Jegeren sitter lenge og tenker på den forunderlige drømmen han har hatt, ikke bare en, men flere ganger. Og selv om innholdet i drømmen har variert noe fra gang til gang, har skyggedalen alltid vært den samme.
Sola har for lengst gått ned, og mannen har lang vei tilbake til bilen. Han reiser seg opp, for på det vis å få drømmen ut av tankene, og han gjør seg klar til å gå videre. Etter den varme dagen kjennes høstkvelden kald, og mannen tar jakka av og trekker en genser på.
Han har rastet for siste gang, han pakker sekken omhyggelig og ser vel etter at han ikke har glemt noe. Deretter står jegeren en lang stund og ser i den retningen sølvnakken fløy, og han ser for seg at gammelgubben sitter i en furutopp noen hundre meter lenger nede, og han ser de sølvgrå fjærene på nakken og rundt halsen, og han ser det kraftige, gråhvite nebbet, som åpner og lukker seg et par ganger.
Så senker mørket seg langsomt over skogen, og de grønne trærne svartner til mot den rødgule kveldshimmelen bak.
Da tar jegeren sekken på ryggen, trær børsereima tvers over brystet, kobler hunden, og de drar til bygds.
Seinere den høsten jaktet mannen rype oppe ved Riasten, og han jaktet skogsfugl i Verdalen. Og han kom flere ganger tilbake til terrenget i Singsås.
Hver gang gikk jegeren for å finne sølvnakken, har jaktet fra tidlig morgen til sein kveld og gikk over de samme terrengene, og han undersøkte de samme bekkedalene og de samme åsryggene. Men den gamle fuglen var ikke å finne.
Og jegeren kom hit den neste høsten, og han lette etter gammeltiuren da også. Han saumfor den store dype, trange bekkedalen og alle de andre dalene, og til slutt jaktet han gjennom hele skogen ned mot bebyggelsen i Gauldalen.
Men tiuren var borte, og mannen så aldri den svære fuglen med sølvnakken igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar