Vinden rusker i flåten, kvelden mørkner til, og det begynner å regne. Mannen går inn i hytta, men han lar døra stå åpen, så han kan se ut mot garnposen. Han fyrer i ovnen, tenner ei parafinlampe, og setter seg på brisken på motsatt side av døråpningen. Mannen stopper og tenner pipa. Så legger han mer ved i ovnen og stiller trekken. Vinden og regnet tiltar, og etter hvert driver regnet inn på hyttegolvet. Da lukker mannen døra, han legger seg på brisken og brer en sovepose over seg.
Del blir nattt, og mannen slumrer. Han hører suset fra elva og regnet som trommer på bølgeblikket og kjenner vindkastene riste i hyttetaket. Det knaker i reisverket, og flåten duver i bølgene. Så blir disse lydene fjerne og er til slutt langt, langt borte, og mannen sovner.
Ved midnatt ringer bjellene. Mannen våkner med det samme og hopper ut av senga. Han åpner døra og henger parafinlampa på en spiker over døråpningen. Så går han bort til spellet og begynner å trekke opp spellsteinen.
Regnet pisker mannen i ansiktet, og han må holde øynene halvt igjen. Lampa svinger fram og tilbake i vindkastene, og lysskinnet flimrer. Det er nesten så han ikke kan se noe, men mannen vet hva han skal gjøre, og han dreier spellet og løfter steinen, og etter en stund er sekken tett. Han skimter noe sølvglinsende nede i dypet, fisken slår kraftig med halen og vikler seg inn i garnet. Det er en meget stor laks, kanskje den største mannen har sett.
Mannen skal til å trekke inn hegdestengene for å gjøre sekken mindre, slik at han kan kleppe laksen med kjeksen. Men da han går bortetter treverket som er sleipt etter all regnet, glir han, og han faller bakover. Mannen forsøker å vri seg, og han prøver å ta seg for, men han kommer ikke rundt, og han slår hodet hardt mot hytteveggen. Han faller ned på kanten av flåten, og blir liggende med føttene og halve kroppen ute i garnsekken.
Mannen er i ørske. Først er alt svart. Så ser han etter den sølvglinsende laksen, men den er borte. Da ser han mange runde og lysende hvite gjenstander i garnsekken. Først er de dypt nede og ser ut som ildkuler, så flyter de langsomt opp mot vannskorpa. Mannen ser at det er hodeskaller, ni i tallet, og de glinser med en hvitgul og litt grønnlig farge, nærmest selvlysende, som om de var belagt med fosfor. De tomme øynene og de tannløse munnene griner svart. Skallene ruller i bølgene, og de dreier rundt og rundt. Så forsvinner de ned i dypet. Men de synker langsomt, og han kan se dem lenge. Idet de blir borte hører mannen skrik, som ikke kommer nede fra garnsekken, men fra et sted langt borte. Da blir han fælen.
Jegeren har satt seg opp i senga, og han må bruke tit tid på å finne ut hvor han er. Han tørker svetten av panna, og da han tenner talglyset som står på stolen ved senga, skjelver han på hendene. Så setter mannen seg på sengekanten og får fyr på en sigarett, og han røyker med dype drag.
Jegeren sitter lenge på sengekanten, og han kan ikke få seg fra å tenke på drømmen om elva og fisket og laksen og skallene.
Det har for lengst sluttet å brenne i ovnen, det begynner å bli kjølig, og mannen skutter seg. Han går ut på tunet og slår lens. Natta er ennå ung, og det er bekmørkt. Skodda henger fremdeles tjukk helt ned på vollen, og han føler fuktigheten mot huden. Det er vindstille, og først hører jegeren bare susen fra Litjelva oe Gauna. Så skvetter han til, idet ei jordugle flyr tett forbi. Vingeslagene er lydløse, og han ville ikke ha merket fuglen om den ikke fløy så nær at han kjente luftdraget. Jaggu er jeg skvetten, mumler mannen, mens han ser ut i mørket i den retningen Finnskallneset ligger, Jeg må ta det med ro. Jeg har ingenting med disse skallene å gjøre. Noen ganger har jeg for mye fantasi. Det er av og til en plage.
Det er flere timer til daggry, og mannen går inn og legger seg igjen. Ennå sitter drømmen fast i sinnet, og han får ikke sove med det samme. Han lukker øynene og lar bildene komme som de vil.
Først ser mannen enda en gang fisket som ligger ut fra odden, og han ser skallene som ruller i vannskorpa inne i garnsekken. En sterk, ubestemmelig skyldfølelse kommer brått på han, og for en stund er den tung å bære.
Så ser han fjell og daler og mange elver, og han ser mørke skoger og et stort mørkt vann med høye, grankledte åser rundt. Deretter ser jegeren utover havet, og han ser ei lang sandstrand og ei lun, solfylt vik med mange små øyer. Så ser han en gåseflokk i plog som flyr oppetter en dal, og som forsvinner i sørlig retning over en fjefltopp.
Og idet jegeren sovner, er også han dratt sørover. Han er i Afrika, og han sitter på en høyde og ser utover savannen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar