Men først vil mannen finne noe bedre enn geværet å støtte seg til. Han burde lage ei krykke som er passe lang og gir støtte i armhulen. Jegeren undersøker kvistene på den store grana, men finner ingen som passer. Så hinker han bort til et bjørkekjerr, og er heldig og finner ei stamme som deler seg i to i passende høyde. Jegeren kutter det lille treet ved rota og lager en spiss i enden for å få godt feste. Deretter skjærer han greinene av ti femten centimeter ovenfor det stedet der treet deler seg, og skjærer kløfta til slik at rundingen passer inn under armen. Så prøver mannen krykka på veien tilbake til bålet og forsikrer seg om at den virker som den skal. Han justerer litt på lengden, skjærer kløfta ytterligere til og er fornøyd.
Jegeren setter seg ned igjen og legger resten av veden på bålet. Han tenner en ny sigarett og drikker den siste kaffekoppen. Mannen har fått humøret og selvtilliten tilbake og er nesten overmodig. Med dette utstyret kan han gå så langt det skal være. Et par kilometer er nærmest for en bagatell å rekne, og slett ikke noe å snakke om.
Ilden får tak i de siste greinene, og jegeren ser inn i de rødgule flammene. Da tenker han på ei nyttårsnatt han satt ved bålet ved Lake Manyara. Så sterke er minnene at han ikke lenger hører bruset fra stormen og vindkastene, men hører jungellydene og elefantene som knekker kvister og trær. Stundom ser mannen de store dyrene som skygger i gjenskinnet fra bålet. Elefantene, tenker han, elefantene er aldri redde og gir aldri opp. Når jeg blir sliten igjen, og får lyst til å gi opp, skal jeg tenke på elefantene.
Bålet er ved å slukne, og jegeren pakker sakene sammen, tar sekken på ryggen og geværreima tvers over brystet. Så tar han krykka og starter marsjen videre. Mannen snur seg og ser for siste gang inn i de sluknende flammene, og et øyeblikk tviler han på om han gjør rett i å forlate leiren. Så rister han av seg disse tankene, hinker framover i den retningen setra ligger, og teller hvert skritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar