Jegeren hadde ikke deltatt på særlig mange jaktprøver verken før eller etter unghundpokalløpet. Det var jakt og friluftsliv han var opptatt av, og han tok konkurransen og konkurransemomentet som en atspredelse. Etter at han vant Unghundpokalen var prøver på en måte enda mindre viktig. Han hadde vunnet en av de største konkurransene, og han visste hvordan det var, og hvordan det føltes. Å vinne to ganger eller tre ganger var ikke noe stort poeng, det ville ikke være noe nytt i det, og han ville ikke kjenne det noe annerledes.
I grunnen kunne jegeren godt unnvære konkurransemomentet, og siden høsten var kort og helgene få, prioriterte han jakta framfor prøver. På jakta hadde tispa og mannen all den tid de trengte, og det var ikke om å gjøre å være først noe sted.
Og mannen tenker tilbake på jaktturer sammen med tispa, i godvær og sol, i regn og sludd, og i mange deler av Trøndelag. De hadde jaktet i Snåsa, Lierne, Verdal, Holtålen, Tydal, Singsås, i Budal og mange andre steder. Og de hadde jaktet rype og årfugl og storfugl og jerpe og rugde og bekkasin.
En gang lå ei rype og ei rugde foran tispa i en og samme stand, og da mannen hadde felt begge fuglene. gikk ei and opp. Men han hadde ikke fått ladd på ny, og han fikk ikke skutt den.
Du har lært meg mer om jakt enn om prøver, sier jegeren, idet han ser ned på den døde tispa. Om det å lese terrenget, og om hvordan fuglen ter seg i lendet. Når vi jaktet sammen, var det som om jeg hadde en ekstra sans. Og vi forsto hverandre. Jeg tror ikke at du skjønte hva jeg pleide å si til deg, ikke på noen menneskelig måte. Like fullt forsto vi hverandre.
Også du kunne feile, mumler mannen, men da var forholdene virkelig vanskelige. Og som mannen fortsetter å tenke tilbake, på trening og jakt under særlig vriene vitringsforhold, kommer han i hu en gang han var på rypemerking på Kongsvoll. Det var en svært varm og stille sommerdag med særdeles dårlige teftforhold. Likevel hadde han merket kyllinger fra fire forskjellige kull i løpet av dagen. Ingen andre hadde klart det. Og det var tjue andre hunder og jegere i aksjon. Av de beste.
Kanskje er jeg sentimental, sier mannen til hunden, men det var slik det var. Du var bedre enn noen annen hund jeg har hatt. Jeg håper at jeg en gang til får en hund som er like god, men jeg tror det ikke. Sånt skjer bare én gang.
Og mannen tenker på hvorfor det er så viktig å ha en god jakthund framfor en mindre god, som på mamange vis kan være en like trivelig turkamerat.
Han hadde hatt mange hunder. Alle hadde vært brukbare på jakt, men få hadde vært topphunder. Det var noe eget ved å jakte med den virkelig gode hunden, det ga jakta en særegen spenning og intensitet. Den best hunden var den gode viltfinneren, hunden som fant vilt i tilsynelatende fugletomt terreng, som var nesten like god til å lokalisere enkeltfugl som kull, og som hadde en ubendig, ustoppelig jaklyst.
Men den gode hunden var mye mer enn det, det var en hund som først og fremst evnet å samarbeide i alle situasjoner. Aller best likte han hunder som snudde hodet og så etter jegeren når den sto i stand, og som rapporterte om det var nødvendig. Med en slik hund opplevde han stadig nye detaljer som var særegne for situasjonen akkurat der og da, små nyanser som bare den erfarne kunne sanse. Og det var aldri slik at alle ting kunne forutsies, det var alltid rom for overraskelser, og jo mer han erfarte mangfoldet i jaktforløpet, desto dypere og mer intens ble jaktopplevelsen.
Slik lærte han noe hver gang.
Det var denne altoppslukende intensiteten du opplevde, sier jegeren til tispa, da du sto i den siste standen. På et vis toppet livet ditt seg der og da. Det siste halvåret har jeg sett at du hadde det vondt, enda du aldri klaget. Jeg så det på øynene dine, og på måten du gikk på. Men jeg er helt sikker på at du ikke merket smertene, da du kjente fuglevitringen for siste gang. Og jeg så at du sloknet med det samme, lik et lys som er brent helt ned, og som for et øyeblikk, det aller siste, brenner på det sterkeste.
fredag 27. august 2010
torsdag 26. august 2010
I grenseland, kap. 6, del 5.
Pointeren var bare femti meter ovenfor tispa, og den store hannen så at tispa hadde tatt stand. Et øyeblikk var jegeren redd for at pointeren skulle ruse ned og støkke rypene. Men den andre føreren hadde full kontroll over hunden, og han gikk raskt opp og koblet den.
Det var dette øyeblikket mannen hadde trodd og håpet på, og han kjente den gode følelsen i seg som en får når en er ved å lykkes. Dersom tispa sto til jegeren kom opp, og om hun reiste korrekt og var rolig i oppflukt og skudd, var ærespremieløpet avgjort.
Mannen gikk raskt opp bak hunden, og selv om han var nesten sikker på at tispa ikke ville finne på å reise rypene på egen hånd, så han hele tida på hunden, som for å binde henne fast til standen. Og mannen kjente det på seg at tispa forsto, som om hun hadde øyne i nakken. Hun rørte seg ikke, og jegeren kom opp bak henne.
Nå var det bare to ting som gjensto, men de var hver for seg av helt avgjørende betydning. Tispa måtte reise korrekt, og hun måtte være rolig i oppflukt og skudd. Å låse seg i stand kan hende den beste, og ofte skjer det når noe særlig står på spill. Og selv den sikreste og mest veldresserte hund preller en eller annen gang.
Jegeren visste dette. Han hadde sett de beste hunder feile, og han konsentrerte seg derfor til det ytterste. Han så på hunden og på intet annet, og han tenkte utelukkende på reisingen og på oppflukten. Han sto helt rolig en meter bak og til venstre for tispa, og ventet til dommerne var nær ved. Han kjente at hjertet dunket i brystet, og han kjente murringen i magen, og de få sekundene var lange og ulidelig spennende.
Så sa han ja, og tispa gjorde nøyaktig som hun brukte, hun reiste djervt og lynraskt og var som en katt mot byttet, og hun var helt innpå kullet da det gikk opp. Mannen ropte dekk, og for sikkerhets skyld gjorde han det to ganger, og tispa kastet seg i bakken.
Mannen så hele tida på tispa, og han forsikret seg om at hun lå helt i ro før han skaut. Tispa lå urørlig med hodet litt løftet, slik at hun kunne se hvor rypene fløy. Det var slik hun brukte å gjøre, for å se hvor hun skulle søke når de gikk på nyslått fugl.
Fremdeles var mannen intenst opptatt av hunden, han så ikke etter rypene, og han var ikke interessert i fluktretningen. Han sto og ventet på koblingsordren, som ville bety at slippet var over, og at tispa hadde vunnet ærespremien. Og da han like etter ble bedt om koble hunden, gikk jegeren fram til tispa, og han satte seg ved sida av henne nede i lyngen.
Jegeren la høyre arm rundt henne, han klappet henne på hodet og roste henne for det gode arbeidet. Du var den beste, sa mannen til tispa, og vi vant på en real og ærlig måte. Pointeren hadde sjansen, men du brukte den bedre. Jeg hjalp til litt, men det var du som fant fuglen. Vi vet hva vi driver på med, og vi utgjør et brukbart lag. Det var en god følelse å vinne, og vi skal sitte her en stund og holde fast ved den følelsen.
De andre førerne og dommerne kom bort for å gratulere mannen, og han reiste seg opp og sa takk. Han var litt forlegen i slike situasjoner, og han fikk ikke til å si noe annet. Det tok litt tid før han forsto fullt ut at tispa hadde vunnet Unghundpokalen og var blitt norgesmester i unghundklassen, og at hun hadde fått det gjeveste trofeet en unghund kunne vinne.
Det var dette øyeblikket mannen hadde trodd og håpet på, og han kjente den gode følelsen i seg som en får når en er ved å lykkes. Dersom tispa sto til jegeren kom opp, og om hun reiste korrekt og var rolig i oppflukt og skudd, var ærespremieløpet avgjort.
Mannen gikk raskt opp bak hunden, og selv om han var nesten sikker på at tispa ikke ville finne på å reise rypene på egen hånd, så han hele tida på hunden, som for å binde henne fast til standen. Og mannen kjente det på seg at tispa forsto, som om hun hadde øyne i nakken. Hun rørte seg ikke, og jegeren kom opp bak henne.
Nå var det bare to ting som gjensto, men de var hver for seg av helt avgjørende betydning. Tispa måtte reise korrekt, og hun måtte være rolig i oppflukt og skudd. Å låse seg i stand kan hende den beste, og ofte skjer det når noe særlig står på spill. Og selv den sikreste og mest veldresserte hund preller en eller annen gang.
Jegeren visste dette. Han hadde sett de beste hunder feile, og han konsentrerte seg derfor til det ytterste. Han så på hunden og på intet annet, og han tenkte utelukkende på reisingen og på oppflukten. Han sto helt rolig en meter bak og til venstre for tispa, og ventet til dommerne var nær ved. Han kjente at hjertet dunket i brystet, og han kjente murringen i magen, og de få sekundene var lange og ulidelig spennende.
Så sa han ja, og tispa gjorde nøyaktig som hun brukte, hun reiste djervt og lynraskt og var som en katt mot byttet, og hun var helt innpå kullet da det gikk opp. Mannen ropte dekk, og for sikkerhets skyld gjorde han det to ganger, og tispa kastet seg i bakken.
Mannen så hele tida på tispa, og han forsikret seg om at hun lå helt i ro før han skaut. Tispa lå urørlig med hodet litt løftet, slik at hun kunne se hvor rypene fløy. Det var slik hun brukte å gjøre, for å se hvor hun skulle søke når de gikk på nyslått fugl.
Fremdeles var mannen intenst opptatt av hunden, han så ikke etter rypene, og han var ikke interessert i fluktretningen. Han sto og ventet på koblingsordren, som ville bety at slippet var over, og at tispa hadde vunnet ærespremien. Og da han like etter ble bedt om koble hunden, gikk jegeren fram til tispa, og han satte seg ved sida av henne nede i lyngen.
Jegeren la høyre arm rundt henne, han klappet henne på hodet og roste henne for det gode arbeidet. Du var den beste, sa mannen til tispa, og vi vant på en real og ærlig måte. Pointeren hadde sjansen, men du brukte den bedre. Jeg hjalp til litt, men det var du som fant fuglen. Vi vet hva vi driver på med, og vi utgjør et brukbart lag. Det var en god følelse å vinne, og vi skal sitte her en stund og holde fast ved den følelsen.
De andre førerne og dommerne kom bort for å gratulere mannen, og han reiste seg opp og sa takk. Han var litt forlegen i slike situasjoner, og han fikk ikke til å si noe annet. Det tok litt tid før han forsto fullt ut at tispa hadde vunnet Unghundpokalen og var blitt norgesmester i unghundklassen, og at hun hadde fått det gjeveste trofeet en unghund kunne vinne.
I grenseland, kap. 6, del 4.
Som den eneste på sitt parti vant hun førstepremie. Hun hadde fem stand, hun reiste fuglen djervt hver gang og var helt rolig i oppflukt og skudd. Tispa hadde et besnærende, stilfullt, intenst søk, og samtidig gikk hun fornuftig og rutinert som en gammelhund. Hun hadde ytt sitt beste, og hun gikk like godt i alle slipp.
På den tida var det vanlig at ærespremieløpet gikk på kvelden etter at den ordinære prøven var ferdig. Jegeren minnes turen oppetter Kongsveien i Hjerkinn Nord og minuttene før løpet skulle begynne. Han husker forventningene og den intense spenningen som er særegen for de store konkurransene.
Mannen gikk for seg selv, et stykke bak konkurrentene, og han tenkte nøye igjennom hva han skulle gjøre i de ulike slipp. I en slik konkurranse er det nødvendig å være topp konsentrert, det er ikke bare å slippe hunden og la den gjøre arbeidet. Mannen la en plan for hvordan han skulle forholde seg til konkurrentene, han så for seg situasjoner som kunne oppstå, og han vurderte hva han burde gjøre i det enkelte tilfelle. Det var snakk om å være først på fuglen, og hunden måtte føres på en aktiv måte for å utnytte mulighetene maksimalt.
Et ærespremieløp er et sjansespill, og det er ikke alltid slik at den beste hunden vinner. Det nærmet seg kveld, det var kort tid til rådighet, og siden det skulle kåres en vinner før mørket falt på, ville det enkelte slipp ikke vare mer enn noen få minutter. Derfor ville det bli umulig å få prøvd hundene skikkelig, og dommerne ville ha små sjanser til å bedømme viltfinnerevnen, den viktigste egenskapen hos en jakthund. I de innledende slippene ville søket kunne bli avgjørende, for det var bare flaks om hundene kom for fugl på så kort tid. Men i finaleslippet, da det bare var to hunder igjen, ville den hunden vinne som fant fugl først.
Egentlig likte ikke mannen slike løp, hvor utfallet i stor monn berodde på flaks og uflaks. Men jegeren visste hva han gikk til, og sjansene var i utgangspunktet likt fordelt. På et merkelig vis følte han det på seg at det var tispas dag, og at hun ville lykkes. Slik hadde han følt det om morgenen, og dagen hadde vært vellykket så langt, tispa var god nok til å vinne. Det var hunden som måtte finne fuglen, og det var hunden som måtte behandle den slik at det holdt til en topplassering. Men i et konkurranseløp var også jegerens rolle viktig. Han måtte lese terrenget og analysere jaktforløpet, og han måtte avgjøre hvordan han skulle dirigere hunden på den klokeste måten.
Og jegeren visste at han antakelig hadde en fordel framfor konkurrentene, for tispa var usedvanlig samarbeidsvillig, hun reagerte spontant på det minste signal fra føreren, og han kunne sende henne hvor han ville på et øyeblikk.
Det var bare tre førstepremier den dagen, og tispa skulle gå mot en pointer og en korthåret vorstehhund. Jegeren så nøye på hundene mens de gikk framover mot slippstedet. Han ville ikke på forhånd avskrive vorstehtispa, men han hadde størst tro på pointeren, en stor velbygd hannhund som gikk med nesa frekt til værs. Du må ikke undervurdere vorsteheren, formante han seg selv, du må ikke i utgangspunktet tro at hun er slått. Det kan straffe seg.
De dreide av fra Kongsveien og gikk noen hundre meter til venstre for veien. Dommerne stoppet, de orienterte om reglene, og det oppsto en diskusjon om hvorvidt det skulle felles fugl. Felling var ikke vanlig i unghundklassen, og en av deltakerne protesterte. Det var en tidlig prøve som gikk i månedsskiftet august-september, og jegeren hadde aldri felt fugl for tispa. Mannen var temmelig trygg på at hun ville holde seg i ro ved felt fugl, men helt sikker kunne en aldri være. Derfor var han glad for at det til slutt ble avgjort at det skulle skytes med løsskudd.
Dommerne bestemte at tispa skulle gå mot vorsteheren først. I det andre slippet skulle den dårligst rangerte av disse to gå mot pointeren. Dersom pointeren ble rangert høyest i det andre slippet, var det klart for finaleslippet. Det behøvde ikke nødvendigvis bli slik, det var flere muligheter, men det var slik mannen forestillte seg at det ville gå, og han håpet og trodde at tispa ville slå vorsteheren. Det var det det dreide seg om i første omgang, og da førerne fikk beskjed om å slippe hundene, konsentrerte mannen seg bare om det som umiddelbart foresto, og han tenkte ikke på pointeren og på seinere slipp.
Tispa gikk stort og fornuftig, slik hun hadde gjort tidligere på dagen, og hun var på alle måter bedre enn vorsteheren. Det var ikke fugl i slippet, og førerne fikk beskjed om å koble etter et kvarter. Så ble pointeren sluppet mot vorsteheren, og pointeren gikk stort og godt, og etter ti minutter fikk han stand på et stort kull. Pointeren reiste kullet og var helt rolig i oppflukt og skudd.
Det var nå klart at vorsteheren var utslått, og at tispa skulle gå mot pointeren i finalen. Jegeren hadde studert denne hunden nøye, og han var klar over at det var en meget god hund, og at oppgaven ville bli vanskelig. Men mannen hadde merket seg at pointeren arbeidet litt lenge på foten, før han slo tilbake og brukte vinden. Det var kanskje et svakhetstegn, og i en gitt situasjon kunne en slik tilbøyelighet bli utslagsgivende.
Dommerne bestemte at finaleslippet skulle starte om ti minutter, slik at pointeren fikk en liten hvil. Både deltakere og dommere satte seg ned i lyngen, og mannen klappet tispa på hodet og nedover nakken. Tispa satt rolig med hodet høyt, hun været mot vinden, og hun var lite berørt av stundens alvor. For henn var det en vanlig jakttur, hun var klar til å gjøre sitt beste, slik hun alltid gjorde, og hun hadde ingen konkurransenerver. Mannen følte seg også roligere, men han hadde alle sansene skjerpet, og han kjente en lett murring nede i magen.
I finaleslippet ville hundene få den tida de trengte, og slippet ville gå til en av hundene fant fugl og behandlet den korrekt. Dersom hundene ikke fant fugl før det ble mørkt, måtte vinneren kåres på søket. Men det var minst en halvtime til skumring, og jegeren var helt sikker på at de kom for fugl før den tid. Det var et godt rypeår, og Hjerkin Nord var et godt terreng. Det jegeren fryktet, var at de skulle komme i fugl umiddelbart etter slipp, slik at den hunden fikk stand som tilfeldigvis gikk ut i den retningen rypene lå. Mange finaler var blitt avgjort på det viset uten at hundene fikk vist hva de virkelig kunne. Det var lite moro å vinne i en slik situasjon, og jegeren håpet at fuglen lå et stykke unna, slik at hundene fikk gå en stund og slik at de hadde like sjanser.
Dommerne reiste seg, de satte finaleslippet i gang, og de anga marsjretningen på skrå oppover Hjerkinnhø. Vinden kom fra den venstre sida og litt forfra, og tispa og pointeren slo langt ned i vinden og krysset framover på tvers av marsjretningen. Begge hundene gikk stort og om lag like fort, og begge dekket terrenget meget godt. Til å begynne med var det ikke noe teft, hundene gikk i et raskt, jordvinnende søk, og begge holdt hodet høyt og brukte bare overværet.
Idet tispa søkte et stykke inn i vinden til venstre for mannen, begynte pointeren å markere fot vel hundre meter framfor førerne. Foten var fersk, og det var tydelig at fuglen lå temmelig nær ved. Mannen så på pointeren og på den andre føreren, og han så på terrenget. Han reknet med at rypene antakelig hadde trukket ned vinden og til høyre. Det var trolig at fuglen hadde beitet seg nedover i vinden, og hadde dreid i en bue for å komme ut av søksfeltet og i le da jaktlaget nærmet seg. Slik trodde mannen det var, for slik hadde det skjedd mange ganger før. Sikker kunne ingen være, for rypas atferd er vanskelig å forutsi, men mannen måtte ta en rask beslutning, og han satset alt på denne teorien.
Mannen hadde friskt i minnet at pointeren brukte tid på å utrede foten i foregående slipp, og jegeren fløytet kort en gang. Tispa snudde på flekken og kom hurtig inn, og mannen sendte henne ned til høyre og langt bakover i vinden. Pointeren var fortsatt opptatt med foten, og med piskende hale arbeidet den store hannen seg nedover med nesa i bakken. Imens slo tispa et stort slag i den anviste retningen, og da hun var en to-tre hundre meter ute, dreide hun opp mot vinden og krysset framover. Hundre meter lenger framme fikk hun teft av fuglen, og hun slo først et slag til venstre og så ett til høyre. Så trakk hun an og tok stand.
På den tida var det vanlig at ærespremieløpet gikk på kvelden etter at den ordinære prøven var ferdig. Jegeren minnes turen oppetter Kongsveien i Hjerkinn Nord og minuttene før løpet skulle begynne. Han husker forventningene og den intense spenningen som er særegen for de store konkurransene.
Mannen gikk for seg selv, et stykke bak konkurrentene, og han tenkte nøye igjennom hva han skulle gjøre i de ulike slipp. I en slik konkurranse er det nødvendig å være topp konsentrert, det er ikke bare å slippe hunden og la den gjøre arbeidet. Mannen la en plan for hvordan han skulle forholde seg til konkurrentene, han så for seg situasjoner som kunne oppstå, og han vurderte hva han burde gjøre i det enkelte tilfelle. Det var snakk om å være først på fuglen, og hunden måtte føres på en aktiv måte for å utnytte mulighetene maksimalt.
Et ærespremieløp er et sjansespill, og det er ikke alltid slik at den beste hunden vinner. Det nærmet seg kveld, det var kort tid til rådighet, og siden det skulle kåres en vinner før mørket falt på, ville det enkelte slipp ikke vare mer enn noen få minutter. Derfor ville det bli umulig å få prøvd hundene skikkelig, og dommerne ville ha små sjanser til å bedømme viltfinnerevnen, den viktigste egenskapen hos en jakthund. I de innledende slippene ville søket kunne bli avgjørende, for det var bare flaks om hundene kom for fugl på så kort tid. Men i finaleslippet, da det bare var to hunder igjen, ville den hunden vinne som fant fugl først.
Egentlig likte ikke mannen slike løp, hvor utfallet i stor monn berodde på flaks og uflaks. Men jegeren visste hva han gikk til, og sjansene var i utgangspunktet likt fordelt. På et merkelig vis følte han det på seg at det var tispas dag, og at hun ville lykkes. Slik hadde han følt det om morgenen, og dagen hadde vært vellykket så langt, tispa var god nok til å vinne. Det var hunden som måtte finne fuglen, og det var hunden som måtte behandle den slik at det holdt til en topplassering. Men i et konkurranseløp var også jegerens rolle viktig. Han måtte lese terrenget og analysere jaktforløpet, og han måtte avgjøre hvordan han skulle dirigere hunden på den klokeste måten.
Og jegeren visste at han antakelig hadde en fordel framfor konkurrentene, for tispa var usedvanlig samarbeidsvillig, hun reagerte spontant på det minste signal fra føreren, og han kunne sende henne hvor han ville på et øyeblikk.
Det var bare tre førstepremier den dagen, og tispa skulle gå mot en pointer og en korthåret vorstehhund. Jegeren så nøye på hundene mens de gikk framover mot slippstedet. Han ville ikke på forhånd avskrive vorstehtispa, men han hadde størst tro på pointeren, en stor velbygd hannhund som gikk med nesa frekt til værs. Du må ikke undervurdere vorsteheren, formante han seg selv, du må ikke i utgangspunktet tro at hun er slått. Det kan straffe seg.
De dreide av fra Kongsveien og gikk noen hundre meter til venstre for veien. Dommerne stoppet, de orienterte om reglene, og det oppsto en diskusjon om hvorvidt det skulle felles fugl. Felling var ikke vanlig i unghundklassen, og en av deltakerne protesterte. Det var en tidlig prøve som gikk i månedsskiftet august-september, og jegeren hadde aldri felt fugl for tispa. Mannen var temmelig trygg på at hun ville holde seg i ro ved felt fugl, men helt sikker kunne en aldri være. Derfor var han glad for at det til slutt ble avgjort at det skulle skytes med løsskudd.
Dommerne bestemte at tispa skulle gå mot vorsteheren først. I det andre slippet skulle den dårligst rangerte av disse to gå mot pointeren. Dersom pointeren ble rangert høyest i det andre slippet, var det klart for finaleslippet. Det behøvde ikke nødvendigvis bli slik, det var flere muligheter, men det var slik mannen forestillte seg at det ville gå, og han håpet og trodde at tispa ville slå vorsteheren. Det var det det dreide seg om i første omgang, og da førerne fikk beskjed om å slippe hundene, konsentrerte mannen seg bare om det som umiddelbart foresto, og han tenkte ikke på pointeren og på seinere slipp.
Tispa gikk stort og fornuftig, slik hun hadde gjort tidligere på dagen, og hun var på alle måter bedre enn vorsteheren. Det var ikke fugl i slippet, og førerne fikk beskjed om å koble etter et kvarter. Så ble pointeren sluppet mot vorsteheren, og pointeren gikk stort og godt, og etter ti minutter fikk han stand på et stort kull. Pointeren reiste kullet og var helt rolig i oppflukt og skudd.
Det var nå klart at vorsteheren var utslått, og at tispa skulle gå mot pointeren i finalen. Jegeren hadde studert denne hunden nøye, og han var klar over at det var en meget god hund, og at oppgaven ville bli vanskelig. Men mannen hadde merket seg at pointeren arbeidet litt lenge på foten, før han slo tilbake og brukte vinden. Det var kanskje et svakhetstegn, og i en gitt situasjon kunne en slik tilbøyelighet bli utslagsgivende.
Dommerne bestemte at finaleslippet skulle starte om ti minutter, slik at pointeren fikk en liten hvil. Både deltakere og dommere satte seg ned i lyngen, og mannen klappet tispa på hodet og nedover nakken. Tispa satt rolig med hodet høyt, hun været mot vinden, og hun var lite berørt av stundens alvor. For henn var det en vanlig jakttur, hun var klar til å gjøre sitt beste, slik hun alltid gjorde, og hun hadde ingen konkurransenerver. Mannen følte seg også roligere, men han hadde alle sansene skjerpet, og han kjente en lett murring nede i magen.
I finaleslippet ville hundene få den tida de trengte, og slippet ville gå til en av hundene fant fugl og behandlet den korrekt. Dersom hundene ikke fant fugl før det ble mørkt, måtte vinneren kåres på søket. Men det var minst en halvtime til skumring, og jegeren var helt sikker på at de kom for fugl før den tid. Det var et godt rypeår, og Hjerkin Nord var et godt terreng. Det jegeren fryktet, var at de skulle komme i fugl umiddelbart etter slipp, slik at den hunden fikk stand som tilfeldigvis gikk ut i den retningen rypene lå. Mange finaler var blitt avgjort på det viset uten at hundene fikk vist hva de virkelig kunne. Det var lite moro å vinne i en slik situasjon, og jegeren håpet at fuglen lå et stykke unna, slik at hundene fikk gå en stund og slik at de hadde like sjanser.
Dommerne reiste seg, de satte finaleslippet i gang, og de anga marsjretningen på skrå oppover Hjerkinnhø. Vinden kom fra den venstre sida og litt forfra, og tispa og pointeren slo langt ned i vinden og krysset framover på tvers av marsjretningen. Begge hundene gikk stort og om lag like fort, og begge dekket terrenget meget godt. Til å begynne med var det ikke noe teft, hundene gikk i et raskt, jordvinnende søk, og begge holdt hodet høyt og brukte bare overværet.
Idet tispa søkte et stykke inn i vinden til venstre for mannen, begynte pointeren å markere fot vel hundre meter framfor førerne. Foten var fersk, og det var tydelig at fuglen lå temmelig nær ved. Mannen så på pointeren og på den andre føreren, og han så på terrenget. Han reknet med at rypene antakelig hadde trukket ned vinden og til høyre. Det var trolig at fuglen hadde beitet seg nedover i vinden, og hadde dreid i en bue for å komme ut av søksfeltet og i le da jaktlaget nærmet seg. Slik trodde mannen det var, for slik hadde det skjedd mange ganger før. Sikker kunne ingen være, for rypas atferd er vanskelig å forutsi, men mannen måtte ta en rask beslutning, og han satset alt på denne teorien.
Mannen hadde friskt i minnet at pointeren brukte tid på å utrede foten i foregående slipp, og jegeren fløytet kort en gang. Tispa snudde på flekken og kom hurtig inn, og mannen sendte henne ned til høyre og langt bakover i vinden. Pointeren var fortsatt opptatt med foten, og med piskende hale arbeidet den store hannen seg nedover med nesa i bakken. Imens slo tispa et stort slag i den anviste retningen, og da hun var en to-tre hundre meter ute, dreide hun opp mot vinden og krysset framover. Hundre meter lenger framme fikk hun teft av fuglen, og hun slo først et slag til venstre og så ett til høyre. Så trakk hun an og tok stand.
I grenseland, kap. 6, del 3.
Mannen gjør seg klar til å gå opp til gammelhunden, og han kjenner en spenning i seg som han ikke har følt på lenge. Igjen får han det for seg at det kanskje er gammeltispas siste stand, og han er bestemt på å komme på skuddhold og på å felle fugl.
Men idet mannen er noen få meter bak tispa, faller hun om og ned på den høyre sida. Hun sparker med føttene et par ganger, det går noen krampetrekninger gjennom kroppen, og hun brekker seg. Så er dødskampen over, og hun blir liggende urørlig. Litt blod kommer ut av den ene munnvika og renner nedover underkjeven.
Mannen styrter bort til hunden og stiller seg på kne tett inntil. Han ser på tispa og på de livløse øynene, og han skjønner at det er slutt. Likevel masserer han hjertet, og etterpå legger han seg med øret mot brystet hennes for å lytte til de ujevne hjerteslagene, som han vet er borte for alltid.
Så setter mannen seg ned ved sida av den døde hunden. Han ser på de livløse øynene, og han stryker henne over hodet og tørker bort blodstripene fra underkjeven. Munnen er halvåpen, og overleppa er trukket litt opp, som om hun smiler.
Du har hatt din siste jakt, sier jegeren lavt, og du er ikke mer. Det var umulig for deg å si meg det, men jeg er sikker på at du ville ha det slik. Du fikk jakte til du døde, og det siste du kjente, var vitringen av fugl. Jeg er sikker på at du ville ha det slik, gjentar mannen, og at du ikke ville ha gjort noe annerledes. Og igjen stryker han henne over hodet og over nakken og ned langs brystet.
Mannen flytter litt på tispa og legger hodet hennes opp i fanget sitt. Slik blir han sittende en lang stund uten å røre seg. Så legger han venstre armen rundt den livløse gammelhunden, og han plukker ut en liten kvist som har satt seg fast i hårlaget under brystet.
Jegeren ser utover lia, mot Skjækerfjellene i sør og mot grensefjella mot Sverige i øst. Så ser han på den rødbrune lyngen og på de hvite myrene og på de gule bladene på kjerrene, og han sanser høsten som er på hell.
Tispa var nyfødt da han så henne den aller første gangen. Hun lå og pattet sammen med de fem søsknene, tre hanner og to tisper. Hun lå ytterst ved den patten som var nærmest brystet. Hun hadde ennå ikke fatt åpne øyne, og hun strevde svært for å finne fram til matfatet. Men da hun fant patten, slapp hun den ikke før hun var forsynt. Tispa var den eneste valpen i kullet som var trikolor. Og hun var den eneste av valpene som viftet intenst med halen når hun fant fram til maten.
Egentlig visste ikke mannen hvorfor han hadde valgt akkurat henne, det var bare slik at han likte henne best. Han ønsket å være med på å prege tispa tidlig, derfor hentet han henne da hun var bare 6 uker. Det var en vital og lærenem hund med usedvanlig godt gemytt, og hun ble meget tidlig ferdig som fullverdig jakthund.
Jegeren tenker på det de hadde opplevd sammen gjennom de ti årene, på alle jaktturene i skogen og på fjellet, om høsten og om vinteren. Hun hadde vært en stor jakthund, som behersket alle forhold og alle typer jakt. Jegeren hadde ikke tall på alle rypene han hadde skutt for henne, men det var mange hundre. Best hadde hun vært på gammelstegg-jakt, og jo lurere steggen var, jo bedre likte hun seg. Steggjakta hadde vært tispas spesialitet, og hun hadde utviklet en teknikk på denne jakta som mannen ikke hadde sett hos noen annen hund.
Ofte hadde mannen og tispa gått sammen med andre jegere som hadde hatt gode jakthunder, og mannen hadde hatt rik anledning til å sammenlikne jaktegenskapene. Han kunne ikke komme på en eneste gang at en annen hund hadde vært før tispa på fuglen. Slik hadde det vært på jakt, og slik hadde del vært på prøver.
Og som jegeren tenker tilbake, og som han dveler lenge ved de gode minnene, kommer han i hu en jaktprøve på Kongsvoll den gang tispa var unghund.
Men idet mannen er noen få meter bak tispa, faller hun om og ned på den høyre sida. Hun sparker med føttene et par ganger, det går noen krampetrekninger gjennom kroppen, og hun brekker seg. Så er dødskampen over, og hun blir liggende urørlig. Litt blod kommer ut av den ene munnvika og renner nedover underkjeven.
Mannen styrter bort til hunden og stiller seg på kne tett inntil. Han ser på tispa og på de livløse øynene, og han skjønner at det er slutt. Likevel masserer han hjertet, og etterpå legger han seg med øret mot brystet hennes for å lytte til de ujevne hjerteslagene, som han vet er borte for alltid.
Så setter mannen seg ned ved sida av den døde hunden. Han ser på de livløse øynene, og han stryker henne over hodet og tørker bort blodstripene fra underkjeven. Munnen er halvåpen, og overleppa er trukket litt opp, som om hun smiler.
Du har hatt din siste jakt, sier jegeren lavt, og du er ikke mer. Det var umulig for deg å si meg det, men jeg er sikker på at du ville ha det slik. Du fikk jakte til du døde, og det siste du kjente, var vitringen av fugl. Jeg er sikker på at du ville ha det slik, gjentar mannen, og at du ikke ville ha gjort noe annerledes. Og igjen stryker han henne over hodet og over nakken og ned langs brystet.
Mannen flytter litt på tispa og legger hodet hennes opp i fanget sitt. Slik blir han sittende en lang stund uten å røre seg. Så legger han venstre armen rundt den livløse gammelhunden, og han plukker ut en liten kvist som har satt seg fast i hårlaget under brystet.
Jegeren ser utover lia, mot Skjækerfjellene i sør og mot grensefjella mot Sverige i øst. Så ser han på den rødbrune lyngen og på de hvite myrene og på de gule bladene på kjerrene, og han sanser høsten som er på hell.
Tispa var nyfødt da han så henne den aller første gangen. Hun lå og pattet sammen med de fem søsknene, tre hanner og to tisper. Hun lå ytterst ved den patten som var nærmest brystet. Hun hadde ennå ikke fatt åpne øyne, og hun strevde svært for å finne fram til matfatet. Men da hun fant patten, slapp hun den ikke før hun var forsynt. Tispa var den eneste valpen i kullet som var trikolor. Og hun var den eneste av valpene som viftet intenst med halen når hun fant fram til maten.
Egentlig visste ikke mannen hvorfor han hadde valgt akkurat henne, det var bare slik at han likte henne best. Han ønsket å være med på å prege tispa tidlig, derfor hentet han henne da hun var bare 6 uker. Det var en vital og lærenem hund med usedvanlig godt gemytt, og hun ble meget tidlig ferdig som fullverdig jakthund.
Jegeren tenker på det de hadde opplevd sammen gjennom de ti årene, på alle jaktturene i skogen og på fjellet, om høsten og om vinteren. Hun hadde vært en stor jakthund, som behersket alle forhold og alle typer jakt. Jegeren hadde ikke tall på alle rypene han hadde skutt for henne, men det var mange hundre. Best hadde hun vært på gammelstegg-jakt, og jo lurere steggen var, jo bedre likte hun seg. Steggjakta hadde vært tispas spesialitet, og hun hadde utviklet en teknikk på denne jakta som mannen ikke hadde sett hos noen annen hund.
Ofte hadde mannen og tispa gått sammen med andre jegere som hadde hatt gode jakthunder, og mannen hadde hatt rik anledning til å sammenlikne jaktegenskapene. Han kunne ikke komme på en eneste gang at en annen hund hadde vært før tispa på fuglen. Slik hadde det vært på jakt, og slik hadde del vært på prøver.
Og som jegeren tenker tilbake, og som han dveler lenge ved de gode minnene, kommer han i hu en jaktprøve på Kongsvoll den gang tispa var unghund.
I grenseland, kap. 6, del 2.
Det var for ti år siden, i slutten av august, og tispa var knapt fire måneder. Det var hennes første møte med fjellet, og mannen hadde lagt gammelhundene igjen i hytta og bare tatt valpen med. Det var slik han gjorde det med hver ny hund han hadde, valpene skulle selv finne fuglen og ta sin første stand på egen hånd.
Det var en fin og varm høstdag med vanskelige vitringsforhold, men en dag da fuglen trykte godt. Valpen visste ikke hva rype og jakt var, og hun gikk ikke i søk, men sprang litt hit og litt dit. Men allerede den gangen følte mannen hva som bodde i henne. Når hun tok et lite slag, gikk hun på tvers av vinden, og hun var mer opptatt av å bruke nesa enn øynene.
Jegeren hadde planlagt å gå til ei myr der han var helt sikker på å finne fugl, og da de nærmet seg dette stedet, gikk han til høyre og til venstre i motvinden, og de krysset seg oppover mot kullplassen. Da fikk den lille tispa med ett en teft hun aldri hadde kjent før, det sitret i kroppen hennes, og hun sto som fjetret i sin første stand. Jegeren ble stående noen meter bak, og hjertet hans slo raskere. Det var noe helt spesielt ved den første standen, det var som et lite under hver gang han så og opplevde den.
Jegeren sto lenge og så på den lille hundekroppen som dirret i en spenning så intens at hun holdt på å falle og måtte la et skritt til sida. Men valpen sto fortsatt, og jegeren gikk opp til henne, og han strøk henne langs ryggen. Da styrtet hun framover, men kullet trykket hardt og ville ikke ta til vingene, og valpen bråstanset i en ny stand. Mannen gikk opp til henne på ny og sa «ja», og tispa hoppet midt inn i kullet. Fuglene flakset og tok ut alle steder rundt tispa, og hun sprang litt etter én og litt etter en annen og så etter en tredje. Jegeren lot valpen få prelle som den ville, og han satte seg ned og ventet.
Jaktlysten hadde våknet, og da tispa kom tilbake, for hun over kullplassen med en voldsom fart, og halen pisket i lufta. Men det var ingen gjenliggere, og hun gjorde seg fort ferdig med setet. Hun søkte seg opp etter myrdraget, og ganske snart fulgte hun foten av fugl. Da skjønte mannen at hun var på spor av steggen, som ikke lå sammen med kullet, og han reiste seg raskt opp og fulgte etter. Den lille tispa gikk i antrekk langsmed en liten bekk som rant nedetter myra. Hundre meter lenger framme tok valpen stand. Tispa sto med hodet lavt og med nesa nesten ned i bakken. Jegeren skjønte at fuglen lå nær ved, og han gikk hurtig opp til valpen. Da han var fem meter bak, lettet den skrattende fuglen mindre enn en meter foran hunden, og tispa hoppet opp og nappet ei fjær av halen.
Selv om del var ti år siden denne hendelsen, husket jegeren alt som skjedde i hver minste detalj. Og det var i regelen slik med alle hundene han hadde hatt: Den dagen jaktlysten våknet, husket han spesielt. For noen hunder skjedde forandringen på et øyeblikk, og etter det var de bare opptatt av jakt. Det var slike hunder jegeren likte best. Hunder som våknet tidlig og brått, og som kunne ta del i jakta allerede som valper. Gammeltispa hadde vært slik, etter hendelsen med kullet og steggen visste hun hva hun skulle gjøre. Som erfaren gammelhund søkte hun i timevis på jakt etter den særgne teften som hun så plutselig hadde erfart, og som en gang for alle hadde satt seg fast i minnet.
Det var en fin og varm høstdag med vanskelige vitringsforhold, men en dag da fuglen trykte godt. Valpen visste ikke hva rype og jakt var, og hun gikk ikke i søk, men sprang litt hit og litt dit. Men allerede den gangen følte mannen hva som bodde i henne. Når hun tok et lite slag, gikk hun på tvers av vinden, og hun var mer opptatt av å bruke nesa enn øynene.
Jegeren hadde planlagt å gå til ei myr der han var helt sikker på å finne fugl, og da de nærmet seg dette stedet, gikk han til høyre og til venstre i motvinden, og de krysset seg oppover mot kullplassen. Da fikk den lille tispa med ett en teft hun aldri hadde kjent før, det sitret i kroppen hennes, og hun sto som fjetret i sin første stand. Jegeren ble stående noen meter bak, og hjertet hans slo raskere. Det var noe helt spesielt ved den første standen, det var som et lite under hver gang han så og opplevde den.
Jegeren sto lenge og så på den lille hundekroppen som dirret i en spenning så intens at hun holdt på å falle og måtte la et skritt til sida. Men valpen sto fortsatt, og jegeren gikk opp til henne, og han strøk henne langs ryggen. Da styrtet hun framover, men kullet trykket hardt og ville ikke ta til vingene, og valpen bråstanset i en ny stand. Mannen gikk opp til henne på ny og sa «ja», og tispa hoppet midt inn i kullet. Fuglene flakset og tok ut alle steder rundt tispa, og hun sprang litt etter én og litt etter en annen og så etter en tredje. Jegeren lot valpen få prelle som den ville, og han satte seg ned og ventet.
Jaktlysten hadde våknet, og da tispa kom tilbake, for hun over kullplassen med en voldsom fart, og halen pisket i lufta. Men det var ingen gjenliggere, og hun gjorde seg fort ferdig med setet. Hun søkte seg opp etter myrdraget, og ganske snart fulgte hun foten av fugl. Da skjønte mannen at hun var på spor av steggen, som ikke lå sammen med kullet, og han reiste seg raskt opp og fulgte etter. Den lille tispa gikk i antrekk langsmed en liten bekk som rant nedetter myra. Hundre meter lenger framme tok valpen stand. Tispa sto med hodet lavt og med nesa nesten ned i bakken. Jegeren skjønte at fuglen lå nær ved, og han gikk hurtig opp til valpen. Da han var fem meter bak, lettet den skrattende fuglen mindre enn en meter foran hunden, og tispa hoppet opp og nappet ei fjær av halen.
Selv om del var ti år siden denne hendelsen, husket jegeren alt som skjedde i hver minste detalj. Og det var i regelen slik med alle hundene han hadde hatt: Den dagen jaktlysten våknet, husket han spesielt. For noen hunder skjedde forandringen på et øyeblikk, og etter det var de bare opptatt av jakt. Det var slike hunder jegeren likte best. Hunder som våknet tidlig og brått, og som kunne ta del i jakta allerede som valper. Gammeltispa hadde vært slik, etter hendelsen med kullet og steggen visste hun hva hun skulle gjøre. Som erfaren gammelhund søkte hun i timevis på jakt etter den særgne teften som hun så plutselig hadde erfart, og som en gang for alle hadde satt seg fast i minnet.
I grenseland, kap. 6, del 1.
Da mannen sitter ved frokostbordet morgenen etter, kommer gammeltispa bort og legger hodet i fanget hans, og hun vifter med halen. Hun ser opp på jegeren, og han ser på henne, og halen svinger enda raskere. Jeg vet ikke hva du klarer, sier mannen til hunden, men jeg forstår at nå vil du på jakt. I formiddag skal vi gå en tur, bare du og jeg. Vi skal ikke gå langt, men nok til at du får en skikkelig jakttur. Og vi skal ta det med ro og hvile ofte. Vi får se hva du makter, og så innretter vi oss etter det.
Mannen og hunden forlater hytta, og de går over grasvollen og oppetter lia. Tispa trekker ikke i koblet, slik hun gjorde som ung, det virker som om hun vil spare kreftene til selve jakta. Da de når opp i åpent lende og er inne i rypeterrenget, setter mannen seg på ei tue. Skodda har lettet, det er solskinn og varmt, og en liten mild bris stryker nedover dalen. Gammeltispa setter seg ved sida av jegeren, og hun strekker halsen og værer mot vinden mens hun beveger hodet litt opp og ned. Øynene er halvt lukket, og det ene øret flagrer i brisen.
Så reiser mannen seg, han tar koblet av gammeltispa og han sender henne ut i søk.
Til å begynne med forsøker den gamle tispa å galoppere, men hun har ikke lenger den styrken og kraften som trengs til et slikt søk, og frasparket er så dårlig at hun nesten ikke vinner terreng. Derfor slår hun over i trav og tilpasser søket til den farten hun makter, og hun slår kort ut til begge sider. Men hun går like fornuftig som i sine beste dager, hun runder kjerrene med vinden mot, og søker av terreng bare der det kan ligge fugl.
Tispa anstrenger seg til det ytterste. Det er som om hun vil vise at hun ikke har gitt opp, og at hun fortsatt kan. Hun drives av kreftene som bor i henne, av den umåtelige jaktlysten hun alltid har hatt, og det er bare vitring av fugl som opptar henne og som betyr noe.
Været er varmt, og den gamle hunden går etter hvert tungt. Da hun passerer en bekk, legger hun seg ned på på magen i en kulp. Vannet når nesten opp til ryggen, og tispa blir liggende slik en stund mens hun drikker seg utørst. Hun drikker for fort og får vann i vrangstrupen, hun hoster og nyser et par ganger, og vannet renner ned fra underkjeven. Da kravler gammeltispa ut av kulpen, og hun rister seg så vannperlene står som ei sky rundt henne. Så rister hun seg enda en gang, og hun ser bort på jegeren og søker videre.
Og nå er det som om gammeltispa forsøker å gjøre det enda bedre, og hun øker farten og vider ut søket. Av og til blir hun borte bak en rabbe eller et lite høydedrag, men mannen hører den pesende pusten, selv når han ikke kan se henne, og hun er langt borte. Jegeren er klar over at jaktturen kan bli for mye for den gamle, syke hunden, men han angrer ikke et øyeblikk på at han lok henne med. Han er sikker på at denne høsten er tispas siste, det er jakta som gir livet hennes innhold og mening, og han verken kan eller vil stoppe henne.
Gammeltispa markerer fot i utkanten av ei myr. Hun slår tilbake i vinden, og hun krysser framover mot myrdraget og kjerrene rundt. På den høyre siden av myra trekker hun an og tar stand. Gamle, erfarne hunder er ofte mindre intense i stand enn de yngre, men denne gangen står tispa nesten som i sine unge dager. Hun er sammenkrøket med den venstre framfoten løftet, hver muskel er spent, og hele kroppen skjelver.
Jegeren er tjue meter bak tispa, men han går ikke fram tii henne med det samme. Han ser på den gamle hunden, som kanskje står i sin siste stand, og han ser på det fargerike høstfjellet. Han kjenner den milde brisen i ansiktet, og han ser vinden ruske lett i de lave bjørketrærne og i kjerrene, og brisen stryker over tispa, og hårene langs brystet og buken og behenget på halen blafrer.
Mannen og hunden forlater hytta, og de går over grasvollen og oppetter lia. Tispa trekker ikke i koblet, slik hun gjorde som ung, det virker som om hun vil spare kreftene til selve jakta. Da de når opp i åpent lende og er inne i rypeterrenget, setter mannen seg på ei tue. Skodda har lettet, det er solskinn og varmt, og en liten mild bris stryker nedover dalen. Gammeltispa setter seg ved sida av jegeren, og hun strekker halsen og værer mot vinden mens hun beveger hodet litt opp og ned. Øynene er halvt lukket, og det ene øret flagrer i brisen.
Så reiser mannen seg, han tar koblet av gammeltispa og han sender henne ut i søk.
Til å begynne med forsøker den gamle tispa å galoppere, men hun har ikke lenger den styrken og kraften som trengs til et slikt søk, og frasparket er så dårlig at hun nesten ikke vinner terreng. Derfor slår hun over i trav og tilpasser søket til den farten hun makter, og hun slår kort ut til begge sider. Men hun går like fornuftig som i sine beste dager, hun runder kjerrene med vinden mot, og søker av terreng bare der det kan ligge fugl.
Tispa anstrenger seg til det ytterste. Det er som om hun vil vise at hun ikke har gitt opp, og at hun fortsatt kan. Hun drives av kreftene som bor i henne, av den umåtelige jaktlysten hun alltid har hatt, og det er bare vitring av fugl som opptar henne og som betyr noe.
Været er varmt, og den gamle hunden går etter hvert tungt. Da hun passerer en bekk, legger hun seg ned på på magen i en kulp. Vannet når nesten opp til ryggen, og tispa blir liggende slik en stund mens hun drikker seg utørst. Hun drikker for fort og får vann i vrangstrupen, hun hoster og nyser et par ganger, og vannet renner ned fra underkjeven. Da kravler gammeltispa ut av kulpen, og hun rister seg så vannperlene står som ei sky rundt henne. Så rister hun seg enda en gang, og hun ser bort på jegeren og søker videre.
Og nå er det som om gammeltispa forsøker å gjøre det enda bedre, og hun øker farten og vider ut søket. Av og til blir hun borte bak en rabbe eller et lite høydedrag, men mannen hører den pesende pusten, selv når han ikke kan se henne, og hun er langt borte. Jegeren er klar over at jaktturen kan bli for mye for den gamle, syke hunden, men han angrer ikke et øyeblikk på at han lok henne med. Han er sikker på at denne høsten er tispas siste, det er jakta som gir livet hennes innhold og mening, og han verken kan eller vil stoppe henne.
Gammeltispa markerer fot i utkanten av ei myr. Hun slår tilbake i vinden, og hun krysser framover mot myrdraget og kjerrene rundt. På den høyre siden av myra trekker hun an og tar stand. Gamle, erfarne hunder er ofte mindre intense i stand enn de yngre, men denne gangen står tispa nesten som i sine unge dager. Hun er sammenkrøket med den venstre framfoten løftet, hver muskel er spent, og hele kroppen skjelver.
Jegeren er tjue meter bak tispa, men han går ikke fram tii henne med det samme. Han ser på den gamle hunden, som kanskje står i sin siste stand, og han ser på det fargerike høstfjellet. Han kjenner den milde brisen i ansiktet, og han ser vinden ruske lett i de lave bjørketrærne og i kjerrene, og brisen stryker over tispa, og hårene langs brystet og buken og behenget på halen blafrer.
I grenseland. Kap. 5. del 5.
Mannen ser på løveflokken og på sebraene og på gasellene, men del er ingen tegn til at løvene vil jakte og ingen tegn til død. Sebraene og impalaene gresser som før, og de vifter fluer og insekter vekk med halen og speider bare av og til over mot de store kattedyrene.
Så ser mannen igjen på gribbene, som alle sitter med hodene vendt mot løvene og sebraene, og han føler enda sterkere at freden bare er tilsynelatende, og at noen kommer til å late livet.
Det lir ut på ettermiddagen, og med den kommer et lett vinddrag i lufta. Vinden blåser fra sebraene mot løvene. To store løvinner, som ligger på magen med hodene løftet, værer mot sebraflokken. Og med ett reiser de seg og begynner å gå i antrekk opp mot de stripete hestedyrene. Løvinnene krøker seg sammen, og det er å vidt mannen kan se dem i det høye graset. De store, smidige kattene trekker an, ti-tolv skritt av gangen, og de holder seg hele tida i høyt gras. Sebraene kan ikke se løvene og de kan heller ikke lukte dem, og de har ingen mulighet for å ane noe om faren.
Løvinnene smyger framover, side om side, men stanser og slår som forsteinet hver gang en sebra ser opp. De andre løvene holder seg i ro, de ligger og døser som før, og det ser ikke ut til at de bryr seg om det som er i ferd med å skje. Men gribbene følger vaktsomt de to løvinnene, og åtselfuglene strekker de lange halsene og rister stundom de svære vingene.
Løvene nærmer seg sebraene, og da de er så nær innpå at avstanden er mindre enn hundre meter, kryper løvinnene langs bakken, og mannen ser bare ørene på de store rovdyrene. Løvinnene bruker den tida de trenger. De beveger seg bare et par meter av gangen, og legger seg helt flate når en sebra slutter å gresse.
Da løvinnene er tjue meter fra sebraflokken, ser mannen at rovdyrene gjør seg klare til spranget. Det dirrer i de muskuløse kroppene, og de krøker seg enda mer sammen med forbeina langt innunder seg. De starter angrepet samtidig og mot det samme målet. De har valgt seg ut en ung hannsebra med brune striper, som gresser i utkanten av flokken.
Angrepet kommer overraskende, og den unge hannen blir ikke var de store kattedyrene før de er tett innpå. Den unge sebraen kaster seg rundt og flykter i panikk, men han er for sein. Den ene løvinna hogger tak i strupen, mens den andre hopper opp på ryggen til byttet. Sebraen skriker idet han faller, men dødsskriket kveles i samme øyeblikk. I noen sekunder sparker sebraen med bakbeina, så går det en sitring gjennom kroppen, og den stripete hesten rører seg ikke mer.
De to løvinnene begynner å spise av byttet, og hele løveflokken samler seg rundt den drepte sebraen. Og som vanlig er, forsyner hannløvene seg først. De jager bort de to løvinnene som deltok i jakten, og løvinnene og ungløvene og ungene trekker seg et stykke tilbake. Hannene er ikke særlig sultne, og del varer ikke lenge før de forlater den drepte sebraen og slipper løvinnene og ungløvene til.
Det er kamp om de beste plassene og de beste stykkene. Løvene snerrer og brøler og hogger inn i sebraen, og halene pisker i lufta. Somme ganger har to løver tak i del samme kjøttslykket, og de drar i hver sin ende tii den største og sterkeste vinner. Men ungene våger seg ikke opp til matfatet. De ligger noen meter unna og venter.
Da skjer noe som mannen aldri har sett før. En av hannene går bort til ungene, og det er som om han sier at de skal følge han. Ungene blir med bort lii byttet. Hannen brøler og jager flokken vekk, og de små slipper til. Det er fremdeles noen kjøttbiter igjen på sebraen, og ungene kaster seg over dem og spiser seg mette. Så trekker de seg vekk, og løvinnene og ungdyrene spiser opp restene. Etter en stund er bare beingrinda tilbake med slintrer av kjøtt og sener. Da forlater løvene åstedet og vender tilbake til skyggen under trærne.
Sebraene og impalaene og vortesvinene forsvant da løvene angrep, og sletta er fri for antiloper og gaseller så langt mannen kan se. Også bøffelen er borte. Men elefanten står fremdeles i gjørmehullet, og han aktet lite på det som skjedde.
Ennå sitter gribbene i tretoppene. Men da de skjønner at løvene har trukket seg tilbake for godt, letter de fra kronene og slår seg ned ved beingrinda. De tar for seg av restene, hver minste kjøttbit, og rensker hodet for alt spiselig. Da de ikke finner mer å ete, letter de og flyr tilbake til de samme trekronene. Bare fluene er igjen, de svermer rundt det reinspiste skjelettet og de buete ribbeina, som lyser hvitt lang vei.
Fremdeles sitter mannen på den lille høyden, og han ser utover slettene, og etter en stund virker savannen like fredfull som før jakta begynte. Det varer ikke lenge før sebraene er tilbake, og etter en stund kommer gasellene og vortesvinene. Da ser mannen en flokk gnu som kommer ut av et skogholt, og fire vannbukker kommer ut av en lund til venstre og går ned til vannhullet og drikker. Og dyrene gresser og er uten frykt, og det er som om alle vel at løvene er mette, og at det ikke vil bli mer dreping på en lang stund.
Og ingen lar seg merke med beingrinda, som ligger et par hundre meter bortenfor vannhullet.
Mannen fortsetter å drømme. Etter en stund forlater han den lille høyden, og det er som om han ser landskapet utenfra, som på en film. Og som han ser bildet av savannen gradvis forsvinne, som et bilde som zoomes ut slik at detaljene blir borte, og naturen blir til et gulgrønt, konturløst hele, reiser han langt, langt tilbake i tid, millioner av år, til den tida da mennesket var en del av naturen og en dyreart på linje med de andre.
Det var før mennesket hadde spist av kunnskapens tre, og det var før synden kom inn i verden.
Så ser mannen igjen på gribbene, som alle sitter med hodene vendt mot løvene og sebraene, og han føler enda sterkere at freden bare er tilsynelatende, og at noen kommer til å late livet.
Det lir ut på ettermiddagen, og med den kommer et lett vinddrag i lufta. Vinden blåser fra sebraene mot løvene. To store løvinner, som ligger på magen med hodene løftet, værer mot sebraflokken. Og med ett reiser de seg og begynner å gå i antrekk opp mot de stripete hestedyrene. Løvinnene krøker seg sammen, og det er å vidt mannen kan se dem i det høye graset. De store, smidige kattene trekker an, ti-tolv skritt av gangen, og de holder seg hele tida i høyt gras. Sebraene kan ikke se løvene og de kan heller ikke lukte dem, og de har ingen mulighet for å ane noe om faren.
Løvinnene smyger framover, side om side, men stanser og slår som forsteinet hver gang en sebra ser opp. De andre løvene holder seg i ro, de ligger og døser som før, og det ser ikke ut til at de bryr seg om det som er i ferd med å skje. Men gribbene følger vaktsomt de to løvinnene, og åtselfuglene strekker de lange halsene og rister stundom de svære vingene.
Løvene nærmer seg sebraene, og da de er så nær innpå at avstanden er mindre enn hundre meter, kryper løvinnene langs bakken, og mannen ser bare ørene på de store rovdyrene. Løvinnene bruker den tida de trenger. De beveger seg bare et par meter av gangen, og legger seg helt flate når en sebra slutter å gresse.
Da løvinnene er tjue meter fra sebraflokken, ser mannen at rovdyrene gjør seg klare til spranget. Det dirrer i de muskuløse kroppene, og de krøker seg enda mer sammen med forbeina langt innunder seg. De starter angrepet samtidig og mot det samme målet. De har valgt seg ut en ung hannsebra med brune striper, som gresser i utkanten av flokken.
Angrepet kommer overraskende, og den unge hannen blir ikke var de store kattedyrene før de er tett innpå. Den unge sebraen kaster seg rundt og flykter i panikk, men han er for sein. Den ene løvinna hogger tak i strupen, mens den andre hopper opp på ryggen til byttet. Sebraen skriker idet han faller, men dødsskriket kveles i samme øyeblikk. I noen sekunder sparker sebraen med bakbeina, så går det en sitring gjennom kroppen, og den stripete hesten rører seg ikke mer.
De to løvinnene begynner å spise av byttet, og hele løveflokken samler seg rundt den drepte sebraen. Og som vanlig er, forsyner hannløvene seg først. De jager bort de to løvinnene som deltok i jakten, og løvinnene og ungløvene og ungene trekker seg et stykke tilbake. Hannene er ikke særlig sultne, og del varer ikke lenge før de forlater den drepte sebraen og slipper løvinnene og ungløvene til.
Det er kamp om de beste plassene og de beste stykkene. Løvene snerrer og brøler og hogger inn i sebraen, og halene pisker i lufta. Somme ganger har to løver tak i del samme kjøttslykket, og de drar i hver sin ende tii den største og sterkeste vinner. Men ungene våger seg ikke opp til matfatet. De ligger noen meter unna og venter.
Da skjer noe som mannen aldri har sett før. En av hannene går bort til ungene, og det er som om han sier at de skal følge han. Ungene blir med bort lii byttet. Hannen brøler og jager flokken vekk, og de små slipper til. Det er fremdeles noen kjøttbiter igjen på sebraen, og ungene kaster seg over dem og spiser seg mette. Så trekker de seg vekk, og løvinnene og ungdyrene spiser opp restene. Etter en stund er bare beingrinda tilbake med slintrer av kjøtt og sener. Da forlater løvene åstedet og vender tilbake til skyggen under trærne.
Sebraene og impalaene og vortesvinene forsvant da løvene angrep, og sletta er fri for antiloper og gaseller så langt mannen kan se. Også bøffelen er borte. Men elefanten står fremdeles i gjørmehullet, og han aktet lite på det som skjedde.
Ennå sitter gribbene i tretoppene. Men da de skjønner at løvene har trukket seg tilbake for godt, letter de fra kronene og slår seg ned ved beingrinda. De tar for seg av restene, hver minste kjøttbit, og rensker hodet for alt spiselig. Da de ikke finner mer å ete, letter de og flyr tilbake til de samme trekronene. Bare fluene er igjen, de svermer rundt det reinspiste skjelettet og de buete ribbeina, som lyser hvitt lang vei.
Fremdeles sitter mannen på den lille høyden, og han ser utover slettene, og etter en stund virker savannen like fredfull som før jakta begynte. Det varer ikke lenge før sebraene er tilbake, og etter en stund kommer gasellene og vortesvinene. Da ser mannen en flokk gnu som kommer ut av et skogholt, og fire vannbukker kommer ut av en lund til venstre og går ned til vannhullet og drikker. Og dyrene gresser og er uten frykt, og det er som om alle vel at løvene er mette, og at det ikke vil bli mer dreping på en lang stund.
Og ingen lar seg merke med beingrinda, som ligger et par hundre meter bortenfor vannhullet.
Mannen fortsetter å drømme. Etter en stund forlater han den lille høyden, og det er som om han ser landskapet utenfra, som på en film. Og som han ser bildet av savannen gradvis forsvinne, som et bilde som zoomes ut slik at detaljene blir borte, og naturen blir til et gulgrønt, konturløst hele, reiser han langt, langt tilbake i tid, millioner av år, til den tida da mennesket var en del av naturen og en dyreart på linje med de andre.
Det var før mennesket hadde spist av kunnskapens tre, og det var før synden kom inn i verden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)