Sølvnakken, kap. 4, del 1.

Jegeren setter seg halvt opp mot sekken, og han tørker ansiktet som er vått av svette. Han renser krokpipa med en liten kvist og stopper og tenner den. Det lir ut på ettermiddagen, den beste jakttida nærmer seg, og mannen tenker nå bare på sølvnakken og på den jakta han skal ta fatt på.

Jegeren ser for seg at gammeltiuren holder til i kanten av en dyp, trang bekkedal med tjukk skog på begge sider. Mannen har mange ganger funnet tiur akkurat i denne dalen, og han har også skutt et par der. Men det var ungtiur, som ikke hadde hatt vett på å passe seg, og som hadde fløyet ut av skogen og nedetter dalen.

Mannen smatter på pipa som er ved å slukne og som fortsatt er sur, og han stikker den i ei lomme. Så legger han en plan for kveldsjakta. Av erfaring vet han at det ikke nytter å planlegge i detalj, for jakta utvikler seg aldri helt slik han har tenkt. Men han liker å tenke gjennom mulighetene på forhånd, især når han skal finne igjen fugl. Jegeren vet nøyaktig hvor tiuren forsvant. Han så fluktretningen, og han vet hvilke høydedrag og bekkedaler som finnes i området. Og selv om han føler det på seg at gammeltiuren har slått seg ned i den største av disse dalene, vil han undersøke nøye også de andre.

Det er fortsatt nesten vindstille, den lille vindtrekken som er, går nedetter åssida og de mange bekkedalene. Derfor vil jegeren undersøke dalene og høydedragene nedenfra, og han må passe på å starte så langt nede at fuglen ligger ovenom. Og når jegeren har undersøkt en dal og åskantene langsmed den, vil han gå ned igjen i den samme dalen, og han vil ta fatt på den neste så langt tilbake i vinden at han er sikker på å være nedenfor fuglen.

Tispa har satt seg opp og ser spørrende på jegeren. Overleppa er trukket opp og ligger dobbelt på den høyre sida, og hun holder hodet på skakke. Halen pisker lett i lyngen. Jeg vet at du er klar, sier mannen til hunden, og det er snart jeg også. Vi skal ut på ei vanskelig jakt, og du må yte det beste du kan. Noe mindre er ikke godt nok. Du har hatt stand på sølvnakken, og når vi treffer på han, vil du kjenne han igjen. Du vet at han er lur, og vi må være enda lurere. Derfor må vi samarbeide. Du må få han ut i en åpning, og jeg må være i kanten av den åpningen når han letter.

Jegeren reiser seg, pakker sekken og tar geværet på skuldra. Tispa legger seg ned på forlabbene, slik gordonsettere ofte har for vane. Så bjeffer hun og hopper rundt seg selv et par-tre ganger.

Mannen kaller henne inn, og hun hopper opp og setter forbeina på brystet hans. Han stryker tispa over det bustete hodet med begge hender og klapper henne langs sidene. Nå gjelder det, sier jegeren til hunden, nå må vi begge konsentrere oss til det ytterste. Fra nå av dreier det seg om sølvnakken og bare om han.