Steggen, kap. 1, del 1.

Det er tidlig morgen i begynnelsen av oktober. En mann og en hund går langsetter sørsida av Andorfjellet i overkant av den glisne barskogen. De kommer fra Andortjernsetra, som ligger på ei lita, åpen slette mellom mørke graner nede ved foten av fjellsida, og har nettopp nådd opp i åpent lende. Det har vært en tung marsj oppetter den myrlendte åssida, som ikke er særlig bratt, men som stiger jevnt og sugende. Mannen tørker svetten av panna og skyver jakthatten bak i nakken, mens han ser bortetter fjellsida for å avgjøre hvor han skal gå.

Det er yr i lufta, og regnskodda henger tung over Aksla og Plukkuttjernfjellet. Toppen av Andorfjellet ligger også i skodda, som driver ned over steinurene høyest oppe. Men det er såpass sikt at han ser Andorsjøen lenger nede og framme.

Mannen og hunden er på rypejakt på tredje dagen. Det har vært regn og skodde hver dag og lite fugl å finne. I går hadde de gått høyt og jaktet i mange timer før de hadde funnet fugl, en flokk på tredve-førti ryper som lå åpent til ved ei steinur høyest oppe i Statsumpen. Men rypene hadde lettet på langt hold, og mannen og hunden hadde ikke funnet dem igjen.

I dag vil jeg gå lavt, tenker mannen, mens han drar seg i det lange skjegget. All fuglen kan ikke ha flokket seg og trukket opp i høyden. Et og annet kull må ligge lavt også, i hvert fall en og annen enslig stegg. Og kanskje finner vi en orrfugl i de små granholtene i overgangen mellom skogen og fjellet.

Jegeren har sekk på ryggen og gevær i handa. En Remington automat. Det er ingen skudd i, for mannen lader ikke før hunden har fått stand. En gang jaktet han i Oppdalsfjellene nær Lille Orkelsjøen. Én hund gikk i band, og én var ute i søk. Børsa hadde mannen i høyre armkroken. Plutselig gikk et skudd av over hodet på bandhunden. Rekylen slo hagla tilbake, og jegeren hadde munningen like i armhulen. Etter det gikk han alltid med uladd gevær.

De går i medvind. Hunden slår langt ned i vinden og krysser systematisk tilbake. Jegeren går sakte, slik en skal i medvindssøk. Etter en stund er hunden borte, og mannen går forsiktig framover. Han krysser en høyde der hunden forsvant, og ser tispa stå nede ved en granlegg. Jegeren går langsomt i en bue bak hunden. Samtidig legger han inn to patroner nr. 5. Mannen går ned litt til venstre for granleggen. Lendet er såvidt bratt at fuglen vil kaste seg ut over lia.

Tispa ser bort på jegeren, og han vinker henne fram. Hun avanserer sakte inn mot granleggen, og tvinger orrhøna, som ligger i bakkant, opp på vingene. Siden fuglen flyr nedover og under mannen, sikter han noe over. Han gir seg tid, og feller fuglen, som stuper steindau. Lenge står jegeren urørlig. Noen fjær driver forbi. Hunden vifter med halen og venter spent. Så sender han henne ut. Tispa tar orrhøna i kjeften, tygger et par ganger og kommer inn til jegeren med høyt hode.

Mannen åpner sekken og legger fuglen ned. Han tar fram regnklærne og legger seg på dem i den rødbrune lyngen. Så stopper han pipa og røyker med lange drag, mens han klapper hunden som har lagt seg ved sida av han.

Han ser over i Storåsen og minnes gode dager med skogsfugljakt. Det var før den store skogsdriften. Den gang sto granskogen tett oppetter hele dalen. Nå er skogen hogd ut på flatene mellom Andorelva og Storåselva, og det er store hogstflater nederst i Andorfjellet og i Storåsen. I gode år er det fortsatt tiur å finne i Storåsen, men bestanden blir aldri som før den store hogsten.

Mannen tenner pipa på nytt og legger armene bak hodet. Han har ingen hast med noen ting. Tispa har sovnet og drømmer. Hun har rullet seg godt inntil han. Han kjenner rykkene i kroppen hennes, legger høyre armen rundt henne og stryker henne nedetter ryggen. Hun klynker et par ganger. Så er drømmen over, og hun sover rolig med hodet på magen hans. Han lukker øynene og tenker på ingenting og sanser vinden i granskogen nedenfor og bruset fra Andorelvalva nede i dalbotnen. Slik ligger de lenge.