Den gamle mannen våkner i grålysningen. Det er kaldt og han skutter seg. Så ser han ut gjennom vinduet mot brygga, mot den andre bredden og mot hullet i fjellet. Alt ser ut som kvelden før. Båten ligger ved brygga, stigen står langs fjellveggen opp til platået, og det er ingen merker etter bål ved siden av portalen.
Den gamle fortsetter ferden nedover langs elvebredden. Da han kommer et stykke på vei, ser han at han går på nøyaktig de samme stedene som i går. Det er som om dalen og elva går i en ring.
Men mannen stanser ikke, han forsøker ikke å orientere seg, og han prøver ikke å finne noen forklaring. Den gamle stavrer seg fram med kjeppen til støtte. Timene går, det blir ettermiddag og det blir kveld, og han kommer fram til odden med fergehuset og brygga. Huset på pæler ligger på den andre sida av elva, og stigen står opp mot platået, og hullet i fjellet er der. Den gamle setter seg på benken på brygga og ser over mot den andre sida, og han undres ikke, for det er som om han visste at akkurat slik ville det være.
Skumringen kommer, og mannen går ned i naustet, Han tenner lyset og setter seg på senga, og seinere legger han seg på den, rundkledt som han er. Ved midnatt kommer fergemannen og frakter svartkledde over elva, og bålet brenner oppe på platået, og det slokner da den siste svartkledde går inn gjennom hullet.
Også på den tredje dagen skjer nøyaktig det samme. Enda om den gamle fortsetter nedover langs elva, går han den samme ruta som dagen før, og som dagen før den igjen, og om kvelden kommer han fram til det samme fergeleiet.
Men da midnattstimen kommer, er senga tom, og den gamle mannen er borte. Og det er ingen svartkledde om skal fraktes over elva, og det finnes ingen fergemann og intet bål og intet hull i fjellet.
Med ett er dalen ingen skyggedal, men en vid, åpen og vennlig dal, og sola skinner, og det er varmt. I neste øyeblikk ser jegeren seg selv sitte utenfor ei tømmerhytte, som ligger på ei slette i en grønn skog, og ei elv renner like ved. Jegeren sitter på ei helle ute på tunet. Han har en gammeltiur i fanget, og han trær spissene av to vingefjær gjennom neseborene på fuglen, ei fjær fra hver side, og etterpå binder han fjærene sammen i en knute. Så går han bort til hytta og til den gavlveggen som ligger i skyggen, og han henger fuglen opp på en spiker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar