Novellesyklusen Sølvnakken. Etterord.

I grenseland, kap. 8.

Gordonsetteren slikker mannen på nesa, og han våkner med et rykk. Den sterke drømmen sitter i jegeren, og han må bruke tid på å orientere seg. Så setter han seg opp og klapper hunden.

Jeg skjønner at jeg har vekket deg, sier han til tispa, og det er sikkert fordi jeg har sovet urolig og kanskje ropt noe. Jeg håper at du ikke har like jævlige drømmer som jeg, fortsetter han, men det har du vel ikke. Det er bare mennesker som kan drømme sånt. Og det er bare mennesker som kan ødelegge alt rundt seg. Du kan være glad for at du er hund.

Mannen setter seg på en stol ved bordet, og han tenner en sigarett. Han trenger ikke lys, for natta svinner, og det er ved å lysne. Himmelen er skyfri, og det blir en tidlig morgen. Jegeren ser ut gjennom vinduet, og han skimter Skjækerfjella i sør. Noen tåkedotter ligger nede i dalbotnen der Gauna renner.

Da ser mannen ned på Finnskallnesset, og han ser for seg skallene på bredden, og han tenker på udåden for snart tre hundre år siden og på den menneskelige ondskap.

Jegeren fyrer i ovnen og setter på kaffekjelen. Han smører ei brødskive og skjærer av hvitosten med kniv. Han har ingen matlyst så tidlig, og han klarer seg med ei skive. Og han spiser ikke hele den heller, men gir en bit til tispa. Så skjenker han kaffe i et krus og tenner en ny sigarett,

Himmelen lyser eller hvert opp i øst, og det blir dag. Mannen tar med kaffekoppen og røyken og går ut i den klare morgenen, og han står en stund på trappa og trekker inn den kjølige morgenlufta. Så går han ut på vollen, og han ser rundt seg i alle retninger. Sola skinner på toppen av Skjækerfjella, og det klare, gule lysskjæret brer seg sakte nedetter fjellsida. Men ennå ligger tåkedottene langsetter dalen så langt han kan se nedover mot Torrøn.

Så hører han en stegg et sted dypest nede i dalen, og han lytter for å finne ut hvor han sitter. Og igjen hører han den grove, litt skurrende lyden som kommer fra lia på den andre sida av Gauna.

Endelig slipper drømmen taket i mannen, og han ser lenge på de rødbrune fjellsidene som er grå og svarte høyest oppe, og han ser ut over den frodige, gulgrønne dalen, og han hører elvene renne i dalbotnen, og han sanser stillheten i den uberørte naturen, som er slik den har vært til alle tider.

I grenseland, kap. 7, del 2.

Da ser han et bilde som han har sett ofte. Han er i er lys og vennlig dal, han ser ei hytte som ligger i en grønn skog, og det er en grasvoll framfor hytta. Noen bjørker med skinnende hvite stammer står på bredden av ei elv, vollen er full av prestekrager og blåklokker, og midt i enga ligger en stor, blank stein som er helt flat på toppen.

En mann kommer inn på vollen. Han bærer på ei vekt som han setter ved sida av seg på den flate steinen. Det er en gammel mann med langt hår og grått skjegg, og på hodet har han en svart hatt uten bremmer. Vekta har ei skål på hver side, men det er ingenting i skålene, og de henger i nøyaktig samme høyde. Mannen sitter lenge på steinen med ei tavle i den venstre handa og et kritt i den høyre. Han venter på noen.

Etter en stund kommer mange mennesker ut av skogkanten, og de går sakte frametter vollen. De stanser foran mannen på steinen og stiller seg opp på ei lang rekke. Alle er kledd i brune kjortler, og de har en hvit pose i den høyre handa og en svart i den venstre. Så går de fram til steinen, en etter en, og den gamle mannen legger den hvite posen i den høyre skåla og den svarte i den venstre. Så ser han på vekta, og han skriver på tavla, og han stiller de som har mest i den hvite posen til høyre, og de som har mest i den svarte til venstre. Men da alle har vært framme og fått posene veid, er det ingen som står på den høyre sida.

Da blir sola sterkere, og det blir steikende hett. Det stilner i skogen, fuglesangen dempes, og for en stund er alle lyder borte. Bladene gulner og krummer seg i den voldsomme heten, løvet faller ned på bakken, og de bare greinene blir svarte. Prestekragene og blåklokkene visner, og vollen blir først gul og deretter brun og så gråsvart. De skinnende hvite bjørkestammene gråner, barken faller av, og bjørkene dør på et øyeblikk. Elva tørker ut, elvebotnen sprekker, snart stiger røyk opp fra skogbotnen, og det tar fyr i det knusktørre løvet. Og ilden jager over skogen, og flammene står titalls meter til værs.

Da faller fuglene ned fra trærne, haren gjemmer hodet under ei rot, reven kryper inn i hiet, og de blir alle fortært av ilden.

De brunkledte står i en ring med hodene bøyd for ikke å se mot det intense lyset, og de holder hverandre i hendene. Og da ilden når dem og det tar fyr i kjortlene, ber de. De lever enda en stund, smertene er fryktelige, og skrikene er skjærende og fulle av anger. Men det er ingen som hører dem, de blir ikke spart, og de blir til aske som alt annet liv.

Etter hvert slokner ilden, for det er ikke lenger noe liv som kan nære den, den grå røyken driver vekk, og landskapet ligger forkullet og helt svart.

Også den gamle mannen er borte. Men steinen er der, og på toppen står vekta. Det er ingenting i de to skålene, men vektarmen er dreid slik at skåla til venstre henger lavt og skåla til høyre høyt.

Og dalen er død, og alt er stille.

I grenseland, kap. 7, del 1.

Da jegeren kommer ned til hytta, lufter han gordonsetteren og gir henne mat. Deretter koker han middag, men han er ikke sulten, og han spiser lite. Så skjenker han seg et fullt glass med whisky, som han drikker bar. Han setter seg på senga med ryggen mot veggen, og han har flaska og glasset med. Han drikker ut og heller i mer whisky og tenner en sigarett.

Gordonsetteren er urolig og vandrer rundt på gulvet, hun hopper opp på en stol og ser ut av vinduet. Deretter kommer hun bort til mannen og slikker han lenge på handa.

Det blir kveld, jegeren lufter tispa for natta, og han slokker lyset og går tidlig til sengs. Han er ille til mote, og han får ikke sove med det samme. Mannen tenner lyset igjen, og han ser over mot den tomme hundesenga. Den svarte tispa er også våken, og mannen går bort og klapper henne. Hun løfter hodet og ser opp på han, og han klør henne lenge bak øret.

Så legger jegeren seg, og til slutt sovner han. Men han sover urolig.

Mannen sitter ved en flod, og han ser et lysskjær på den andre sida. En krumbøyd fergemann står ved ei korg, og krøplingen vil ha mannen opp i korga. En hund sitter på en flat stein med ryggen til floden, og hunden strekker hodet rett opp, og den uler med en sår og klagende tone.

Dette bildet blir stående lenge. Først er mannen en del av bildet og bare det. Men samtidig betrakter han denne hendelsen utenfra, og det er som om han ser på et fotografi eller et stillbilde i en film.

Etter en stund toner dette bildet langsomt vekk, og det går over i et annet. Floden og lyset og fergemannen og korga er der som før, og mannen sitter på det samme stedet. Men hunden sitter nå med ansiktet mot floden og fergemannen. Og hunden, som er den gamle engelsksettertispa, sitter sammensunket med hodet ned mot brystet. Da fergemannen kaller på henne, går hun lydig ned mot korga. Hun går langsomt, hodet er bøyd, og halen henger rett ned.

Mannen vil løpe ned mot korga for å berge hunden, men idet han reiser seg, er det blitt en dyp kløft foran han, som han ikke har noen mulighet for å komme over. Jegeren springer langs kanten, først til den ene sida og så til den andre, men han finner intet sted å passere. Han roper til tispa og ber henne løpe vekk fra korga og fergemannen, men det virker som om hun ikke hører, og hun snur ikke engang på hodet. Men krumryggen snur seg, han ser over mot mannen, og jegeren ser det fugleliknende ansiktet helt tydelig i lysskjæret. Den krumbøyde sier ikke noe, men det er noe hypnotisk ved ansiktsuttrykket som trollbinder mannen, han blir stum, og han setter seg ned på kanten av stupet.

Da løfter fergemannen hunden og setter henne i korga, og han stiger selv opp. Så tar han tak i strengen, og han trekker korga ut over floden, tispa sitter på høyre side, hun har lagt hodet over kanten, og hun ser framover mot den andre bredden og mot lyset bak. Fergemannen står oppreist på den venstre sida, og han bøyer og retter den krumme ryggen for hvert nytt tak. Verken den krumbøyde eller hunden ser seg tilbake. Det er som om de vet at de ikke lenger har noe valg, og at det er bare én vei fram.

Og korga når den andre bredden, og hunden og fergemannen blir tatt opp i det sterke lysskjæret. Idet de blir borte, blir lyset et øyeblikk enda sterkere, og dette bildet, det aller siste, blir stående slik en lang stund. Til slutt toner bildet langsomt bort, og lyset og korga og floden forsvinner i bekmørket.

Så ser mannen seg selv sitte i ei tømmerhytte som ligger ved ei elv. Han sitter på senga med ryggen opp mot veggen. Et stearinlys brenner på bordet, og lyset blafrer i vinddraget fra vinduet, som er sprukket. Jegeren ser bort på veggen på motsatt side, og han ser på skyggene som beveger seg mot den brungrå tømmeret.

Da blir han fjern i blikket, skyggene på veggen blir til levende bilder, og han ser årstidene som skifter og som stadig gjentar seg, og han ser at liv blir til og at liv går til grunne, og han ser at det som dør, blir en del av det som fødes.

Så ser mannen en tiurleik en tidlig vårmorgen, mens klatter av snø ennå ligger langs søkk og bekkefar, tiurene spiller, og røyene er på leiken, det er parringstid og en ny generasjon blir til.

Og mannen tenker på noe som ligger langt, langt tilbake i tid, og som han ikke riktig kan huske med det samme. Da kommer nye bilder fram på veggen, han ser steder som først er ukjente, men som han så kjenner gjen, og han opplever hendelser som han for lengst hadde glemt. Og slik ser mannen tilbake, men samtidig ser han framover, og det føles som om tiden står stille og er uten betydning.

I grenseland, kap. 6, del 9.

Ei stor, mørk sky trekker over himmelen fra sørøst, og etter en stund skygger den for sola. Først er skydekket tynt, og lette skygger brer seg utover og oppover fjellsida og over grava. Men etter hvert tykner skylaget til, og et mørkt teppe legger seg over steinene og hella.

Da kjenner mannen ei svart uro i seg, som brer seg innover i sinnet. En stund legger han seg åpen for de mørke tankene, han føler seg ensom og motløs, og det meningsløse i tilværet kommer sterkt på han.

Og som så mange ganger før, når han har opplevd noe som han ikke har kunnet forberede seg på, og som rører ved de innerste strengene, er han særlig sårbar og ute av stand til å kontrollere seg selv. Han føler et savn inne i seg som etter hvert omslutter han helt, og som han kjenner i alle deler av kroppen. Og han kjenner presset bak øynene, en ubestemmelig smerte som tynger mer og mer, og et vått slør legger seg over synsfeltet.

Steinene og hella viskes ut og er til sist knapt synlige.

Lenge sitter mannen slik.

Den store, mørke skya trekker nordover, og solskinnet brer seg igjen oppetter fjellsida. Snart når det gule sollyset grava, og solstrålene speiler seg i vannperlene, som ligger som små lysende prikker på gravsteinene.

Jegeren reiser seg, han tar sekken på ryggen, geværet over skuldra og spaden i den høyre handa. Men enda en stund blir han stående ved grava, som om han ikke riktig kan rive seg løs. Jeg vet ikke om noe mer jeg kan gjøre, mumler mannen, slik du ligger nå, er jeg sikker på at du er trygg for reven. Og steinene og hella er godt synlige, og jeg kjenner terrenget, og jeg husker stedet.

Så snur jegeren seg og vender ryggen til grava, han har ingen hast, og han går sakte ned i granskogen.
+

I grenseland, kap. 6, del 8.

To timer seinere lager jegeren ei dyp grav nøyaktig på det stedet tispa hadde stand. Han gjør grava vel en meter lang og knapt en meter brei, og mer enn en meter dyp. Så løfter han gammelhunden opp, og han legger henne forsiktig ned i botnen. Den gamle hunden er blitt stiv. Fremdeles er leppene trukket opp. Så kaster mannen på jord. Da mannen har fylt grava, henter han fire store, ovale steiner i en bekk. Deretter leiter han lenge før han finner ei flat helle.

Jegeren legger hella på steinene, og etterpå setter han seg på ei tue ved sida av. For en stund føler han seg helt tom innvendig, og han har ingen tanker. Så tenker han på noen han kjente som ikke er mer, og han tenker på døden og på det som ligger bak den.

Som mannen ser på steinene med hella på toppen, ser han samtidig en liten grønn ås og ei steinrøys og et kors. Og jegeren ser for seg en hendelse som inntraff for mange år siden, og som han ofte tenker på.

Jegeren og Mando, portugiseren, hadde vært på antilopejakt inne i Merufjellene. De satt i bilen og kjørte bortetter et høydedrag mot veien som går inn i Arusha Nasjonalpark. Da stoppet Mando bilen, og han gikk opp på en liten ås. Her tok han hatten av og ble stående lenge med hodet bøyd. Sola var ved å gå ned bak Merufjellene, og de siste solstrålene streifet over åskammen, som etter hvert ble liggende i skygge. Mando tok et skritt fram og gjorde korsets tegn. Så tok han hatten på og kom sakte tilbake til bilen.

De kjørte videre, og Mando fortalte om den unge kvinnen som hadde hatt lungekreft, og som lå begravd oppe på høyden. Hun ble bare tjuesju år. Hun hadde vært en dyktig jeger og skytter, og hun deltok på mange jaktturer. Så lenge kreftene strakk til, var hun med på jakt, og da hun ikke klarte å gå lenger, pleide Mando og hun å kjøre ut til denne åskammen, som ligger slik til at en ser vidt utover høysletta og helt inn til Momellasjøene.

Mando hadde laget en benk oppe på åsen, der de brukte å sitte i skumringstimen, på den tid skyggene la seg over dalen og bredte seg gradvis ut og oppetter Kilimanjaro, til de siste solstrålene var synlige bare på snøen på Kibu.

Hun hadde vært svært glad i akkurat dette stedet, og hun ønsket å bli gravlagt der.

Og slik ble det.

En time seinere hadde Mando og mannen kommet tilbake til hotellet, og de satt ved et bord trukket med sebraskinn, som sto ute på den åpne terrassen, og de drakk doble whisky med isbiter. Det var ild på peisen, som var bygd inn i veggen mot kjøkkenet innerst på terrassen, og de satt foran flammene uten å si noe, mens de lyttet til gresshoppene og froskene og så ut i den mørke tropenatta.

Jegeren ser den lille grønne åsen, og han ser Mando, som står med hodet bøyd framfor grava. Og han ser skuldrene som luter framover, og han ser det forpinte ansiktsuttrykket. Så toner bildene fra Afrika bort.

I grenseland, kap. 6, del 7.

Men mest av alt husker mannen den jaktdagen i Andorfjellet og i Halbufjellet, da de hadde jaktet på en lur gammelstegg fra morgen til kveld. Det var den dagen da høststormen satte inn og styggværet gikk over til snøstorm. Han hadde brukket en fot og hadde lan vei tilbake til husværet, og han hadde nær satt livet til.

Mannen stryker tispa over hodet og nedover nakken, og han føler at hundekroppen begynner å bli kald. Du var med den gangen, sier jegeren, du var fem år og i din beste alder. Kanskje var det slik at du reddet livet mitt den stormnatta. Da jeg ikke klarte å gå lenger, og da jeg svimte av den andre gangen, slikket du meg på øynene og på munnen. Du ville ikke ha noe med fergemannen å gjøre, og du ville ikke opp i korga, og du mente at vi hadde mange jakter ugjort. Vi fikk gjort opp varme, og vi stekte ei orrhøne, som vi spiste sammen. Og vi berget livet og kom oss i hus.

Nå har du nådd veis ende, mumler mannen. Du er på den andre sida av floden, og lyset har tatt deg opp i seg. Jeg vet ikke hvordan det ser ut på den andre sida, men jeg tror ikke at det er noe der. Og jeg tror ikke at jeg ser deg igjen.

Jegeren aker seg litt vekk fra tispa og legger hodet hennes ned i bærlyngen. Han reiser seg opp, og han blir stående en stund og se ned på den døde hunden. Føttene er vinklet på den samme måten som da hun sto i standen, og hun stivner slik.

Mannen vil begrave tispa akkurat der hun døde, og han går rundt i nærområdet for å finne noe å grave med. Da han runder de nærmeste kjerrene framfor det stedet der tispa ligger, går en stegg opp. Det er en stor fugl, og den skratter lenge, slik gammelsteggene ofte gjør. Fuglen flyr først oppover, så dreier den nedover og forsvinner i skogen nede i lia. Da steggen slår seg inn mellom granene, skratter den igjen; først kommer noen raske, skarpe, rullende lyder, og til sist et par dype, skurrende skratt som dør langsomt hen. Jegeren ser lenge etter fuglen.

Så fortsetter mannen letingen etter noe å grave med men han finner ikke noe som egner seg. Han vil lage ei grav som er så dyp at tispa er trygg for rev og andre rovdyr, og han innser snart at det kan bli vanskelig uten en skikkelig spade. Jegeren vet at det står en spade i vedskjulet ved hytta, og han bestemmer seg for å hente den.

Men før han går, setter jegeren seg på ei bærtue, og han stopper og tenner krokpipa. Han vil merke grava, slik at han kan finne stedet igjen. Mannen tenker på hvordan han skal gjøre det, og han kommer til at han vil legge noen store steiner på gravstedet, og øverst vi han legge ei flat helle.

Mannen brer regnklærne over tispa, og han legger sekken over hodet hennes. Turen fram og tilbake til hytta vil ta et par timer, og mannen frykter at ravnen eller reven skal finne den døde hunden. Så gir han seg i vei, og han går raskt ned gjennom skogen.