torsdag 19. august 2010

Sølvnakken, kap. 1, del. 2.

På ei jakt i Andorfjellet i Snåsa traff han en gang for mange år sida en jeger som kom fra Øslandet. Hvorfra visste ingen. Blant trønderjegere gikk han bare under navnet østlendingen.

Denne høsten hadde østlendingen leid Andortjernsetra, som ligger ved stien opp til rypeterrenget. Det var en av de jaktene da regnet silte ned dag og natt, det ene døgnet etter det andre. Etter hvert gikk bekkene så flomstore at det nærmest var umulig å komme fram tørrskodd noe sted. Det var svært lite ryper det året, og jakta gikk dårlig for de fleste.

Harru med kano, sa østlendingen, da de treftes andre jaktdagen øverst i granskogen ovenfor Andortjernsetra. Harru med kano? Det er bånn i bøtta i år. Ja, i år er det jaggu bånn i bøtta. Nå får det være nok. Jeg er for gammal til dette. Ikke faen om jeg skal til fjells mer, jeg går etter blånakken istedenfor.

Og resten av uka hadde østlendingen gått på skogsfugljakt. Han hadde ikke skutt noen tiur, men hadde flere ganger hatt stand på ei svær røy. Dægern, sa østlendingen da de møttes igjen et par dager seinere, ekskrementene er store som mannsskitt! Hører du, mannsskitt! Men neigu om jeg har fått til en skikkelig skuddsjanse. Det er faen ta meg ingen vanlig fugl. Den er som forheksa. Så det kan være det samme. Det biter ikke skudd pa a.

Så hadde dagene gått, og østlendingen hadde reist uten blånakke og uten gammelrøya. Etter hvert dro også de andre jegerne hjem, og mannen ble alene i skogene langs Andorfjellet og Statsklumpen. Da hadde han selv jaktet etter røya.

På en av disse jaktturene kunne han ha slått røya i hjel med børseløpet. Jegeren hadde lett etter tispa inne i tjukk blandingsskog. Han stoppet, og som han sto og lyttet, kom gammelrøya springende mot han med hunden i antrekk noen få meter bak. Røya var så opptatt av tispa at hun ikke ble var jegeren før hun var knapt en meter fra. Da klukket gammelfuglen, slik røy og orrhøne ofte gjør når de er i fare, og røya dreide til sida og tok til vingene. Hun fløy så nær jegeren at han kjente luftdraget. Røya tok ut gjennom tett granskog, det var nesten ikke rom for flukt, og vingene slo borti kvister og greiner.

Jegeren hadde kastet seg rundt og sprunget fram mot en åpning, og han så fuglen i korte glimt mellom stammer og kvister, men det var umulig å få til reint sikte. Det var så tett at han ikke klarte å svinge geværet skikkelig.

I dagene som fulgte, hadde jegeren hatt flere stand på røya, men han fikk aldri mer enn et skimt av den gamle fuglen. Ofte hørte han bare oppflukten. Hun gikk ut som en gammeltiur med langsomme, kraftige vingeslag, og alltid i dekning bak grov skog.

Gammelrøya var en stedbunden fugl som holdt til i områdene rundt Andortjernsetra, og jegeren hadde jaktet der og funnet henne hver eneste dag. Tre ganger hadde han skutt når sjansene syntes rimelig bra, men det ble bare til kasteskudd mot små åpninger i tjukkskogen, og han hadde ikke hatt hellet med seg.

Østlendingen hadde hatt rett, ekskrementene var usedvanlig store. Ikke som mannsskitt, men som tiurlort. Jegeren hadde aldri sett ei så stor røy. Han hadde en gang skutt ei på 2,7 kg. Men denne fuglen var vesentlig større, kanskje over tre kilo. Den var mer som en ungtiur av størrelse, og som en gammeltiur av væremåte. Det var en svært gammel fugl.

Var det likevel slik at hun endte livet den høsten?

Siste jaktdagen hadde jegeren funnet en fjærhaug ved sida av ei rotvelt i utkanten av ei myr. Han studerte de store, brunspraglete fjæra nøye og kom til at de kunne stamme fra storrøya. Så tvilte han likevel på det, for han mente å være den eneste jegeren i de traktene akkurat da. Dessuten hadde han ikke hørt noe skudd. Og mannen hadde liten tro på at den gamle erfarne fuglen lot seg ta av rev eller rovfugl.

Det kunne være at røya var blitt så forstyrret av all jaktingen og skytingen at hun hadde trukket til andre områder. Det kunne også tenkes at hun hadde fått noen hagl i seg, som ikke hadde drept med det samme, men som hadde gjort sin virkning etter en stund. Eller kanskje var røya blitt så gammel at hun var mett av dage. Kanskje var hun lei av å vokte seg for hunder og jegere og rev og kongeørn, og hadde lidd en naturlig død.

Jegeren lette etter gammelrøya seinere samme høsten, men borte var hun.

Den neste høsten var hun heller ikke å finne.

Og ikke den deretter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar