han den svære trekrona med de hvite, forvridde greinene, men han kan ikke se stammen. Så tetner skodda langsomt til igjen, og den gamle, døde furua blir borte i tåkehavet.

Da jegeren igjen får et gløtt av den mektige furua, sitter en korp i toppen. Og da skodda litt seinere driver vekk fra fossefallet for en stund, ser mannen den svarte fuglen helt tydelig.

Mannen ser på den mektige furua, slik har den stått på brinken i flere hundre år. Og han ser lenge på ravnen, som sitter på en lang, kroket grein som rekker ut over fossefallet.

Da strekker korpen halsen og hodet og skriker tre ganger. Så letter den svarte fuglen og flyr oppetter elva og forsvinner i skodda.

Som mannen sitter og tenker på den gamle, døde furua og på ravnen, som er kjent for å varsle ulykke og død, kommer han i hu noe uhyggelig som skjedde i denne dalen for nærmere tre hundre år siden.

I grenseland, kap. 3, del 3.

Båtføreren manøvrerer slik at fisken er aktenfor båten. Akkurat da er fisken mindre enn hundre meter ute, og mannen sveiver, og den følger villig med inn enda noen meter. Men den store fisken har samlet ekstra krefter mens båten lå og dreiv, og plutselig setter den ut med en fart som er minst like voldsom som da den slo på.

Så kommer seilfisken opp for fjerde gang, den er igjen nesten tre hundre meter ute, og villskapen i hoppet er like stor som før. Og nå er det som om den store fisken satser alt for å komme løs, den hopper på nytt, tre ganger tett etter hverandre, og den bukter og kaster seg når den er oppe av vannet.

Men holdet er godt, mannen klarer å holde lina stram, og etter hvert makter han å få fisken noe nærmere båten. Han har hatt fisken på i om lag en time, og armene verker og er numne. Ytterligere tre ganger raser den store fisken ut med samme voldsomme fart, og tre ganger til kommer den opp på det samme kraftfulle viset.

Mannen sveiver så knokene hvitner, han tenker bare på å holde lina stram, og på å trette den store fisken ut, litt etter litt. Han svetter i den sterke varmen, og svetten drypper ned i øynene, nå og da må han tørke ansiktet med handbaken.

Men etter hvert spakner seilfisken, og når den hopper, henger den like over sjøen. Halen pisker fortsatt i bølgetoppene, men det er lite kraft i slagene.

Jeg er dyktig sliten, mumler mannen, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det gående. Men jeg vet at du er enda trøttere, og at du ikke har stort mer å gi. Jeg har deg snart om bord om jeg gjør alt rett, og jeg skal passe på å ikke gjøre noen feil.

Fisken er nå tett bak båten, og den er enda større enn mannen først trodde. Og spenningen stiger og er like stor som da fisken slo på. Mannen lar ikke fisken få noen sjanse til å få den minste slakk, slik at den kan gjøre et siste, kraftig slag og rykke lina av.

Da fisken kommer helt inn til båten, gjør den det aller siste forsøket på å komme løs, og den tar ut de siste kreftene. Den raser ut om lag femti meter, så kommer den store fisken opp for siste gang. Men det er ikke noe kraft i hoppet, og den klarer bare å komme halvt ut av sjøen. Fisken kaster med hodet, først til den ene siden og så til den andre, idet den øvre delen av kroppen er oppe over vannflata. Slik blir den stående en liten stund, rett opp og ned på halen. Så forsvinner seilfisken langsomt ned i bølgene, og det siste mannen ser, er enden på det lange spydet.

Nå følger seilfisken med inn til båten, og da den kommer opp i vannskorpa, ligger den på sida og er helt utmattet. Den beveger litt på halen og forsøker å reise på hodet, men den er nesten i svime, og den klarer det ikke. Så gir den store fisken opp, kampen er over, og den er som død og ligger helt rolig.

Mannen roper på skipperen, og sammen får de lempet fisken om bord. Den er så lang at den rekker tvers over båten og vel så det. Fisken slår et siste slag med halen, så henter skipperen ei stor treklubbe og slår den i hjel.

Det er en meget stor fisk, rundt åtti kilo, og den er lang, slank og elegant. Du kjempet til det siste, mumler mannen, og du ga meg litt av en kamp. Du hadde sjansen til å komme løs da båten lå og dreiv, men du brukte den ikke. Jeg vet ikke hvorfor du ikke gjorde det. Men du ga meg en fiskeopplevelse jeg aldri har hatt før, og som jeg neppe vil glemme.

Og mannen ser lenge på den store fisken, og han tenker gjennom det som skjedde fra han så seilene bak åtene. Nesten en og en halv time varte kampen, og han hadde aldri før kjempet så lenge med noen fisk. Hele tiden hadde han tenkt på fisken, og på stanga, og på snøret, og på å kjempe, og på å gjøre alle ting riktig.

Mannen setter seg tilbake i stolen. Ansiktet og brystet glinser av svette og armene er såre og skjelvende. En stund føler han seg helt utmattet både fysisk og psykisk, og han vil bare sitte og ta seg inn igjen, uten å tenke og uten å gjøre noe.

Slik sitter han en stund, så tar han en øl opp fra en kjølebag, og han vipper korken av med sigarettenneren. Mannen tenner en sigarett, og han drikker halvparten av ølet og gir resten til skipperen.

Mannen sitter i stolen til han har røykt ut sigaretten. Så reiser han seg og rister på skuldrene og armene for å løse opp muskulaturen. Deretter ordner han stengene og snørene og setter på åte, og han er klar til å prøve på nytt.

Tre store seilfisk fikk mannen den dagen, og han hadde på en hai, som slo seg av etter femti minutter. Og dagen ble som mannen hadde håpet og trodd, og han hadde den gode følelsen av å lykkes, slik en kan ha det en sjelden gang.

En stund holdt han fast ved denne følelsen, som om han var redd for å miste den. Men da båten var på hjemveg, og han kunne se ei stripe av land mot horisonten, var den gode følelsen borte.

Idet båten kom inn i havna ved Malindi, sto mannen framme på bakken, og han så over mot byen og mot de grønne åsene bakenfor. Den store, rødgule sola gikk ned bakom åsryggen, og de siste strålene streifet over åskammen.

Og mørket kom brått på, slik det gjør bare i tropene.

Drømmen er over, og jegeren sover fredfullt en lang stund. Så drømmer han om stormer i Sørishavet, og om ei mørk natt i januar, da kokeriet nær hadde gått på et isfjell.

Men ved midnatt løyer vinden, og etter det sover mannen rolig, og han drømmer ikke mer.

I grenseland, kap. 3, del 2.

Mannen er i en båt ute på bankene øst for Malindi, et lite sted som ligger noen mil nord for Mombasa. Han sitter i en dreibar stol ute på akterdekket. Dekket har ikke noe overbygg, sola skinner og det er svært varmt. Det er snører ute fra en utrigger på hver side, og mannen har snøre ute fra ei stang, som han har trædd ned i en holk i framkant av stolen.

Det er i oktober, og monsunen har satt inn. Det blåste og regnet kraftig natta før. Og selv om vinden løyet utpå morgenen er sjøen grov, og det skummer hvitt på bølgetoppene.

Båten er nettopp kommet ut på fiskefeltet, og mannen har nylig fått snørene i sjøen. Han stopper og tenner pipa, og han lener seg tilbake i stolen og kjenner den gode spenningen i kroppen. Mannen har leid båten for hele dagen, og kan fiske effektivt i minst seks timer.

Det er en av de dagene han er sikker på at han vil ykkes, og at han har den nødvendige flaksen. Det kan ta kortere eller lengre tid, men før eller seinere vil båten komme inn i en stim med seilfisk, og lykkes han ikke første gangen, ville han lykkes den andre eller iallfall den tredje.

Det er seilfisk mannen er ute etter, og han håper at de ikke kommer inn i en stim med tunfisk, som ofte biter ivrig på, og som er lette å huke, og som det etter størrelse og vekt tar lang tid å få inn. Det er slett ikke tid til slike sysler, og det vil redusere mulighetene for det fisket han er kommet for.

Jeg ønsker ikke tunfisk og ikke kongefisk og ikke hai, mumler mannen for seg selv. Jeg vil se seilet opp mot åtet, se at fisken slår åtet ned i sjøen med spydet, kjenne at han tar åtet, vente noen sekunder, de mest spennende av alle, før tilslaget. Ett kraftig tilslag eller kanskje to eller kanskje tre. Og jeg vil se fisken rase ut, i vanvittig fart, opp mot hundre kilometer i timen, før den kommer opp for første gang, fossende ut av sjøen, nesten to meter over vannflata i en elegant bue. Og så det samme, igjen og igjen, og når fisken blir trøttere og ikke kan hoppe på den samme kraftfulle måten, er det som den står på halen bortetter bølgetoppene. Det er denne opplevelsen jeg er kommet for, og jeg vil ikke at en tunfisk skal ødelegge den for meg.

Mannen tar noen dype drag av pipa, mens han ser vaktsomt på snørene og på åtene, som ploger 50-60 meter bak båten. Slik sitter han en halvtime, og en time og enda en halvtime. Da kommer med ett mange seil opp bak åtene, fire-fem stykker, i neste øyeblikk raser snørene ut fra begge utriggerne, og en fisk tar åte også på den stanga mannen har foran seg. Han griper denne stanga og venter litt, så slår han kraftig til, en gang og en gang til, og han har fisken på. Det er ikke mulig for mannen å handtere tre stenger og tre fisker samtidig, han må passe på den han har kroket, og han håper at de andre fiskene spytter ut kroken slik at snørene ikke tvinner seg.

Fisken er kroket og den sitter, og mannen konsentrer seg bare om den og om det han skal gjøre. Snella hviner og snøret raser ut, og lina pisker bortetter bølgetoppene. Da kommer seilfisken opp for første gang, tre hundre meter ute, akkurat slik han tenkte seg det. Mannen setter stanga ned i holken, han sveiver og holder snøret stramt, og bremsen står såpass på at fisken en stund følger med inn. Men det kjemper og bukter og vrir seg nede i dypet, stanga står i helspenn og er nesten dobbelt, og den rister og slår så kraftig at mannen kjenner det i hele kroppen. Så raser seilfisken ut på ny, og igjen kommer den fossende opp av sjøen. Denne gangen ser mannen fisken bedre, den er meget stor, den veier minst seksti kilo, og den er nærmere tre meter lang.

Mannen sveiver og teiter bremsen litt, fisken gjør mindre motstand og følger med inn nesten hundre meter. Det er som om den samler krefter til et nytt og enda mer kraftfullt forsøk, for mannen vet at fisken slett ikke er trøtt, og at den er innstilt på å kjempe ennå lang tid. Og det varer ikke lenge før den setter ut på ny, seilfisken kommer ut av sjøen for tredje gang, den hopper like høyt som før, og den lander i en bølgetopp så spruten står flere meter til værs.

Jeg vet at du har krefter igjen, mumler mannen, og at du ikke gir deg med det første. Det vil ta en halvtime eller kanskje en time før jeg får deg om bord, om jeg har hellet med meg. Jeg er nå sikker på at kroken sitter som den skal. Men jeg må passe på at du ikke får noen slakk, slik at du slår lina av. Det er det du prøver på, og det er det jeg må unngå.

De andre fiskene som tok åtet, spyttet det ut ganske snart, og snørene fra stengene på sidene henger slapt i vannet. Mannen roper til skipperen, som sveiver inn disse snørene, og fiskeren kan utelukkende konsentrere seg om den fisken han har på.

Båtføreren setter båten i revers for å gjøre det lettere å ta seilfisken inn. Da stopper motoren, og skipperen får ikke start med det samme. Båten driver og er uten styring, og mannen skjønner at han må ta seg rundt skuta for å holde kontakt med fisken, og for å unngå å få snøret rundt båten og i propellen.

Fisken er et eller annet sted framfor båten, og snøret driver slapt langs babord side. Mannen tar stanga opp av holken og går bort til styrehuset på den venstre sida. Båten duver sterkt i de grove bølgene, og da han hopper opp på den smale avsatsen ved siden av overbygget, er han nær ved å falle i sjøen. Mannen holder stanga fast i den venstre handa, han holder i rekkverket med den høyre, og skifter tak med høyrehanda hver gang båten duver mot styrbord. Han aker seg framover, skritt for skritt, og han går to skritt for hver gang han skifter tak. Det er et vanskelig stykke arbeid, og han tenker på hva som vil skje om fisken setter til for fullt. Lina kan ryke, han kan miste stanga, og i verste fall kan han falle i sjøen. Derfor tar han ingen unødige sjanser, han holder seg hele tida godt fast, og han ser seg godt for. Han har ingen sans for det dumdristige, han tenker før han handler, og han tar seg den tida han trenger.

Da mannen når fram på bakken, sveiver han for å stramme lina og for å finne ut hvor fisken er. Båten driver fortsatt uten kontroll, og han må avgjøre om han skal gå rundt på styrbord side eller tilbake samme veien som han kom.

Fisken er forut på styrbord side. Derfor balanserer mannen bakover langs den smale avsatsen på høyre side av styrehuset. Han hopper ned på akterdekket, og han sveiver så hurtig han makter til lina igjen blir stram. Fisken er fremdeles på, den holder seg nesten i ro, og mannen tar seg tid til å puste ut. En stund er fisken på styrbord side, men båten driver halvveis rundt, og mannen må igjen ta turen opp på bakken.

Tre ganger må mannen rundt styrehuset før skipperen får startet motoren. Seilfisken var rolig så lenge båten var i drift, den hoppet ikke, og den raste heller ikke ut med snøret. Mannen setter seg i stolen, han er andpusten og trenger tid til å ta seg inn igjen. Du er jaggu en real motstander, mumler mannen. Du kunne lett ha slått lina av og kommet løs da jeg balanserte rundt båten. Nå er vi like langt, og det er som å begynne på nytt.

I grenseland, kap. 3, del 1.

Da mannen og hunden kommer fram til hytta, begynner det å mørkne. Vinden har tiltatt utover ettermiddagen, og mot kvelden blåser det frisk bris. Det har vært en lang dag, og både jegeren og hunden er slitne. Men mannen er i godt humør. Han har hatt ei god jakt, og han har mange fugl med ned fra fjellet.

Jegeren tar rypene ut av sekken. Han finner en hyssingrull, og han tar fuglen med seg inn i vedskjulet. Han henger fuglene opp, tre og tre sammen, og knyter hyssingen fast over en tverrgående bjelke. Mannen har sluppet ut gammeltispa, som ikke er blitt luftet siden morgenen. Hun gjør seg rein, og etterpå stikker hun hodet inn den åpne skjuldøra og værer rypene. Dørstokken er høy, og hun setter en fot oppå, men hun prøver ikke å hoppe over. Hun strekker halsen, og hun beveger hodet opp og ned og trekker støtvis inn teften av fuglen så det dirrer i neseborene.

Så ser gammeltispa mot jegeren, og da han ser på henne, vifter hun med halen. Tispa ser spørrende på mannen. Du skal få bli med, sier jegeren, men ikke når vi jakter så lange dager som i dag. Og i morgen blir det også en langdag. Jeg kan ikke forklare det, fortsetter mannen, men de to første jaktdagene er jaktlysten så sterk at jeg må gå fra det lysner til det mørkner. Ingen vet det bedre enn du, for slik er det hvert år. Jeg skjønner at du vil være med, og det er ikke noe jeg heller vil. Men det er ikke godt å si hvor mye du tåler, og jeg tør ikke ta deg med på en heldagsjakt. I overmorgen skal du få være med på en kort tur. Og etter det får vi se.

Mannen fyrer i ovnen og lager til middag. Han drikker en kald øl som han har stående i ei olle, og han tar fram ei flaske god konjakk. Det har vært en topp jaktdag, jegeren har skutt tjueåtte ryper, og han vil feire det. Mannen fyller halvt opp et vanlig melkeglass, og holder glasset opp mot lyset og ser på den gylne fargen. Så tar han en munnfull, og lar druebrennevinet rulle rundt ganen før han svelger det. Han setter seg på en stol inntil veggen, legger føttene på kanten av bordet og tenner en sigarett. Han har den fullkomne roen i seg, slik en bare kan ha det etter en hard og vellykket jaktdag.

Men jegeren sitter ikke lenge før han tenker på hundene, og han gir dem mat. Gordonsetteren er fetthungrig etter den lange og harde dagen, og han gir henne to store smørklatter til dessert. Så henter mannen enda en øl fra olla, og han spiser innherredsodd. I de seinere årene har det blitt en vane den første jaktdagen. Han har kokt en stor soddkjel og har poteter og gulrøtter attåt, og han eter fire fulle tallerkner av den varme suppa. Etter den tredje tallerkenen driver svetten nedover ansiktet, og han tørker seg med et papirhandkle.

Etter middagen legger mannen seg på senga, og han har konjakkglasset og sigaretter og askebeger på en stol ved sida av. Han tenner et lys som han har festet på lokket av en ølboks. Jegeren røyker og tar nå og da en slurk av konjakken, og han nyter den gylne drikken langsomt og kjenner den gode ettervirkningen.

Kroppen verker litt, især anklene. Det er ingen smerte, men en lett murring som snarere er behagelig enn vond, og han vet at neste dag er han omtrent like god. Men han trenger ei lang natts søvn, og han bestemmer seg for å legge seg tidlig.

Det blir natt. Vinden tiltar, det blåser kuling, og hytta rister i de verste vindkulene. Jegeren glipper med øynene og ser over mot ovnen og på lysskinnet som beveger seg som små ildtunger bortetter golvet. Han liker å lytte til vindkastene og til den søvndyssende duren fra ovnen, han slapper helt av og lar tankene drive. Han er i godt lune, og han tenker gode tanker. Kulingbygene minner han om havet. Søvnen kommer sakte på, og i halvsøvne minnes han hendelser i Sørishavet og andre turer til sjøs i urolig vær. Snart sovner mannen, og han drømmer om dypvannsfiske i Det indiske hav.

I grenseland, kap. 2, del 7.

Det begynte å blåse tidlig på ettermiddagen, og vinden tiltok gradvis utover dagen. Men vinden er mild, og mannen tar hatten av og lar den svalende brisen ruske i håret. Han tar noen dype drag av sigaretten og lytter til fosseduren. Han stryker tispa over nakken og klapper henne langs siden. Vi har det så godt som noen kan ha det, mumler mannen, vi savner ingenting. Så tenker jegeren på gammeltispa, som ikke fikk oppleve denne stordagen, og han blir litt lei seg likevel.

Jegeren røyker enda en sigarett, og han blir sittende med ryggen mot furua enda en stund. Det er to timer til skumring, og mannen har ingen hast. Han tar to brødskiver ut av sidelomma på sekken og gir begge til tispa. Du trenger dem bedre enn jeg, sier jegeren. Du har sprunget minst ti ganger så langt som jeg har gått, og du er mer sliten enn jeg er. Nå skal vi gå på skogen, og da kan du ta det med ro. Vi skal bare ta for oss skogkantene og ikke lia nedenfor. Er vi heldige finner vi en blånakke eller to. Og kanskje finner vi en sølvnakke.

Da kommer mannen i hu den gangen han jaktet på sølvnakken i Singsås, og han tenker på den svære gamle fuglen som han aldri fant igjen. Det kan hende jeg traff han likevel, mumler mannen, og kanskje døde han langsomt et sted langt nede i lia mot Gauldalen.

Og mannen ser for seg at den svære gamle fuglen med den sølvglinsende kransen rundt halsen slepte seg fram til utkanten av ei myr. Så klarte ikke gammeltiuren lenger å holde hodet oppreist, det var som om halsen ikke kunne bære tyngden, og hodet med det svære gråhvite nebbet sank ned langs brystet og inn under den ene vingen. Og fuglen la seg sakte ned på den ene sida, og ble liggende slik til reven fant han.

Jeg vet ikke hva som skjedde, sier mannen til seg selv, men slik kan det ha gått til. Og jeg liker ikke å tenke på det.

Jegeren reiser seg, og han tar sekken på ryggen og børsa i handa. Så går han langsetter skogkanten, slik han har planlagt.

Da mannen kommer fram til Litjelva, har tispa hatt stand på tiur tre ganger, men hver gang har fuglen gått ut bak svære graner, og jegeren har ikke fått felt. Før jegeren og hunden går over elva, setter de seg på ei helle, og mannen røyker en sigarett.

Vi har jaktet nok for i dag, sier jegeren til hunden, Det blir ingen tiur, men jeg er helt sikker på at vi får flere sjanser. Seinere i jakta skal vi bruke en hel dag eller kanskje to til skogsfugljakt. Og før eller siden skal vi få fuglen ut i en åpning.

Mannen og hunden går over Litjelva, og de begir seg på hjemveg. Jegeren ber tispa gå bak. Først vandrer de langs et langt, smalt myrdrag og oppetter ei li og over en ås, så går de nedetter ei glenne i den grove bjørkeskogen. Og mannen finner den halvt gjengrodde stien som han gikk om morgenen, og han følger faret til han skimter gården og jordene bakenfor skogkanten. Så dreier jegeren til høyre, og da han kommer ned til vindfallet som han satt på under oppturen, stanser han.

Mannen setter seg på en barkbit som ennå ikke har falt av den våte, slimete stammen. Slik sitter han en lang stund og kjenner at dagen svinner. Vinden rusker i trekronene, vissent løv virvler i lufta, og de gule bladene faller ned og legger seg i det høye graset, som gulner mer fra dag til dag. Mannen sanser høsten, og han ser tegnene rundt seg, sporene av forråtnelse og død. som samtidig er kimen til nytt liv,

Og mannen tenker tilbake på mange ting han har opplevd, og på de gangene han har sett inn i grenseland og har vært på grensen, og han tenker på noen som han kjente godt og som ikke er mer. Så tenker han på noe som han ennå ikke har fått gjort, og på noe annet som han helst skulle ha gjort annerledes. Og særlig tenker mannen på en del ting som han nå ikke kan endre på, og det plager han.

Slik blir jegeren sittende med den svarte tispa ved sida av seg til langt inn i skumringen.

I grenseland, kap. 2, del 6.

Over årene hadde forholdet til jakta endret seg også på mange andre vis. I yngre dager var jaktlysten så sterk at mannen hadde gått fra det lysnet til det mørknet hele jakta igjennom, hver eneste dag, uansett hvor lite han hadde sovet, og uansett om han hadde drukket tett kvelden og natta før.

Særlig hadde den første jaktdagen ofte vært hard. Somme ganger hadde han ikke kommet seg i seng før klokka tre om natta. Men klokka fem var han oppe og klar til å legge i vei. Det var ikke jakta kombinert med alkohol han så som noe stort problem, han var som regel blitt temmelig edru når han hadde forsert de lange, bratte liene opp mot rypeterrenget. I regelen gikk han så fort at han var dyvåt av svette, og han fikk skikkelig fart på forbrenningen. Han brukte å sette seg når han kom opp i fjellet, idet sola rant.

En gang hadde jegeren hatt så bråttom at han glemte å ta med seg mat, og han jaktet i fjorten timer på tom mage. På tilbaketuren var han så sliten at han knapt visste hvor han var, og da han hadde en time igjen å gå, ringte det for ørene, og han hørte merkelige lyder. Da hadde han satt seg ved ei blåbærtue, og han spiste noen handfuller bær før han dro videre.

I de seinere årene var mange ting ved jakta blitt annerledes, han tok seg mer tid, og det var ikke lenger noe poeng i å utfordre seg selv på den samme måten. Intensiteten i jaktopplevelsen ble ikke noe mindre ved det, den ble snarere rikere og mer mangfoldig. Og han følte seg mye mer som en del av naturen.

Fortsatt følte han en dragning til den store opplevesen, det å jakte på en lur gammelstegg, eller aller helst på en listig gammetiur. Men det var ikke lenger så viktig å få fuglen i sekken. Det var ikke selve målet på samme måten som før. Målet var snarere jaktforløpet og spenningen ved det.

Etter som årene hadde gått, var han blitt mer opptatt av samspillet i naturen, og av å ta vare på heller enn å overvinne. Var det et dårlig rypeår, jaktet han ofte mindre enn han kunne ha gjort, han skaut minst mulig gammelfugl, og han løsnet skudd bare på gode sjanser.

Og som mannen sitter og tenker på de motstridende kreftene i mennesket, krefter han selv hadde følt og følte sterkt inne i seg, ser han utover den grønngule dalen og mot de rødbrune og gråsvarte Skjækerfjella bak, og han undres på om mennesket i tide vil evne å finne en fornuftig balanse mellom vekst- og bevaringskreftene i seg, slik at det å ta vare på kommer til å bli viktigere enn det å vinne over.

I grenseland, kap. 2, del 5.

Jegeren tenner en sigarett, og han leer litt på anklene som begynner å bli såre. Han har vært ute i nærmere tolv timer og har jaktet i ni, og han har tatt med seg mesteparten av terrenget i begge dalene. Om mannen hadde villet, kunne han ha gått etter kullene, og kanskje ville han da skutt enda flere fugl. Men han ville først og fremst undersøke bestanden i alle delene av terrenget, og han gikk hele tida slik han hadde planlagt, og lot de kullene være i fred som fløy over i terreng tispa hadde avsøkt.

Han hadde funnet igjen alle rypene han hadde felt, og de fleste døde momentant. Tre ganger hadde han vingeskutt fugl, men han hadde sendt hunden etter straks, og tispa hadde funnet de skadde rypene med det samme. En jaktdag med «clean killing» ga en god følelse. Det ble mer og mer viktig for hvert år.

Det hadde ikke alltid vært slik, i sine yngre år hadde jegeren mest tenkt på å få fylt sekken, og han hadde brukt alle sjanser som bød seg. Det hadde ført til en del skadeskyting, og han tenkte ofte på smertene og lidelsen ved en langsom død. Disse tankene plaget han, og de opptok han mer og mer som årene gikk. Derfor prøvde han å holde skuddene tilbake på halv-sjanser. Det var enkelt nok når han jaktet i åpent rypeterreng. På skogsfugljakt i tett skog var det verre, da var det stort sett bare halv-sjanser en fikk.

En gang han jaktet i Singsås, hadde han skutt ei orrhøne på svært langt hold. Hunden hadde hatt stand i kanten av en liten bekkedal. Siden terrenget var snødekt og det var kuldegrader, hadde det vært skroppføre, og jegeren hadde ikke kommet nær innpå fuglen.

Han hadde fått til et godt skudd, men holdet var over femi meter. Jegeren så at orrhøna falt, men han kunne ikke se nøyaktig hvor. Nesten en time hadde han lett etter fuglen. Han gikk opp og ned bekkedalen, og han undersøkte begge høydedragene langsmed. Så gikk han tilbake og startet på nytt, om lag på det stedet han så fuglen falle, og han lette ut fra dette punktet i større og større sirkler, og hunden undersøkte hver eneste kvadratmeter av nærområdene. Ei bekkesildre rant nedetter den lille dalen. For det meste var bekken dekt med is og snø, men enkelte steder var det åpent vann. Jegeren hadde undersøkt de små råkene først, og hunden hadde saumfart alle steder oppetter bekkefaret. Området var uten teft. I dalbotnen og langs bekken, der lendet var åpent, var snøen så hardpakket at det var umulig å se tegn til spor.

Tre ganger hadde mannen undersøkt bekkedalen og områdene rundt. Så bestemte han seg for å gjøre et siste forsøk langsetter bekken. Han koblet hunden og gikk hundre meter nedetter dalen, før han snudde og gikk oppetter bekkefaret. Da de kom til den tredje råka, kjente hunden vitringen av fuglen, og den tok stand. Mannen tok jakka av seg, han brettet genser og skjorte opp over albuen, han la seg på kne ved kanten av bekken, og han strakte armen inn under iskanten så langt han kunne nå. Da kjente jegeren halefjærene, han fikk tak i en fot og trakk fuglen fram. Begge vingene var knekt, ellers var fuglen uskadd. Hun hadde kunnet leve lenge, og hun ville ha gått gjennom en lang, smertefull og uverdig ventetid uten sjanse til å klare seg. Da jegeren tok livet av fuglen, tenkte han på skuddet og det lange holdet, og han følte seg ille til mote. Samtidig var han glad for at han hadde fortsatt letingen og ikke gitt opp.

Og mannen minnes en annen jakttur i Masådalen i Verdal. Tre ganger hadde han hatt stand på en ungtiur. Han hadde truffet fuglen med noen hagl hver gang, men uten å få til et kjerneskudd. Også da lette han lenge, minst en time, og hunden hadde avsøkt alle deler av nærterrenget. Men uten resultat. Ei uke seinere hadde han jaktet i det samme terrenget, og ved et tilfelle fant han restene av tiuren under ei gran. Bare vingene og skroget var tilbake. Jegeren husket disse hendelsene særlig godt, de hadde prentet seg fast i minnet. Episodene skjedde om lag samtidig. De hadde på mange vis medført et vendepunkt for han. Siden hadde mannen tenkt seg vel om før han handlet, og han hadde skjerpet seg hver eneste gang han måtte gjøre et hurtig valg.

Det var flere episoder han gremmet seg over, hendelser enda lenger tilbake i tida. Og mannen minnes en gang i sin ungdom, da han gikk langs ei elv i nattemørket. Han gikk med ladd gevær, og han hadde felt ei ugle som tok ut fra ei gran. Det var ulovlig også på den tid, men det var ikke bruddet på reglene som bekymret han mest. Det var drepingen som var så meningsløs, og han innså det i samme øyeblikket han så fuglen falle. Han følte skyld, og han foraktet seg selv en stund, men det gikk ikke verre inn på han enn at han gjorde ting som var nesten like ille seinere. Og det tok mange år før han ble seg skikkelig bevisst hva han holdt på med.